Blodkrise i hele Norge!

"Blodbankene mangler givere. Situasjonen er så alvorlig at pasienter i enkelte tilfeller ikke blir operert," leser jeg i nettavisen.
Jeg forundrer meg over hvorfor det er så få blodgivere.
Er det frykten for å se blod, nålen, smerte?
Er det for tungvint?
Har vi for dårlig tid?
Er det uvitenhet?
Eller gjelder det rett og slett ikke meg?
Alle som lurer på om de skal bli blodgivere, men ikke har fått somlet seg til det ennå:
LØP OG GI!!
Og for dere som trenger en årsak:
Les Regine Stokkes blogg, eller les Idas Dans - eller avisen, for den saks skyld.
Regine trenger blodoverføringer fordi benmargen hennes ikke produserer friske blodceller, men kreftceller. Hun trenger blod for å orke å holde hodet oppe. Ida trengte det samme.
En blodoverføring gir en kreftpasient styrke. Styrke til å leve dagen i dag. Og vi vet at det ofte trengs bøttevis med blod ved store operasjoner, og ved ulykker.
Jeg har time på Ullevål på torsdag.
Der parkerer jeg på blodgivernes egen parkeringsplass. Jeg får et rundstykke eller kjeks, og juice, vann eller saft. Jeg finner meg et blad eller to. Jeg setter meg i en stol som får Ekornes Stressless til å virke som en fjøskrakk. Den sympatiske sykepleieren stikker med nennsom eksperthånd. Tappingen tar ca 15 - 20 minutter, og merkes ikke. Deretter blir jeg sittende / liggende i den gode stolen et ekstra kvarter. Så kan jeg velge blant Blodbankens milde gaver: - Paraplyer, T-skjorter, krus ... Og så drar jeg hjem. Ikke for å legge meg på sofaen, men for å fortsette mitt daglige liv.
Neste dag går jeg på trening som vanlig.
Jeg har ikke taushetsplikt, så jeg kan fortelle at jeg har sett Ullvang der. Kan han, som trener så mye, kan vi!
Blodgivingen tar meg maks 1 time. Jeg blir innkalt 4 ganger i året. Det er peanuts!!
Som sagt: LØP OG GI!!

24. ...ember

I dag er 24. ...ember. Familiens tradisjonelle julaften-tjuvstart.
Jeg elsker tjuvstarter. Alt smaker best da. Alt er nytt. Alt er friskt. Intet julerush eller julekaos.
Akkurat nå lukter det røkelse over hele huset. Jeg har levende lys både her og der. Silent Night ljomer i veggene. I år er det Susan Boyles som får æren av å åpne showet. Snart skal det lukte, ikke bare røkelse, men også julemat.
I kveld er det julemiddag. Hele kjernefamilien, og Jonas - verdens skjønneste Drittsekk, som ennå ikke har slått opp med oss. Vi skal stripønte oss, og kjøre full pakke, som vanlig. Noen skal ligge over, resten tar taxi hjem, en eller annen gang utpå natten.
Hvorfor vi gjør dette?
For syv år siden var Ida livstruende syk av leukemi. Fremdeles hadde vi tro på at hun skulle være en av de som overlever. Den 10. desember skulle hun benmargtransplanteres. Vi visste at det kom til å bli en kamp på liv og død, og at hun kom til å tilbringe julaften i isolat på Rikshospitalet. Derfor bestemte vi oss for å feire julaften en måned før. "November - desember, what's the difference," sa Thomas svigersønn. Vi hadde en fantastisk julaften-tjuvstart.

