FN

Nobels fredspris 2001

De forente nasjoner (FN) (engelsk: United Nations (UN); fransk: Organisation des Nations Unies (ONU); russisk: Организация Объединённых Наций (ООН); spansk: Organización de las Naciones Unidas (ONU); tysk: "Die Vereinten Nationen (VN)" er en internasjonal organisasjon som offisielt ble etablert 24. oktober 1945, som en etterfølger av Folkeforbundet, for å stoppe krig og danne en plattform for dialog. FN-pakten var da ratifisert av de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd, Amerikas forente stater, Frankrike, Kina, Sovjetunionen og Storbritannia. Det er i dag 193 medlemsland i organisasjonen. Hovedkvarteret ligger i New York, Amerikas forente stater.

FNs etableringskonferanse åpnet i San Francisco 26. juni i 1945. Ved avslutningen av konferansen ble det åpnet for undertegnelse av FN-pakten. En mengde stater undertegnet pakten samme dag. FN-pakten trådte offisielt i kraft 24. oktober samme år. Ved utgangen av året hadde FN 51 medlemsland, deriblant Norge og de fem stormaktene USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike. Norge undertegnet, sammen med andre land, FN-pakten 26. juni og ratifiserte pakten 27. november 1945.^[1]

Organisasjonens mål er å arbeide for internasjonal fred og sikkerhet og å utvikle vennskapelige relasjoner. FN har også arbeidsområder innen internasjonal rett, økonomisk utvikling, utvikling og menneskerettigheter. Internasjonalt innehar den en rolle som fredsskapende organisasjon. Organisasjonen er delt opp i flere administrative organer, hvor de viktigste er Generalforsamlingen, Sikkerhetsrådet, Det økonomiske og sosiale råd, Sekretariatet og Den internasjonale domstolen. Under FN ligger flere andre organisasjoner, blant annet Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs barnefond (UNICEF).

FNs generalsekretær er de facto leder av FN. Den første generalsekretæren (1946–53) var den norske politikeren Trygve Lie. 1. januar 2007 ble sørkoreaneren Ban Ki-moon ny generalsekretær i FN, og Kofi Annan gikk av etter 10 år i vervet. I 2001 mottok FN og Kofi Annan Nobels fredspris.

FN blir finansiert etter skjønnsmessige og frivillige bidrag fra medlemsstater, og har seks offisielle språk: arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk.

Innhold 1 Historie 1.1 Navn 1.2 Grunnleggelse 1.3 Aktiviteter 2 Medlemsland 3 Hovedkvarter 4 Språk 5 Finansiering 6 Arbeidsområder og mål 6.1 Arbeid for fred 6.1.1 Fredsbevarende styrker 6.2 Arbeidet for menneskerettigheter og rettferdighet 6.3 Arbeidet mot fattigdom og for utvikling 6.4 Andre aktiviteter 6.4.1 Avkoloniseringen 6.4.2 Konferanser 6.4.3 Temaperioder 7 Organisasjon 7.1 Generalforsamlingen 7.2 Sikkerhetsrådet 7.3 Det økonomiske og sosiale råd 7.4 Sekretariatet 7.5 Den internasjonale domstolen 8 Generalsekretæren 8.1 Liste over generalsekretærer 9 Organisasjoner under FN 9.1 Særorganisasjoner 9.2 Underorganisasjoner 10 Se også 11 Referanser 12 Eksterne lenker

[rediger] Historie

[rediger] Navn

Organisasjonens navn, «De forente nasjoner» ble foreslått av USAs president, Franklin D. Roosevelt^[2] til Winston Churchill, som siterte Byrons bruk av «forente nasjoner» i Childe Harold's Pilgrimage, da det ble brukt om de allierte i Slaget ved Waterloo i 1815. Det ble brukt offentlig for første gang i Erklæringen om de Forente Nasjoner 1. januar 1942. Representanter fra 26 land forpliktet seg da til fortsatt kamp mot aksemaktene. Under andre verdenskrig ble navnet brukt av de allierte om deres allierte.

[rediger] Grunnleggelse

FN ble grunnlagt etter andre verdenskrig som etterfølger av Folkeforbundet. I 1945 samlet representanter fra 50 land seg i San Francisco til konferansen hvor FN ble dannet. FN regner seg som grunnlagt den 24. oktober 1945, da Republikken Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og en majoritet av de øvrige landene hadde ratifisert foredraget. FN-dagen feires derfor den 24. oktober hvert år.

