Litt på gli

Med fare for å gjenta meg selv så er vi bittelitt på gli når det gjelder det der med å ha hund igjen...

Det vil jo aldri bli en ny Laika ( på godt og vondt) 

men en akkurat passe stor og blid kamerat hadde vært fint.

I kjent stil er jeg mest opptatt av navnet. 

Så om noen møter meg mens jeg går og mumler ulike hundenavn er dere herved advart.

Testing pågår.

 

hmmm. aldri si aldri

 

Her en kveld innså jeg at lintråd og vintage syskrin ikke lenger ligger øverst på søkelista på finn.no. Stille og rolig og nesten umerkelig har søket sklidd over mot  - hund.

Jeg hadde ikke trodd, da vi sa farvel til lystige Laika, at jeg noensinne skulle klare tanken på å ha en hund igjen. Jeg var helt sikker på at det ville oppleves som den groveste utroskap å anskaffe ny hund. Erstatte Laika liksom, det går jo ikke. 

Nå begynner jeg å bli klar. Må bare finne riktig rase, og en med det rette glimtet i øyet. 

PS.

Dette er ikke et sololøp. Ord som har falt tyder på at flere i husstanden synes det er helt greit med ny periode som hundeeiere. 

Tomt i stua

Det har gått jevnt unna den siste tiden, og siden det bare har vært fine ting og fine folk har det vært morsomt. Men da jeg kom hjem ganske sent på kvelden i går kjente jeg at det skulle bli godt med en dag på systua uten kunder og mascara ( jeg blunket gjennom mascarabørsten utpå dagen likevel etter en brått og ublidt møte med eget speilbilde)

På slike dager savner jeg Laika. Eller, jeg savner henne hele tiden. Nåja, nesten hele tiden...det var et par vinterdager hvor det var helt fint å slippe å vasse gjennom snøfonnene og når det regner som verst og alle veier er bankpolert er det helt greit å ikke skulle ut og traske. Men ellers, fy søren som jeg savner henne.
Jeg venter å se henne i solstripene på stuegulvet og jeg er klar til å be om unnskyldning når jeg tar i skuffen med skjøteledningen jeg bruker til støvsugeren. Det gikk mange uker før jeg sluttet å rope på henne når jeg låste meg inn, og jeg venter fremdeles å høre klask- tripp-tripp når jeg rydder ut av handleposer på kjøkkenet. Og hvis noen ikke helt skjønner hva klask-tripp-tripp innebærer så er det altså lyden av en hund som ruller seg ut av seng og traver gjennom andre etasje, spinner ned trappa og svinger inn på kjøkkenet med mat i tankene og kalorier i sikte.

Om vi skal ha ny hund?

Nei, det er det ingen planer om. Jeg sveiper stadig innom hundesidene på Finn, og jeg har sett lenge på et par annonser. Men samme hvor fine og flotte og familievennlige de er så har de en feil alle sammen. De er sikkert helt greie, og akkurat det noen ser etter men de er ikke Laika.

Et trofast hjerte

Det som skulle være en helt vanlig hund endte raskt opp med å bli attpåklatten, kjæledeggen, den alle snakker med og den som alltid blir glad når noen kommer hjem. Hun er den som den utflyttede sønn får tilsendt bilder av, den som vi gleder oss til å se når vi har vært bortreist og den som alle alltid har tid til å klappe. At hun etterhvert la av seg uvanen med å gnage på sko, bøker og gulvlister har også hjulpet på populariteten sammen med det velkomne faktum at hun ikke lenger stikker av ved hver eneste anledning.
Hun er selskap på systua, klagemur i sofaen, turkamerat og entusiastisk restespiser. Å si at hun er limet i familien ville være hennes versjon, men hun er definitivt viktig.

Slik begynte jeg innlegget da Laika fylte elleve år 18.september, et av de få innleggene merket lystige Laika som hun ikke førte i labben selv. I dag skriver jeg det siste innlegget om Laika som har slitt med sykdom de siste ukene. Det har vært tunge dager for både tobeinte og firbeint, prøver har blitt tatt og analysert,  medisiner har blitt spist, håp har blomstret og kollapset. Vi har gått de fineste turene for siste gang, båret den lille vennen opp trapper og ned trapper og hatt henne i armkroken etter tur. Vi har fortalt henne hvor uendelig fin hun er og hvor viktig hun har vært. Hun har blitt takket for turer og morsomme episoder, betingelsesløs kjærlighet og trofaste vennskap.
Vi har grått og ledd og tatt farvel og fredag gikk den siste reisen, til dyrlegen som tok imot oss med omtanke og respekt, lot oss gråte og ta farvel.
Og nå er huset så tomt. Jeg våkner om nettene og lytter etter tassende labber og innsmigrende pust ved fotenden. Jeg venter å se henne komme piltende når jeg sitter i gangen og tar på sko og jeg snur meg når jeg står på kjøkkenet for å se om hun ligger der i sin velkjente positur på rygg med labbene slapt til sidene.