Det ble aldri noen transplantasjon. Ida døde den 13. desember, 19 år gammel. Men latter, fest, varme og kjærlighet døde ikke med henne. Hvert år feirer vi 24. ...ember, i Idas ånd. Med julemat, vin, peisbål, levende lys, latter og kjærlighet.
Jeg kjenner at klumpen sitter i halsen når jeg skriver dette. Men det er aller mest den gode klumpen. Den som kommer av kjærlighet og takknemlighet. Vi er heldige som lever i en velfungerende familie. En familie som er glade i hverandre, og tør å vise det. En familie som har valgt livet, selv om døden tok en stor jafs av kjærligheten, gleden og latteren vår.
Kvelden skal vise at vi har mer enn nok igjen.
God 24. ...ember!

Konsekvensanalyse og ansvar for egne valg

Er det ok å ta åpenbare sjanser, for deretter å kreve offentlig hjelp?

Det begynner å bli et samfunnskrav at den norske stat skal redde oss ut av penible situasjoner vi selv har rotet oss inn i.

En norsk klatrer bestemmer seg for å bestige en fjelltopp i Himalaya, uten oksygen. Han setter sitt eget og andres liv i fare. Han sitter igjen uten fingre og tær, etter å ha mottatt både privat og offentlig hjelp.

Kongogutta tok seg inn i et land med uroligheter, fattigdom og nød. De tok en gedigen risiko, som backfired. Ennå vet vi ikke hvordan dette eventyret slutter. Men det mangler ikke på krav om offentlig hjelp, fra både norske og britiske myndigheter.

En journalist trosser alle advarsler for å gjøre et scoop i Afganistan. Han kom fra det med livet i behold, og med god hjelp av den norske stat.

Er dette greit? Skal vi kunne gjøre hva vi vil, uten å måtte stå tilrette for våre handlinger?
Hvor ble det av konsekvensanalyse og eget ansvar?

Selv om jeg har bestemt meg for å, til tider, hoppe først og tenke etterpå, prøver jeg å rydde opp etter meg selv når jeg går på snørra. Og, som oftest, tenker jeg over konsekvensene før jeg kaster meg ut i de mest vidløftige svevene.
Mine dumheter og min egen dritt er mitt ansvar, ikke samfunnets.

Alt vi foretar oss har konsekvenser. Vi står ansvarlig for egne valg.
Det er innlysende at mange har krav på, og skal ha hjelp fra offentligheten. Men dumme sjanser og dumdristige valg, må vi ta ansvar for selv.
Vi kan ikke forvente at Mamma Norge skal rydde opp etter oss når våre risikable prosjekter går dritt.
Eller kan vi det? ...

Og sånn på tampen: Ari er ute igjen.
Han giftet seg med en norsk prinsesse, men er overrasket og fortvilet over at han ikke kan få leve en anonym tilværelse som alle andre. Han er så fortvilet at han drodler med alle slags psykiatriske diagnoser; paranoia, depresjon, og nå sist; bipolar lidelse. "Jeg har ikke fått lov til å få den diagnosen." ???
Hvis det var fred og ro han ønsket seg, burde han kanskje valgt en annen brud enn en prinsesse.
Når vi først snakker om egne valg og konsekvenser, mener jeg ...

Eldes med verdighet ...?

Jeg har forbannet meg på at jeg skal eldes med verdighet. Rynker, slappere muskler, dårligere syn, mindre hvite tenner ... Alt er naturlig. Det er sånn det skal være når vi passerer 50 år! Ingen Botox eller nyslipte kniver skal slippe til i mitt ansikt! Ingen fettsuging eller annen jævelskap for meg, takk! Et rynket ansikt er interessant og vitner om levd liv!

Det er lett å si dette mens man er ung og vakker. Det er noe helt annet å leve det når forfallet innsetter.

I går hadde jeg avtale med en journalist og en fotograf fra et magasin. Kl 1230.

Kl. 0945 går jeg til min vante treningsøkt, usminket, og ikke akkurat nyfrisert. Kl 1140 er jeg tilbake. Fremdeles usminket, men nå med en lett blålilla ansiktsfarge, klissvått hår - svett og jævlig. Jeg ser ikke en dag eldre ut enn 87. Nå har jeg en knapp time på meg til å "look my age."