FN ble stiftet for å fortsette freden etter andre verdenskrig. Idéen bak FN ble utarbeidet i erklæringer som ble underskrevet ved de alliertes konferanser i Moskva og Teheran i 1943. Under perioden august-oktober 1944 møttes representanter fra Frankrike, Republikken Kina, Storbritannia, USA og Sovjetunionen i Washington, D.C. ved det som senere har blitt kalt konferansen i Dumbarton Oak. Foruten organisasjonens mål, kravet om medlemskap og utformingen av ulike organer, ble det ved denne konferansen og senere møter diskutert ulike metoder for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet samt internasjonalt økonomisk og sosialt samarbeid. Forslagene ble diskutert av ulike regjeringer og til og med av medborgere over hele verden.

25. april 1945 ble Forente nasjoners konferanse om internasjonale organisasjoner innledet i San Francisco. Foruten de ulike statenes regjeringer var til og med ikke-statlige organisasjoner som Lions Clubs International innbudt til å delta i diskusjonene rundt FNs pakt. De 50 nasjonene som ble representert på konferansen undertegnet FN-pakten to måneder senere, den 26. juni 1945. Polen var ikke representert ved konferansen, men fikk likevel en plass reservert blant de statene som grunnla FN. Antall grunnleggende medlemmer i organisasjonen er derfor 51. Den 24. oktober 1945 ble FN grunnlagt, etter at FNs målsetninger ble ratifisert av de fem permanente medlemmene i sikkerhetsrådet – Republikken Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og USA – og av majoriteten av de øvrige 46 nasjonene.

[rediger] Aktiviteter

FN har oppnådd viktige fremskritt på flere områder, blant annet innen menneskerettigheter (Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt den 10. desember 1948), økonomisk utvikling, avkolonisering, helse og utdanning, og har også engasjert seg noe innen flyktninghjelp og handel.

De som grunnla FN hadde høye forventninger om at organisasjonen skulle forhindre konflikter mellom verdens nasjoner og gjøre krig i fremtiden umulig gjennom kollektiv sikkerhet. Disse forhåpningene har ikke blitt oppfylt, men verden har hittil ikke fått oppleve en ny verdenskrig. Mellom 1947 og 1991 ble verden oppdelt i to ideologiske blokker under den kalde krigen, og all overenskomst og fredsinnsats var komplisert. Etter den kalde krigens slutt vokste igjen forhåpningene om at FN skulle bli en organisasjon som virkeliggjorde verdensomfattende samarbeid og fred. Det har imidlertid vært flere aktive konflikter siden da, og etter Sovjetunionens fall har USA inntatt en så dominerende stilling at det skaper nye problemer for FN.

[rediger] Medlemsland

Det er 193 medlemsland i FN.

De 51 statene som grunnla FN i 1945 var følgende land:
Amerikas forente stater, Argentina, Australia, Belgia, Bolivia, Brasil, Canada, Chile, Columbia, Costa Rica, Cuba, Danmark, Den dominikanske republikk, Ecuador, Egypt, El Salvador, Etiopia, Frankrike, Guatemala, Hellas, Haiti, Honduras, Hviterussiske SSR, India, Irak, Iran, Jugoslavia, Libanon, Liberia, Luxembourg, Mexico, New Zealand, Nicaragua, Nederland, Norge, Panama, Paraguay, Peru, Filippinene, Polen, Republikken Kina, Saudi-Arabia, Sovjetunionen, Storbritannia, Syria, Sør-Afrika, Tsjekkoslovakia, Tyrkia, Ukrainske SSR, Uruguay og Venezuela.

Vatikanstaten er det eneste landet i verden som har avslått å bli medlem i FN, men har, i likhet med en rekke organisasjoner observatørstatus, hvilket vil si at man har uttalelsesrett, men ikke mulighet til å stemme over resolusjoner. I tillegg er ikke alle nasjoner som ikke blir anerkjent som selvstendige stater medlemmer (Tibet, Vest-Sahara, Cookøyene, Republikken Kina (Taiwan) etc.).

[rediger] Hovedkvarter

FNs hovedkvarter ligger i New York og er en bygning formet som et gyllent rektangel. Den ligger i Turtle Bay-området, øst for Midtown i Manhattan, med utsikt over East River. Selv om bygningen ligger i New York er området den ligger på betraktet som internasjonalt område. Franklin D. Roosevelt East River Drive går forbi like under konferansebygningen i komplekset. Andre større FN-kvarter ligger i Genève (Palais des Nations, Wien (UNO-City), Nairobi (UNON), samt i Roma, Haag, Addis Abeba, Montreal, København, Bonn med flere.