   

Det kommer til et punkt hvor dyrets beste ikke alltid samsvarer med hva vi mennesker ønsker. For Laika ville en operasjon kanskje gitt henne et greit liv en stund til, men ikke et godt liv. Kanskje ville det gjort alt verre og vi hadde ikke rukket å ta farvel. Nå fikk vi tid til å venne oss til tanken, i den grad det er mulig, og vi fikk de siste viktige dagene. Alle fikk sagt farvel og Laika fikk dø sammen med flokken sin og i visshet om at hun da, som alltid, var det naturlige midtpunkt.
Og kanskje - i en annen verden er hun nå frisk og fylt av fart og i sin sedvanlige vindskeive galopp er hun fremst i flokken med flagrende ører og hale som en hjulvisp.
Og vi har, i tillegg til en gigantisk klump i halsen og hull i hjertet, en mengde fantastiske minner om en helt fantastisk hund.

Lille, ville Laika.

 Vi savner deg.

En elvis i huset

Det som skulle være en helt vanlig hund endte raskt opp med å bli attpåklatten, kjæledeggen, den alle snakker med og den som alltid blir glad når noen kommer hjem. Hun er den som den utflyttede sønn får tilsendt bilder av, den som vi gleder oss til å se når vi har vært bortreist og den som alle alltid har tid til å klappe. At hun etterhvert la av seg uvanen med å gnage på sko, bøker og gulvlister har også hjulpet på populariteten sammen med det velkomne faktum at hun ikke lenger stikker av ved hver eneste anledning.
Hun er selskap på systua, klagemur i sofaen, turkamerat og entusiastisk restespiser. Å si at hun er limet i familien ville være hennes versjon, men hun er definitivt viktig.

Så selvsagt hadde jeg vidløftige planer for 11-årsdagen. Jeg så for meg Elvistema siden vi altså skulle få en elvis ( som i fjortis ) i hus og vurderte tematisk matservering som ville gledet både den egentlige Elvis og vårt lille matvrak.  Her snakker vi fristende bursdagskjøttkake, helt selvvalgt tur og uante muligheter for kos og klapp og oppmerksomhet. Ny hylekosegris skulle skaffes og kort sagt skulle det bli en verdig feiring.
Planene var gode og omfattende helt til det hjemmeboende barnet stilte spørsmålet i går tror du Laika merker at hun har fylt elleve år?
Jaja, så mye for gode ord om attpåklatt og kjæledegge...burde jo huske datoen i det minste.
Vi får håpe det ikke setter varige spor...

Høy puls

Høy puls hos Laika oppstod da vi kom rundt en sving og møtte en saueflokk som hadde det riktig så fint i veikanten. Bikkja synes sauer er skikkelig skumle beist som enten burde være inngjerdet eller aller helst i et fjøs. Sauene derimot synes Laika var en artig liten sak og de ville både snuse og slikke. Det hele endte med at jeg måtte løfte en sprellende hund og  løpe fra saueflokken som kom travende etter hellig overbevist om at dette var en fin lek. Tro meg - dette var blodtrimma dyr, de holdt godt følge.

Etterpå oppførte Laika seg som om hun personlig hadde reddet dagen og stirret hånlig på den enslige sauen vi møtte lenger oppi bakken. Jeg tror hun tidvis lever i en alternativ virkelighet...

I hagen

 

 

Du vet det er sol og sommer når bikkja vil være alene ute...
Lille lystige lider nemlig fremdeles av sterkt fremskreden separasjonsangst og vil helst ha åpen dør eller selskap i hagen.
Problemet oppstår når hun på magisk vis fornemmer at jeg har forflyttet meg opp på systua. Jeg kan være i første etasje og til nød i kjelleren men ikke i andre etasje. Litt tungvint, og hun må hankes inn når kaffepause og lunsj er ferdig. I ettermiddag vendte hun hodet resolutt mot hekken hver gang jeg lokket, basert på den gode gamle teorien om at hvis hun ikke ser mer kan heller ikke jeg se henne.
Haha, som om jeg er så lettlurt. Selvsagt klarte jeg å lokke henne inn ...det er jo bare å vifte med en brødbit med leverpostei...

Ehhh, ved nærmere ettertanke - kanskje jeg er lettlurt...