På gårdsplassen står en fremmed bil. Fotograf og journalist er kommet EN TIME FOR TIDLIG!

Det blir en helsikes fotosession. Ingen skal si at jeg ikke er sporty. En rask dusj, uten hårvask, leppestiftfargen matcher den blålilla hudfargen, fremdeles blank av svette.

Det er ikke morsomt. Intervjuet er helt uprobelmatisk. Men når fotografen begynner å rigge til med paraplyer, ledninger, lys og stativer - kjennes det som når tannlegen sier; "gap opp." "Smil," sier fotografen. Det er det samme som "gap opp." Og hva med knekkebrødet som jeg kastet i meg for litt siden, i dusjen. Sitter det rester av det mellom de ikke lenger kritthvite tennene mine? "Haken litt lenger ned." Da rynker halsen seg litt ekstra, vet jeg ...

"Jeg nekter å eldes med verdighet!" sa en venninne for en stund siden. Verdighet eller ikke verdighet: "Nei takk, ingen Botox eller kniver på meg."

Jeg må innrømme at det kreves mer å si det nå, etter at forfallet har startet.

... kanskje bare en bitte liten smørkniv, når fotografen kommer en time for tidlig ...

Hva gjør sorgen med oss?

Jeg har nettopp holdt et foredrag om sorg. Det gjør jeg aldri. Det er jo et av de stigmata jeg forsøker å unngå.
Anyway: Jeg ble spurt, jeg sa ja. Kvelden var annonsert med tittelen: "Hva gjør sorgen med oss?" Allerede der våknet Stridsmøya. Hva gjør sorgen med oss er et passiviserende spørsmål. "Jeg kan ikke noe for det, jeg er i sorg."
Mye mer interessant er det å spørre; "hva gjør jeg med sorgen?" Det aktiviserer meg. Det gir meg muligheter.
Sorg er et tungt tema. Men må det være det? Vi snakker om "sorgbearbeiding". Bare ordet gir en slags forventning om at dette må jeg igjennom, og bli ferdig med. Fortest mulig. Sorg er uønsket i verdens beste land, der det å være lykkelig nesten er en menneskerett. Sammen med helse og vellykkethet.
Vi setter oss urealistiske mål, hvis vi tror at et godt liv ikke inneholder sykdom, sorg og smerte. "The Secret" gir oss "the Law of Attraction". Tenk positivt, så blir du sunn, frisk og lykkelig. Hadde det enda vært så vel...
Livet inneholder glede og sorg, latter og gråt, helse og sykdom - liv og død. Det er det som er et godt liv. Livet er akkurat nå, enten det er bedritent eller optimalt. Det er dette som er å leve.
Nå roter jeg meg inn i digresjoner igjen. Det er jeg god på.
Sorgen har en viktig funksjon!
Det er ikke sorgen som skal bearbeides. Det er tapet, eller traumet, som skal bearbeides, ved at vi sørger. Og sorgen har ingen fasit. Det finnes like mange måter å sørge på, som det finnes mennesker.
Hvorfor blogger jeg om dette? Er det ikke dette jeg ønsker å unnslippe?
Nja - ikke nødvendigvis. Sorg er en naturlig følelse, akkurat som glede. Det jeg ønsker er å bidra til at sorg blir stuerent, og ufarlig.
Da jeg ramset opp minst ti forskjellige måter å sørge; fra å gå på byen, til å mure seg inne, hørte jeg at publikum begynte å puste. Folk løftet blikket og så på meg. Mange smilte.
Etter foredraget kom mange bort til meg og takket. "Jeg trodde jeg var grunn og følelsesløs," sa en. "Nå skjønner jeg at jeg har sørget likevel."
Jeg bearbeider mitt tap av Ida, ved å sørge, på min måte. Det kommer jeg til å fortsette med. Jeg kommer til å ha sorgen min med meg resten av livet. Men sorgen min er blitt ufarlig.
Jeg har en god sorg. Og jeg ler fremdeles mer enn jeg gråter. Mye mer ...