[rediger] Språk

FNs seks offisielle språk, brukt i møter mellom regjeringer fra ulike nasjoner og dokumenter er arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk ^[3][4]. Sekretariatet bruker to arbeidsspråk, britisk engelsk og fransk.

Fem av de offisielle språkene ble valgt da FN ble grunnlagt (språkene brukt av de permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet, pluss spansk, som var offisielt språk i de fleste av språkene på den tiden). Arabisk ble lagt til i 1973, ettersom antall arabisk-talende medlemsstater hadde økt betydelig siden 1945, og oljekrisen i 1973 viste behovet for å legge det til. En «dokumentspråk»-status ble gitt til tysk i 1974, og ga dermed tillatelse til å oversette viktige dokumenter (imidlertid betalt av de tysk-talende medlemslandene) ^[5].

FN-standarden for engelskspråklige dokumenter (United Nations Editorial Manual) følger britisk praksis, etter Oxfords standarder. FNs standard for kinesisk (standard mandarin) skiftet da Republikken Kinas (Taiwan) plass ble gitt til Folkerepublikken Kina i 1971. Fra 1945 til 1971 ble tradisjonelle kinesiske tegn brukt, men etter 1972 tok man i bruk forenklede kinesiske tegn.

[rediger] Finansiering

De største bidragsyterne, budsjettet 2006 [6][7]	Bidrag (% av det totale FN-budsjettet)
Amerikas forente stater	22,00 %
Japan	19,47 %
Tyskland	8,66 %
Storbritannia	6,13 %
Frankrike	6,03 %
Italia	4,89 %
Canada	2,81 %
Spania	2,52 %
Kina	2,05 %
Mexico	1,88 %
Australia	1,59 %
Brasil	1,52 %

FN er finansiert gjennom beskatning og frivillige bidrag fra medlemstatene. FNs og FNs underorganisasjoners vanlige toårsbudsjettet blir betalt ut fra vurderinger. Generalforsamlingen godkjenner det vanlige budsjettet og fastslår hva hvert medlem skal gi. Dette er for det meste basert på hvilke muligheter hvert land har til å betale, bedømt ut fra Brutto nasjonalprodukt (BNP), med enkelte omstillinger ut fra gjeld og inntekt pr. innbygger.^[8]

Generalforsamlingen har prinsippet om at FN ikke skal være for avhengig av kun et medlem for å kunne finansiere sine operasjoner. Én nasjon skal derfor ikke betale mer enn en viss sum. I desember 2002 reviderte forsamlingen bidragsskalaen for å reflektere over den daværende globale økonomiske situasjonen. Som en del av revisjonen ble maksimumssummen for budsjettet senket fra 25 % til 22 %. USA er det eneste medlemmet som betaler høyest mulig sum. I tillegg til en maksimumssum er det satt et minimumsbeløp på 0,001 % som alle medlemsnasjoner må betale. Helt ned til de minst utviklede landene blir det bedt om en andel på 0,01 %.^[8]

Det nåværende budsjettet er estimert til 4.19 milliarder dollar^[8] (beregnet ut fra de største bidragsyterne).

En stor del av FNs utgifter går til FNs fredsbevarende arbeid og sikkerhet. Det nåværende budsjettet for fredsbevaring for 2005–2006 er på 5 milliarder dollar (sammenlignet med kjernebudsjettet på 1,5 milliarder dollar i den samme perioden), med rundt 70 000 tropper i 17 forskjellige oppdrag rundt om i verden.^[9] FNs fredsoperasjoner blir betalt ved beskatning, hvor man regner ut fra de forskjellige landenes økonomi, men inkluderer en større sum fra de fem permanente Sikkerhetsråds-medlemmene, som må godkjenne alle fredsbevarende operasjoner. Ekstrautgiften fører til lavere utgifter for de mindre utviklede landene. Pr. 1. januar 2008 var de ti største finansielle bidragsyterne til FNs fredsbevarende operasjoner Amerikas forente stater, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia, Taiwan, Canada, Spania og Sør-Korea.^[10]

FNs underorganisasjoner og særorganisasjoner (f.eks. UNICEF og UNDP) inkluderes ikke i det normale budsjettet, men blir finansiert av store bidrag fra medlemslandene. Det meste av dette er finansielle bidrag, men noe er landbruks- og handelsvarer donert til hardt rammede befolkningsgrupper.

