Tøysekopp-Elliot, som ikke akkurat var helt i «mode» for fotoshoot. Haha! Mamsen måtte ta en liten alvorsprat, så vi kunne få et bilde eller to til årets fotobok. Haha! Dumt å bruke så mye tid på noe uten å få ETT eneste fint bilde, tenkte jeg, men det ordna seg heldigvis! Og tull og tøys er heldigvis alltid lov. Åh, som jeg elsker disse tre! De er livet mitt. ♥
Jeg er jo veldig glad i bilder. Men, jeg har aldri vært noe flink til å fremkalle bilder og lage album, så i fjor begynte jeg med noe nytt. Jeg laget en fotobok for året 2023, og tenkte «shit, dette skal jeg gjøre hvert år!» Så i år har jeg lagret bilder i en egen fotobokmappe på macen, så det skal bli enklere å gjøre jobben på slutten av året. Og da måtte vi jo selvfølgelig også ha en ny familieshoot, slik vi hadde i fjor. Så her er altså årets familiebilder, i våre fine strikkagensere som mamma/mommo har strikket! Å både være foran og bak kamera på samme tid er virkelig ikke optimale forhold for å få fine bilder, men sånn er det! Det får være litt av sjarmen. Jeg gleder meg til å sette sammen årets fotobk og få den i hendene. Og tenk om tjue år, da har jeg tjue bøker med minner. Shit, ass. Så glad jeg er for at jeg tar masse bilder!
Leggetid. Elliot sovner nesten alltid først. Jeg legger ham fra meg i sprinkelsenga som står ved siden av senga mi, og Tomine tar over plassen i fanget. Leggetid er alltid tid for litt samtaler mellom meg og henne, om stort og smått. Noen ganger er det om dagen som har vært. Om barnehagen. Om bæsj. Om dinosaurer og enhjørninger og troll. I går var det om døden.
Tomine: «Mamma, ska vi bli dø?»
Meg: «Ja, men det er kjempe, kjempe, kjempelenge til! Vi skal bli kjempegamle!»
Tomine: «Æ vil ikke bli gammel og dø.»
Så blir vi stille litt. Så promper hun, så ler vi. Så er vi stille litt igjen, før hun sier:
«Hvorfor skal vi bli dø?»
Store spørsmål fra en liten kropp, og få gode svar å få fra mammaen, som vel egentlig skal vite alt.
I dag lærte Tomine å sykle. Uten støttehjul. Det er ett av de øyeblikkene. Du vet, det første smilet. Den første latteren. De første skrittene. Og å sykle helt selv, uten støttehjul. Både jeg og hun var i lykkerus, og jeg følte meg så utrolig heldig som fikk dele det øyeblikket med henne. I kveld, før hun sovnet, sa hun «du er så snill mamma, du hjalp meg med å lære meg å sykle! Takk, mamma!» Det er tydelig at øyeblikket betydde mye for henne og. Det gjør det ikke mindre emosjonelt.
Nå sitter jeg her, alene på kvelden, og smiler. Men så slår det meg samtidig at tiden går for fort. At snart er de store, snart vil de ikke sitte i fanget mitt og se film lenger. Snart kan jeg ikke kysse og klemme på dem til alle døgnets tider. Dette vil nok mange mene er rart, men; jeg ammer jo faktisk Elliot enda. Jeg er ikke klar for å gi slipp på småbarnsfasen. Jeg er ikke klar for at de skal vokse seg store, at de skal bli mer og mer uavhengige, eller at livet skal forandre seg fra hvordan det er akkurat nå.
But then again; det er virkelig en deilig setning. Les den en gang til. «Jeg er ikke klar for at livet skal forandre seg fra hvordan det er akkurat nå». Tidligere har jeg alltid strevd med å leve her og nå. Ikke se hverken frem eller tilbake, bare virkelig leve her og nå, og nyte det. Det ser ut til at jeg endelig har klart det. Jeg har endelig knekt koden, jeg, dere. Jeg nailer visst livet, for antageligvis aller første gang på fem og tredve år. Kanskje trenger jeg ikke støttehjul lenger, jeg heller.
Modell: Carina Velva
Gamle bilder i ny drakt. Jeg savner fotofagskolen, jeg. Jeg fullførte jo bare ett av fire semester pga. sykdom, men det halvåret var utrolig bra! Jeg storkoste meg, og skulle så inderlig ønske jeg hadde fått til å fortsette så jeg kunne ha lært enda mer. Oh well. Det er gøy å bla gjennom ni år (!!!) gamle bilder og fikse dem litt på nytt!
Alle bilder er tatt av fotograf Elisabeth Nordskog.
Her kommer en del bilder fra bryllupet til fineste Natalie og Pål som var for noen uker siden. For en gøy helg! Så mange fine folk! Fine vennegjengen og, jeg er så glad i dere! Litt urutinert å farge etterveksten dagen før bryllup, for det vises jo litt med litt hårfargeflekker på huden, men oh well. Sånn er livet, haha! Gratulerer så masse med bryllupet og livet som gift, kjære Pål og Natalie!
Her kommer det noen bilder fra forrige uke, da jeg, Vilja, mamma & Brynjulf, bror Jørgen, Linda og Linea var i Albania! Dessverre tok jeg ikke så mange bilder med kameraet, men mobilbilder/reels fra turen kan sees på @dreakarlsen på Instagram. Jeg kan virkelig anbefale Albania! Vakkert sted, hyggelige folk, god og BILLIG mat, fine hotell og fin strand! Virkelig ingenting å klage på. Jeg vil så absolutt tilbake!