Svineinfluensa og Kongo

Uansett hvor jeg snur meg dukker jævelskapen opp. Det er svineinfluensa, eller Kongo.

Jeg setter meg ned for å forberede et foredrag jeg snart har deadline på, og driten lyser mot meg fra alle kanter av pc'n.

Nå skal jeg gjøre meg ferdig med begge deler. Deretter skal jeg konsentrere med om det jeg bør gjøre.

Jeg er langt fra noen Kongo-spesialist. Men jeg har vært der sammen med Leger Uten Grenser. Jeg har sett noe av nøden på nært hold.

Eksempel nr 1: Sovesyke er en 100 % dødelig sykdom, som kan behandles. Problemet er at medisinen som brukes er 60 år gammel, og basert på arsenikk. Infusjonsvæsken er så sterk at den smelter plasten i kanylene. Vi kan tenke oss hva den gjør med blodårene. "Ild i årene," kaller kongoleserne behandlingen. Den er vanvittig smertefull. Ca 10 % dør av selve behandlingen. Resten blir friske. Hvis de overhodet er så heldige at de får behandling. Det er nemlig de færreste. Det finnes en nyere type medisin, som først i de seneste årene er satt i produksjon. Ikke fordi den kurere en dødelig sykdom, som kun finnes i fattige land. Det er ikke økonomisk lønnsomt å redde liv i den delen av verden, må vite. Nå produseres den, fordi det er oppdaget at en av komponentene kan brukes til å fjerne uønsket hårvekst. Og vi, i den vestlige verden, betaler gladelig for å få glatte legger og armhuler. Vi har nå et hårfjerningsmiddel med den bivirkning at den kurerer en dødelig sykdom...

Eksempel nr 2: Kvinner som har ligget hjemme i fødsel i 2 - 3 dager, kan til slutt bindes fast på ektemannens sykkel, og kjøres de timene, eller dagene, det tar å komme seg til sykehuset. Men om de kommer så langt er problemet ikke løst. I Kongo regjerer "no pay - no cure". Derfor dør de aller fleste kvinnene hjemme. De som likevel drister seg til sykehuset, uten penger, dør på sykehustrappen. Legen (ikke legene) som befinner seg innenfor sykehusets vegger, samt resten av det stakkarslige personalet, får som regel ikke lønn fra det offentlige. De må brødfø seg og sin familie via pasientbetalinger.

Over til Norge: Vi krever influensavaksine NÅ! Noen har dødd av jævelskapen! Hvis det skulle være noen som burde tåle en skarve influensa, er det vi velfødde, fullvaksinerte nordmenn, med tak over hodet og rent vann i springen.

Og mens vi står i influensavaksinekø her i nord, har en norsk idiot tre leger og en psykiater til rådighet i Kisangani. Det er bortimot hele legestanden. Og kongoleseren dør på sykehustrappen, eller i sin pauvre leirhytte.

Gjennomsnittsalderen er ca 40 - 50 år i Kongo. Hvor gamle regner vi med å bli? Hvis vi overlever svineinfluensaen, selvsagt ...

Nå skal jeg forberede foredrag :)

Influensarapport fra Svinesund

Det må være et mirakel.

Jeg kjenner 6 personer som har overlevd svineinfluensa! Datter, svigersønn og fire barnebarn (i alder 6 mnd til 7 år) er ute av karantene i morgen. They are alive!

Svineinfluensahysteriet når daglig nye høyder. Fastlegers telefonsystem bryter sammen. Venteværelser er stappfulle av livredde mennesker som vil være først i køen når vaksinen er tilgjengelig. Alle nyhetsmedier spyr ut dommedagsinformasjon. Norge er landet i Norden med flest dødsfall! Vi anbefaler alle å la seg vaksinere! Klasserommene er tomme for elever!