[rediger] Arbeidsområder og mål

[rediger] Arbeid for fred

Visjonen som FN er skapt ut ifra er «å sikre verdensfreden», og derfor er fredsarbeid FNs største oppgave. I FN-pakten står det at de skal «redde kommende slektsledd fra krigens svøpe.» Målet med å bevare verdensfreden har vært FNs sentrale mål i alle de årene de har eksistert. Blant annet arbeider FN med å løse tvister og uenigheter mellom nasjoner, dempe spenninger, forebygge konflikter og sette en stopper for militære kamper.

FN har gjennomført en rekke operasjoner som blant annet har vært fredsskapende tiltak, fredsbevarende innsats og humanitær bistand. Dette er måten FN har spilt en hovedrolle ved løsning av langvarige konflikter, men det er også flere konflikter hvor FN kommer til kort. Behovet for fredsmekling og fredsbevarende innsats har økt i de siste årene, og i 1988–1998 ble det satt i gang 35 nye operasjoner. Til sammenligning ble det kun satt i gang 13 de 40 foregående årene.

FN arbeider med stansing av rustningskappløpet, og å redusere de offensive våpnene. Etter Ikkespredningsavtalen, som er ratifisert av over 170 land, vil atommaktene holde seg fra å hjelpe andre land med å utvikle atomvåpen, samtidig som de selv vil ruste ned. Denne avtalen ble sluttet under FNs ledelse, og trådte i kraft i 1970. Den ble senere, i 1995 under granskningskonferansen, forlenget på ubestemt tid.

[rediger] Fredsbevarende styrker

FNs fredsbevarende styrker blir sendt til områder der væpnede konflikter i nyere tid har endt (eller sluttet) for å sikre at fredsavtalene som blir inngått blir fulgt og for å hindre at konflikten igjen blir utløst av opprørere. Hvilke fredsbevarende operasjoner som skal settes i gang samt deres størrelse og mandat, bestemmer Sikkerhetsrådet. De fleste operasjoner har et mandat på omtrent seks måneder, men kan forlenges. Medlemslandene blir oppfordret av Generalsekretæren å bidra med mannskap, ettersom FN ikke har sin egen hær.

FNs fredsbevarende styrker (kalt De blå hjelmene) mottok Nobels fredspris i 1988. I 2001 vant FN og Generalsekretæren Kofi Annan Nobels fredspris «for sitt arbeid for en bedre organisert og mer fredfull verden».^{[11] [12]}

Per 31. desember i 2007 var 83 854 FN-soldater, militære observatører og sivile politifolk i FNs tjeneste rundt om i verden. Hvis man regner med sivilt personell internasjonalt og lokalt blir tallet 104 146. Fra begynnelsen, i 1948, og frem til desember i 2007 hadde 2 420 personer omkommet under innsats for fredsbevarende prosjekter.

Generalforsamlingen vedtar budsjettene for hver fredsbevarende operasjon. Kostnadene fordeles mellom medlemslandene, en kostnad som beregnes og fastsettes av Generalforsamlingen. Kostnadene totalt for FNs operasjoner fra 1. juli 2007 til 30.juni 2008 er på ca. 6,8 milliarder dollar. Til sammenligning så var kostnadene i 1986 på 626 millioner dollar. ^[13]

[rediger] Arbeidet for menneskerettigheter og rettferdighet

Også rettferdighet og menneskerettigheter står sentralt i FN-pakten, og FN arbeider for internasjonale regler for menneskerettigheter, slik at både enkeltmennesker og stater sikres fra overgrep og urettferdighet. Noe av det første FN gjorde var å formulere Verdenserklæringen om Menneskerettigheter, som proklamerte enhver kvinne og manns grunnleggende rettigheter og friheter: «retten til liv, frihet og nasjonalitet, tanke-, overbevisnings- og religionsfrihet, retten til arbeid og utdannelse, til deltakelse i landets styre», og mange andre rettigheter. Den erklæringen ble vedtatt den 10. desember i 1948, som i dag blir markert som menneskerettighetenes dag. Senere, i 1976, ble to internasjonale menneskerettighetskonvensjoner vedtatt (en juridisk bindende, en ikke). En av de omhandler de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheten, den andre borgerrettigheter og politiske rettigheter. Disse tre erklæringene utgjør den internasjonale rettighetsloven, som gjelder for alle land og folk.

Videre har FN vært med i vedtak av andre internasjonale konvensjoner: blant annet om kvinners rettigheter, rasediskriminering, barns rettigheter og flere menneskerettigheter. Som det eneste mellomstatlige organet for menneskerettigheter, holder FN åpne møter om krenkelser av menneskerettigheter over alt i verden hvor de inntreffer. ^[14]

[rediger] Arbeidet mot fattigdom og for utvikling

Både FN og utviklingsforskere fremholder at det er en klar sammenheng mellom verdensfred og økonomisk og sosial utvikling, og ifølge FN-pakten er det en av FNs hovedoppgaver å fremme bedre levestandard, bedre sysselsetting og økonomisk og sosial fremgang. FN bruker i dag store deler av sine ressurser på tiltak for å skape bedre levekår for verdens befolkning.

Tre fjerdedeler av verdensbefolkningen bor i U-land, og 1,3 milliarder mennesker lever i dyp fattigdom, og avstanden mellom rike og fattige øker stadig. FNs generalforsamling mener det er behov for å endre de internasjonale økonomiske forholdene, dette for at U-landene skal få en rettferdig plass inn i verdensøkonomien.

I 2000, på møtet i New York fra den 6.–8. september, vedtok Generalforsamlingen Tusenårserklæringen, hvor alle medlemslandene forpliktet seg å gjøre en innsats for å bekjempe fattigdommen, samt andre konkrete mål som sult, sykdommer, analfabetisme og kvinnediskriminering. Det ble i forbindelse med den erklæringen definert åtte mål som man ønsker nådd innen år 2015.

FNs hovedorgan for fattigdomsbekjempelse er FNs utviklingsprogram (UNDP), og arbeider for økonomisk og sosial utvikling. Utviklingsprogrammet har kontorer i 166 land. Blant andre FN-organer som arbeider for utvikling er FNs barnefond (UNICEF), som bistår 158 land. UNICEF arbeider primært med vaksinering, primærhelsetjeneste, ernæring, grunnutdannelse, likeverd og beskyttelse.

Ved siden av det langsiktige arbeidet for bekjempelse av fattigdom har også FN humanitær hjelp som er i akutt nød, som blant annet naturkatastrofer og sultkatastrofer, samt menneskeskapte kriser som flyktningssituasjoner og mennesker i konfliktområder, hvor mennesker har akutt behov for hjelp. OCHA samordner denne bistanden, både innad i FN og i kommunikasjonen mellom FN og de respektive landenes regjeringer og frivillige organisasjoner. Nordmannen Jan Egeland var leder for OCHA fra 2003 til 2006.^[15]

[rediger] Andre aktiviteter

[rediger] Avkoloniseringen

I tillegg til de ovennevnte aktivitetene holder FN konferanser og er internasjonale observatører. I løpet av tiden FN har eksistert har over 80 kolonier oppnådd uavhengighet.^[16]. Generalforsamlingen vedtok Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk i 1960, uten motstemmer, selv om de største kolonimaktene avholdt seg fra å stemme. Gjennom FNs komité for avkolonisering,^[17], opprettet i 1962, har FN hatt et stort fokus på avkolonisering. FN har også støttet nye stater som har oppstått ved å erklære seg selvstendig ved eget initiativ. Komiteen har observert for at alle land større enn 20 000 km² er avkolonisert, og deretter fjernet de fra FNs liste over ikke-selvstyrte områder, bortsett fra Vest-Sahara.

[rediger] Konferanser

FN har også arrangert en rekke verdenskonferanser, hvor det diskuteres hvordan globale problemer kan løses. Her samles statsledere og ministre fra nesten alle verdens stater, samt representanter fra mange av de frivillige organisasjonene og fra det sivile samfunn. Konferansene avholdes av Generalforsamlingen. Eksempler på slike konferanser er:

• Den internasjonale konferansen for flykningshjelp i Afrika (ICARA 2), 1984;
• FNs konferanse for miljø og utvikling (Rio-konferansen i 1992) i Rio de Janeiro, hvor Brasil behandlet saker som klimaforandringer, biologisk mangfold og bærekraftig utvikling, hvilket førte til at Kommisjonen for bærekraftig utvikling ble opprettet.
• Befolkningskonferansen, avholdt i Kairo, Egypt i 1994, hvor et program for å gjøre noe med utfordringene mellom befolkningen og bærekraftig utvikling de neste 20 årene;
• Fjerde verdenskonferanse for kvinner, avholdt i Beijing, Kina i 1995 for å påskynde realiseringen av den historiske overenskomsten oppnådd på Den tredje verdenskonferansen for kvinner;
• Den andre FN-konferansen om bosettingsspørsmål (Istanbul-konferansen), avholdt i 1996 i Istanbul, Tyrkia, angående utfordringene rundt bosetningsutviklingen og behandlingen av dette i det 21. århundre; og
• I 1998 avholdt Generalforsamlingen en konferanse for å opprette Den internasjonale straffedomstolen, hvor «Roma-statuen» ble vedtatt. Den internasjonale straffedomstolen ble etablert i 2002, og startet sin første sak i 2006.^[18]