"Det er en influensa!" fnyser min datter, som nå er frisk igjen. "Ikke svartedauen!"

Det er klart vi anbefales vaksine. Verdens rikeste land har kjøpt opp det som er av influensavaksiner. De må jo sørge for å få avsetning på den.

Jeg kan melde om at 7 vaksiner er til overs. Min datters familie trenger den ikke, og jeg har stor tro på egen overlevelse. Dessuten synes jeg det smaker litt dritt: At jeg, som er velfødd, med tak over hodet og rent vann i springen skal vaksineres mot en skarve influensa. Jeg har møtt flotte, sterke mennesker på den andre siden av kloden. Der to norske idioter sitter fengslet. (Jeg kunne ikke la være ;) Mange, svært mange av de jeg traff lever ikke lenger. De er døde av banale sykdommer, som det finnes både vaksiner mot og behandling for. De får verken vaksine eller behandling.

Jeg kjenner allerede symptomer på svineinfluensaen. Jeg er litt kvalm ...

Livet = Regine

Jeg har nettopp lest Jørgen Skavlands kronikk i Aftenposten. Den sender meg ut av kjøkkenet og opp på det lille kontoret mitt i andre etasje. Til skrivebordet mitt, som er omkranset av bilder, med og uten rammer. Bilder av barn og barnebarn, og bilder av Ida, som døde av kreft. Bilder av en smilende og lattermild Ida, med og uten hår. Bilder av sterke, levende, flotte unge mennesker.
Intensjonen min er å kommentere Skavlands kronikk, der han peker på at vi er de sykeste friske menneskene i det beste landet i verden.
Pc'n min viser at Regine har oppdatert bloggen sin. Jeg har hatt litt kontakt med Regine.
Jeg tenker på henne, og på Ida, hver gang jeg ser lappen som står blant bildene mine. Lappen med setningen som er verdens beste påminnelse om å leve NÅ. Jeg har skrevet om denne setningen i en tidligere blogg. Den tåler gjentagelse: "Livet består ikke av å vente ut stormene. Det handler om å lære seg å danse i regnet."
Les Regine Stokkes blogg. Ta deg tid. Unn deg tid. Denne unge jenta kan lære oss mye om det å danse i regnet. Ida var min læremester.
Kanskje vi ikke er så syke som vi tror. Kanskje våre plager ikke er så utålelige som vi tror. Kanskje våre problemer ikke er problemer, men naturlige utfordringer i livet.
Les Regines blogg.
Og LEV - NÅ.

Idas Dans - ut av komfortsonen

Mange nevner Idas Dans, uavhengig av hva jeg blogger om. Det drar meg litt ut av komfortsonen, kjenner jeg. Det er enkelt å hisse seg opp, og rase over dritt og urettferdigheter som skjer i verden. Det gjelder liksom ikke meg. Selv om jeg velger å la det gjelde meg. Men når kommentarene snus mot meg, og mine ting, blir jeg straks atskillig mer blyg. Da kommer dere så mye nærmere. Jeg mener ikke at jeg misliker tilbakemeldinger på boken min. Jeg blir bare så sjenert, og litt ukomfortabel.

All min kjærlighet, all min glede og all min sorg, samt bøtter av snørr og tårer ligger i Idas Dans.

Livet viste seg fra sin beste og verste side da Ida var syk. Det er dette jeg har skrevet om i boken min. Jeg lærte mye om livet i løpet av vårt 14 måneder lange vinterår.

Men jeg lærte også noe annet. Jeg lærte hvilken tilfredsstillelse og hvilken kraft som ligger i selve skriveprosessen. Jeg hadde aldri skrevet før Ida ble syk. Jeg likte ikke å skrive. Arbeidet med Idas Dans har snudd det trill rundt. Nå elsker jeg å skrive!