Temaene de siste konferansene har vært miljø og utvikling (1992), menneskerettigheter (1993), befolkning og utvikling (1994), sosial utvikling (1995), forbedring av kvinners stilling (1995), boligspørsmål (1996), ernæring (1996), rasisme (2001), miljø (2002), finansiering for utvikling (2002) samt oppfølging av tusenårsmålene, reform (2005)

[rediger] Temaperioder

FN erklærer og koordinerer temaperioder, perioder hvor de observerer noen saker som angår det internasjonale samfunnet. Ved å benytte FNs symbolisme, og Forente nasjoners systems infrastruktur, blir enkelte år, har enkelte år eller dager fått spesiell status for enkeltsaker. Eksempler på dette er Verdens tuberkulosedag, Jordens dag og Internasjonalt år for poteten 2008.

FN-dagen har vært feiret 24. oktober hvert eneste år siden 1948. Dagen markeres over hele jorda med møter, diskusjoner og utstillinger om FNs arbeid og mål.

[rediger] Organisasjon

FN er bygget på fem hovedorganer (formelt seks, forvaltningsrådet ble suspendert i 1994): FNs hovedforsamling (generalforsamling), FNs sikkerhetsråd, FNs økonomiske og sosiale råd, FN-sekretariatet og Den internasjonale domstolen.

[rediger] Generalforsamlingen

Alle medlemmer har sete i generalforsamlingen, med en stemme hver, uansett størrelse og makt i det internasjonale samfunnet. Generalforsamlingen er oppdelt i åtte faste komiteer og en rekke underkomiteer. De er også oppdelt i uformelle regionale grupper (eksempelvis den latinamerikanske, den østeuropeiske, den arabiske, osv.) De beste tillitsvervene i FN går på omgang mellom disse regionale grupper. Generalforsamlingen er det FN-organet, som har den bredeste kompetanse, men har ikke nødvendigvis øverste myndighet på alle områder.

Når Generalforsamlingen stemmer over viktige beslutninger, trengs det to tredjedels flertall av de som er til stede, og det er påkrevd å stemme. Eksempler på slike saker kan være forslag med hensyn til fred og sikkerhet; valg av medlemmer til organene; opptak, fjerning og utestengelser av medlemmer; og finansielle saker. Alle andre saker blir avgjort ved normalt flertall. Hvert medlemsland har en stemme. Bortsett fra tilskuddet til budsjettet er ingen resolusjoner bindende for medlemmene. Generalforsamlingen har mulighet til å henstille alt som skjer innen FN, utenom ting som har med fred og sikkerhet å gjøre; dette er Sikkerhetsrådets område.

[rediger] Sikkerhetsrådet

Sikkerhetsrådet består av 15 medlemmer, hvorav 5 faste (Kina, Frankrike, Russland, Storbritannia og Amerikas forente stater) har vetorett. Rådet har hovedansvaret for sikkerhetsproblemene i verden, men er handlingslammet hvis et av de faste medlemmer nedlegger veto mot et forslag, for eksempel slik Russland og Kina ofte gjør i forhold til kritikk av Syria, og USA i forbindelse med kritikk av Israel. I teorien kan rådet pålegge FNs medlemsland å delta i økonomiske, kommunikasjonsmessige og militære sanksjoner mot en stat som representerer en trussel mot fred.

[rediger] Det økonomiske og sosiale råd

Det økonomiske og sosiale råd assisterer Generalforsamlingen innen saker som har med internasjonal økonomi, samarbeid og utvikling å gjøre. Det økonomiske og sosiale råd har 54 medlemmer, samtlige valgt av Generalforsamlingen for en periode på tre år. Presidenten er valgt for en ett-års-periode, og valgt blant medlemslandene med minst eller middels makt. Rådet møtes en gang i året, i juli, i en periode på fire uker. Siden 1998 har det også blitt holdt et annet møte hver april hvor finansministrene møter nøkkelkomiteer fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Rådet har som funksjon å samle informasjon og gi medlemsnasjonene råd og anbefalinger. I tillegg har rådet gode muligheter til å fremme politiske sammenhenger og samordne de ulike funksjonene FNs organer har, og det er i disse rollene rådet er mest aktivt.

[rediger] Sekretariatet

FN-sekretariatet er ledet av Generalsekretæren, og arbeider med studier, informasjon og fasiliteter FN trenger til sine møter. Sekretariatet tar seg også av oppgaver gitt av Sikkerhetsrådet, Generalforsamlingen, Det økonomiske og sosiale råd og de andre FN-organene. De forente nasjoners pakt fastslår at medlemmene av sekretariatet skal velgest ut fra kriteriene effektivitet, kompetanse og rettskaffenhet, samt etter forskjellig geografisk bakgrunn.

Pakten fastslår at medlemmene ikke skal oppsøke eller ta imot instruksjon fra noen annen autoritet enn FN. Alle landene som er medlem av FN skal respektere sekretariatets internasjonale profil, og ikke prøve å påvirke de på noen måte. Lederen for sekretariatet er alene ansvarlig for sekretariatets valg.

Lederens oppgaver er å hjelpe til med å løse internasjonale konflikter, administrere fredsbevarende operasjoner, organisere internasjonale konferanser, samle informasjon om realiseringen av sikkerhetsrådets vedtak og konsultere med regjeringene av medlemslandene om de forskjellige initiativene. Generalsekretæren kan gjøre Sikkerhetsrådet oppmerksom på alt som, etter hans eller hennes mening, kan true internasjonal fred og sikkerhet.

[rediger] Den internasjonale domstolen

Den internasjonale domstolen ligger i Haag, Nederland, og er FNs største juridiske organ. Det ble opprettet i 1945 i De Forente Nasjoners Pakt, og ble tatt i bruk i 1946 som etterfølger av Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie. Den internasjonale domstolens vedtekter er, på samme måte som forgjengerens, hovedkonstitusjonsdokumentet som utgjør og regulerer domstolen.^[19]

Den internasjonale domstolens bygning er Fredspalasset i Haag, delt med Haagakademiet for internasjonal rett, et privat senter hvor man studerer internasjonale rett. Flere av domstolens nåværende dommere er enten alumni eller tidligere flinke medlemmer av akademiet. Domstolens mål er å dømme i konflikter mellom ulike stater. Domstolen har dømt i saker angående blant annet krigskriminalitet, illegal statsinnblanding og etnisk rensing, og er fremdeles aktiv.^[20]

En lignende domstol, Den internasjonale straffedomstolen, ble opprettet i 2002 etter initiativ fra generalforsamlingen for å straffeforfølge enkeltindivider for krigsforbrytelser. Domstolen har i likhet med Den internasjonale domstolen sete i Haag, selv om rettssakene kan holdes hvor som helst. Den internasjonale straffedomstolen er avhengig av FN innen blant annet personell og finansiering, men noen av møtene holdt av Den internasjonale straffedomstolens styre blir holdt i FN. Det er en «forholdenighet» mellom Den internasjonale straffedomstolen og den delen av FN som styrer hvordan de to institusjonene betrakter hverandre rettslig.^[21]

[rediger] Generalsekretæren

Generalsekretæren er lederen av sekretariatet, en av organene i FN, og er også de facto talsmann og leder for FN. Denne er ikke bare leder av administrasjonen, men har også mulighet til å spille en politisk rolle for eksempel ved å henlede sikkerhetsrådets oppmerksomhet på forhold som etter hans mening kan true opprettholdelsen av mellomfolkelig fred og sikkerhet.

Generalsekretæren blir valgt av Generalforsamling etter anbefaling fra Sikkerhetsrådet. Ban Ki-moon, Sør-Koreas tidligere utenriksminister er FNs generalsekretær fra januar 2007.

[rediger] Liste over generalsekretærer

Nr.	Navn	Opphavsland	Periode	Merknad
	Gladwyn Jebb	Storbritannia	1945–1946	Fungerende generalsekretær
1	Trygve Lie	Norge	2. februar 1946–10. november 1952	Gikk av
2	Dag Hammarskjöld	Sverige	10. april 1953–18. september 1961	Døde i en flyulykke, over Afrika
3	U Thant	Burma	30. november 1961–1. januar 1972	Første generalsekretær fra Asia, gikk av etter Folkerepublikken Kinas trussel om å legge ned veto mot hans tredje periode i desember 1971.
4	Kurt Waldheim	Østerrike	1. januar 1972–1. januar 1982
5	Javier Pérez de Cuéllar	Peru	1. januar 1982–1. januar 1992	Første generalsekretær fra Sør-Amerika
6	Boutros Boutros-Ghali	Egypt	1. januar 1992–1. januar 1997	Første generalsekretær fra Afrika, gikk av etter USAs veto mot hans andre periode i desember 1996.
7	Kofi Annan	Ghana	1. januar 1997–1. januar 2007
8	Ban Ki-moon	Sør-Korea	1. januar 2007–	Ble gjenvalgt 21.juni 2011.