Problemet er bare: Jeg lider av nordeuropas største skrivesperre. Jeg har så lyst til å skrive bok nummer to. Jeg har en million gode ideer. Men så fort jeg setter meg foran pc'n, er det full tørke. Dette er den viktigste grunnen til at jeg blogger. Kanskje jeg bare trenger å smøre skriveånden...

Jeg vet ikke riktig hvorfor jeg skriver dette. Kanskje jeg bare trenger å bevege meg litt ut av komfortsonen min?

Uansett: Takk til dere som skriver så vakre ord om Idas Dans. Jeg suger dem til meg, selv om jeg blir litt blyg ...

KONGO. Jeg blir så forbanna!

Jeg trenger ikke å jogge lenger. Puls og blodtrykk stiger til kokepunktet bare ved å lese aviser. Jeg vet ikke hva som opprører meg mest. Selve Moland / French saken, medias dekning, rasistiske uttalelser eller egen knebling.

Nå har jeg blogget, skreket, diskutert og skrevet leserinnlegg om Kongo-saken. Man skulle tro jeg var ferdig utblåst.

Så setter jeg meg ned med gårsdagens aviser. (Jeg er avisoman.)

Sitat:

Fra Dagbladet: "Advokat Furuholmen mener malariasyke Moland ikke har fått forsvarlig medisinsk oppfølging - og gir Utenriksdepartementet skylda." ... "Malaria er en svært farlig sykdom hvis man ikke får skikkelig behandling. Sykdommen tar livet av 1 million mennesker årlig i Afrika." ... "Da Moland og French var misfornøyde med legen de hadde, fordi han ikke snakket engelsk, sørget vi for å skaffe en engelsktalende lege."

Fra VG (I krigstyper på førsteside): "Ber om FN-hjelp til å redde malariasyk Moland."

Jeg har i en tidligere blogg sagt hva jeg mener om disse to gutta. Men:

"Ikke forsvarlig medisinsk behandling:" De er i Kongo! Kongoleserene får ingen medisinsk behandling! Det være seg om de sitter i fengsel, eller ikke. Det er jo derfor det dør 1 million mennesker av malaria i Afrika årlig! I Kongo dør voksne og barn i hopetall, daglig, av alvorlige eller banale sykdommer, av krig, underernæring og alskens elendighet. De får ikke legehjelp, vaksiner eller nødvendig behandling.

Og her sitter to norske idioter i fengsel i Kisangani, og klager på legen som ikke snakker deres ønskete språk! UD er inne, Støre sågar, det norske rettsvesen, en bataljon med journalister - for å redde to umoralske norske idioter. Kan det bli mer uetisk?!

Til slutt er jeg forbanna fordi VG sensurerte et leserinnlegg jeg hadde i avisen i går. De strøk de to siste linjene mine - der jeg kritiserte journalistikken.

Men dette er min blogg. Her er det bare jeg som sensurerer meg. (Og det burde jeg kanskje gjort mer av.) De to siste linjene skulle være:

"Og norske journalister burde konsentrere seg om kongoleserens mistrøstige hverdag, og ikke gi to norske idioter heltestatus.
Jeg ser at Ari Behn skal dit også. Det vil nok få fart på de fete overskriftene …"

Puh... Nå må jeg da snart være ferdig utblåst ...

Gunnhild gjør ting hun ikke kan

Blogging er nok ikke bare - bare.
Nå har jeg fått meg egen hjemmeside, med blogg.
Jeg begynner å forstå at dette mediet har uante muligheter og bruksområder. Problemet er; jeg skjønner ikke en dritt!
Jeg vet at det kan ta tid før det skjer noe her, og at det for det meste er opp til meg. Men jeg vet jo pokker ikke hvordan jeg skal bruke dette instrumentet som jeg har fått.
Noen har vært innom her. Noen har sågar lagt igjen kommentarer - noe som er utrolig oppmuntrende. Men ...
jeg vet også om flere som har lagt inn meldinger - uten at de dukker opp på min pc, i hvert fall!
La meg si det med en gang: Jeg har åpenbart et STORT forbedringspotensiale.
På fredag kommer det to unge web-dudes for å lære meg bloggingens edle kunst.
Inntil da: Takk for at dere er innom denne stakkarslige bloggen min, takk for kommentarer.
Jeg lover jeg skal komme sterkere tilbake - mye sterkere!

Jeg fikk en flott setning på mail i dag:

"Livet består ikke av å vente ut stormene. Det handler om å lære seg å danse i regnet."
Vi bruker utrolig mye energi på å forsøke å fortrenge smerter, frykt, sorg - og negative tanker.
Vi skal være lykkelige. Vi skal leve det gode liv. Men hva er det gode liv? Hva er lykke?
Jeg tror det gode liv forutsetter erkjennelsen av at livet består av både glede og sorg, helse og sykdom, fødsel og død.
Vi aksepterer liksom ikke at det gode liv kan leves med sykdom og smerte. Jeg tror det kan det.
"Livet er meningsfyllt under alle omstendigheter," hevdet den østerrikske psykiateren Viktor Frankl. Og Aristoteles sa at ingen kan være lykkelige før de har utviklet seg til reflekterte mennesker. Man blir ikke reflektert av å springe fra vanskelighetene.
Jeg tror vår redsel for sykdom, død, sorg og smerte gjør noe med vår livskvalitet. Homsene er ute av skapet. Inn der har vi stappet smerte og sorg.
Så lenge vi fortsetter å gjemme det bort tror jeg ikke vi kommer til å oppnå det gode liv. Skjellettene i skapet rasler for høyt - er for forstyrrende.
Jeg ønsker å leve livet mitt med både sorg og glede. Jeg er grådig. Jeg vil smake på hele livet, ikke bare deler av det. Det er en utfordring.
Jeg er i ferd med å lære meg å danse i regnet.
Jeg lever sterkere i dag enn jeg gjorde før jeg mistet barnet mitt. Mer bevisst, med åpnere sanser. Jeg ønsker å bli oppfattet som et levende menneske. Det krever at lever. At jeg fortsetter å danse - også når regnet kommer.
En ung jente; Regine Stokke, danser - hver dag - i regn og solskinn. Hun kjemper sitt livs kamp. Les bloggen hennes. Hun kan lære oss alle å danse i regnet.
Skal vi vente med å leve til stormen er over, til det kommer bedre dager? Hva om det ikke blir bedre? ...

Let's party!

Å starte ny blogg er omtrent som å dekke bordet og invitere til fest.
Der står jeg - pønta til trengsel.
... og ingen kommer.
Jeg sjekker bloggen min. 0 kommentarer. Tragisk!
Jeg sjekker igjen. 0 kommentarer.
Og så - plutselig en morgen: 2 kommentarer! WOW!
VELKOMMEN!
Alle trøster meg med at det tar tid før en ny blogg oppdages, og blir levende.
Jammen - det kan jo være at noen har dumpet innom ...
0 kommentarer.
Det er utrolig frustrerende. Det er som å løpe til postkassen hver dag, og bare få reklame - eller regninger.
Og så slår tanken meg: Har jeg skaffet meg en ny kilde til irritasjon, isolasjon - ingenting? ...
Men så har jeg jo dere to.
Gjestene er kommet!
Let's party!