[rediger] Organisasjoner under FN

Det er flere organisasjoner underlagt FN, mer eller mindre selvstendige. Disse jobber med sine spesialområder, spesielt i utviklingsland.

[rediger] Særorganisasjoner

• Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA)
• Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO)
• Det internasjonale fond for jordbruksutvikling (IFAD)
• Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)
• Den internasjonale skipsfartorganisasjonen (IMO)
• Den internasjonale telekomunionen (ITU)
• FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO)
• FNs organisasjon for utdannelse, vitenskap og kultur (UNESCO)
• FNs organisasjon for industriell utvikling (UNIDO)
• Verdenspostforeningen (UPU)
• Det internasjonale pengefondet (IMF)
• Verdensbanken (WBG)
• Verdens helseorganisasjon (WHO)
• Den internasjonale opphavsrettsorganisasjonen (WIPO)
• Verdens meteorologiorganisasjon (WMO)

[rediger] Underorganisasjoner

Model United Nations (MUN) FNs senter for bosetting (UNCHS) Det internasjonale handelssenter (ITC) Det internasjonale forsknings- og utdanningsinstitutt for kvinner (INSTRAW) FNs kontor for narkotikakontroll og kriminalitetsforebygging (ODCCP) FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) FNs kontakttjeneste for ikke-statlige organisasjoner (UN/NGLS) FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD) FNs utviklingsprogram (UNDP) De forente nasjoners økonomiske kommisjon for Europa (UNECE) FNs miljøprogram (UNEP) FNs økonomiske og sosiale kommisjon for Asia og Stillehavsområdet (UNESCAP) FNs befolkningsfond (UNFPA) FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) FNs barnefond (UNICEF)

FNs institutt for kriminalitet og folkerett (UNICRI) FNs institutt for nedrustningsforskning (UNIDIR) FNs utviklingsfond for kvinner (UNIFEM) FNs institutt for opplæring og forskning (UNITAR) FNs kontor for prosjekttjenester (UNOPS) FNs forskningsinstitutt for sosial utvikling (UNRISD) FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA) United Nations Relief and Rehabilitation Administration (UNRRA) FN–universitetet (UNU) United Nations Volunteers (UNV) Verdens matvareprogram (WFP) World Federation of United Nations Associations (WFUNA) Verdens dyrevernorganisasjon (WSPA) FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC)

[rediger] Se også

• FN-sambandet
• FN-dagen
• UNRIC

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker

Commons: United Nations – Nations Unies – bilder, video eller lyd

• Offisiell hjemmeside
• Den norske FN-delegasjonen i New York
• FN-sambandet

v • d • r De forente nasjoner (FN) FN-systemet Generalforsamling · Sikkerhetsrådet · Økonomiske og sosiale råd · Sekretæriatet · Forvaltningsrådet (nedlagt) · Domstolen Særorganisasjoner IAEA · ICAO · IFAD · WBG · ILO · IMO · FAO · UNESCO · UNIDO · UPU · IMF · WHO · WIPO · WMO Andre programmer, fond og byråer UNCTAD · UNDCP · UNDP · UNEP · UNFPA · UNHCR · UNHRC · UN–HABITAT · UNICEF · UNRWA · WFP · UNECE · UNRRA Annet Medlemmer · Observatører · Generalsekretærer · Sikkerhetsrådets resolusjoner · Fredsbevarende styrker · Kalender

v • d • r Nobels fredsprisvinnere (2001–) Kofi Annan / FN (2001) · Jimmy Carter (2002) · Shirin Ebadi (2003) · Wangari Maathai (2004) · Det internasjonale atomenergibyrået / Mohamed ElBaradei (2005) · Grameen Bank / Muhammad Yunus (2006) · FNs klimapanel / Al Gore (2007) · Martti Ahtisaari (2008) · Barack Obama (2009)  · Liu Xiaobo (2010) Komplett liste · (1901–1925) · (1926–1950) · (1951–1975) · (1976–2000) · (2001–2025)