Kongo på kartet

Kongo er endelig kommet på kartet. Store overskrifter hver dag.
Om gjennomsnittsalderen på 40 – 50 år? Om den høye barnedødeligheten? Om systematiske voldtekter av småjenter og kvinner fra soldater fra begge sider? Om tyfus, kolera, difteri, gulfeber, sovesyke, malaria, meslinger, spedalskhet, tuberkulose, HIV, osv – og ikke-eksisterende vaksiner eller medisinsk behandling? Om pågående kriger som har tatt flere liv enn noen annen konflikt i verden etter 2. verdenskrig? Om total mangel på infrastruktur, helsevesen, utdanning og rettsvesen?
Ja – rettsvesenet blir det skrevet om – og korrupsjon! Og hvorfor? Fordi to norske idioter har rotet seg inn i noe de virkelig burde hatt vett til å holde seg unna. En sjåfør; skutt og drept midt inne i bushen, to hvite bevæpnede menn, med militære effekter og militære id-papirer. Hva tenkte de på? Leser ikke nordmenn aviser? Vel står ofte kongolesisk stoff med liten skrift langt inne i avisen. Men har de ikke fått med seg nyheter om uroligheter, væpnede konflikter, overfall, drap og elendigheter? Og overfylte flyktningleire?
Jeg har vært i Kongo, i Kisangani sågar.
Tro meg; det er ikke egnet for turisme. Og der skulle disse idiotene organisere krigsleker for rike mennesker fra den vestlige verden, i utarmede krigssoner? Kan det bli mer uetisk?
Skal vi nordmenn kunne oppføre oss som idioter i fremmede land, for så å forlange hjelp fra norske myndigheter når det begynner å brenne under føttene våre? Hvor blir det av ansvar for egne handlinger? Er det fremdeles typisk norsk å være god?
Vi forventer at utlendinger i Norge oppfører seg som oss. When in Rome, do as the Romans. Hva med nordmenn i andre land?
Moland og French har det bedre i kongolesisk fengsel enn den jevne kongoleser har det i sitt eget hjem. Hvis han i det hele tatt har et hjem.
Det kommer ingen fra misjonen eller UD med mat, aviser, røyk og bøker til deres kongolesiske medfanger.
Vi snakker om et land der mennesker dør på sykehustrappen hvis de ikke har penger til å betale for behandlingen de trenger. Og penger har de ikke, derfor dør de. Det lille personalet som finnes innenfor sykehusets vegger får ikke lønn fra det offentlige. Pasientbetalingene er det eneste som holder liv i dem. Jeg har sett sykehus i Kongo. Det ser ikke stort bedre ut enn bildene vi har sett fra fengselet i Kisangani.
Og her sitter vi, velfødde, fullvaksinerte, bortskjemte nordmenn og skriker om korrupsjon og dårlig behandling av våre landsmenn i kongolesisk fengsel.
Nå planlegges det film og bøker om Kongo. Om fattigdom og nød? Nei - om to norske idioters "dramatiske utenlandsreise". Vi burde skamme oss. Og norske journalister burde konsentrere seg om kongoleserens mistrøstige hverdag, og ikke gi to norske idioter heltestatus.

Jomfrutur

Første blogg, fra kliss ny hjemmeside!
Hva pokker skriver man da?
Det er formodentlig nå jeg skal skrive bloggen som gjør andre avhengig av akkurat denne siden.
Foreløpig har jeg nok med å skjønne teknikken her. Og gudene må vite om dette overhodet kommer til å vises, eller om det forsvinner ut i cyberspace.
Intensjonene mine er å kommentere aktuelle samfunnspolitiske emner. Det som får meg til å rase, eller le, eller gråte, eller banne ...
Allerede ligger det masse på lur, og bare modnes:
Vi har to tullinger i Kongo, som jeg har meninger om.
En fenomenal ung jente har navnedag i dag; Regine. Hun kjemper sitt livs kamp, og lar oss ta del i kampen fra sin blogg.
Botox, hvitere tenner, evig ungdom og evig liv har jeg tanker om.
Offentlig drittkasting trenger litt motbør.
Sorg og glede kan snakkes mer om ...
Men aller først: Kommer jeg videre rent teknisk, tro??
Hjemmesiden er i ferd med å bli bærre lækker, synes jeg. Takket være to dyktige unge menn. Bloggen trenger litt kosmetisk finjustering.
Men nå:
Tamtaram: (Trommevirvler) "Publiser innlegg"!