Vårstemning

Altså...det er sol, det er vår, det lukter vanvittig lekkert overalt og alskens artigheter dukker opp på de mest utspekulerte steder. I går fant jeg en brødskalk bak syrinene og noe lukter forlokkende bak tujaen mot naboen. Jeg tror faktisk at dette er den aller, aller beste tiden på året.
Jeg har ikke noe i mot snøen altså, ihvertfall ikke så lenge det blir måkt opp gangstier. Kan dere tenke dere noe verre enn å måtte sette seg på huk med nysnø til langt oppover de bakre ekstremitetene? Sånn rent bortsett fra når du krøker deg sammen på skaren og så brister skaren akkurat i det, ja du vet. Huff. Nei. Takke meg til barmark. Trygt og godt og stødig. Ingen ydmykende seanser med tørkerull i ettertid.
Nei, tenker ikke mer på det.
For nå er det vår og sol og bare brosteiner. Og hver morgen tripper jeg ut i verden. Jeg strekker meg fremover og bli laaaang og så drar jeg meg bakover og har høy hale og er sååå lekker. Og så kikker jeg bort til naboen og blunker til reven som sitter i vinduet der og så sier jeg se på meg, jeg kan hoppe og rulle og danse og tulle.
Og så tenker jeg i mitt stille sinn at selv om jeg ikke akkurat er noen fryktinngytende vakthund eller jakthund så kan jeg i det minste yppe meg noe voldsomt så lenge reven er trygt forvart innendørs.
Hva som skjer den dagen Mikkel hopper ut av vinduet eller kommer seg ut av buret bak huset tenker jeg ikke på. Akkurat den bekymringen tror jeg matmor har full kontroll på. Eller om hun ikke har full kontroll så tror jeg ihvertfall hun har tenkt ut en hel del mulige løsninger.
Og så bjeffer jeg litt på den der sangen, hvordan var den nå igjen; og reven raska over isen? Eller raska den over grisen? Eller overraska den grisen?
Nei, jeg tror jeg tripper inn og sover videre.


XOXO Laika

PS
Jeg er helt sikker på at livskvaliteten til både meg og reven hadde vært minst like fin om han bodde i et noe mer naturlig habitat og jeg kunne være enerådende i svingen vår.

happy dog

Ok, i går spiste matmor og storesøs middag mens jeg lå på gulvet og skalv som et aspeløv. Så da fikk jeg mat før matmor reiste på møte. Så kom matfar hjem og spiste middag mens jeg lå på gulvet og skalv som et aspeløv. Så da fikk jeg mat.
Nå ligger jeg på sofaen og vurderer å skifte navn til Vandrende Vom mens jeg lurer på hvorfor jeg åt alt med en gang, begge gangene...kunne jo spart litt til i dag tidlig...

xoxo Laika

( enkelte andre må huske å gi beskjed når jeg har fått mat)

Brrr

Og den i blant oss som er omtrent 97% ulv har meldt seg frivillig som dynevarmer i vinterkulda..,

om å eldes

Jeg har tenkt en del på dette med alder den siste tiden. Ikke fordi jeg føler meg spesielt tynget av noe som helst altså, men fordi , ja altså, jeg har jo tippet over i de godt voksnes rekker. Ti år, gitt. 

Selvsagt har jeg skjønt at jeg har gått over en grense, jeg er vel halvveis i livet og vel så det, og selv om ikke dette skal ende som en lang takketale over alt jeg har sett, gjort og smakt så føler jeg at tiden kan være inne for en bitteliten oppsummering:

For det første. Jeg er drittlei av å høre hvor vill jeg var som valp. Ok. Jeg var vill, jeg gnagde og åt og tok meg til rette. So what? Hvem har ikke lyst til det liksom?  Og nå, når jeg fremdeles er litt hopp&sprett&tjooghei så er det plutselig stas at jeg er sånn valpete. Hmmm, skal skal ikke? Tror jeg går og legger meg og tenker litt mer på dette.

Og for det andre...selvsagt er det fint å bli eldre og klokere og få litt mer balanse i livet, men det er noen bakdeler også.  Plutselig oppstår det valg som ikke lenger er mine, valg som naturen tar for meg. Jeg kan ikke hoppe like høyt eller løpe like fort ( tro meg, jeg prøvde i høst og duogdu som det smalt i bakbeinet...jeg halter fremdeles når det er mat i sikte).
Og ikke minst - dette med å videreføre de gode genene. Jeg har alltid tenkt at jeg kom til å bli en god mor. En sånn mor som ordner opp og viser vei, rydder plass i sofahjørner og oppmuntrer til jakt og friluftsliv.Min tid kommer nok har jeg tenkt mens jeg gjorde meg litt ekstra lekker...Men nå, nå er jeg rett og slett gått ut på dato. Der jeg før brukte tigergutt for å vise hvor empatisk og omtenksom jeg er må jeg nå innse at dette plysjdyret er mitt nærmeste håp om barn.
Er det rart jeg steller pent med henne?

PS.
Matmor har snakket noe om dette med å eldes med verdighet. Høh. Som om jeg noensinne ville gjort noe som kan defineres som uverdig.

snart er det høst

Jeg har drukket te

og tent lys ( dog ikke duftlys)

og bakt brød

og sittet i sofaen og lest

mens det regner og regner og regner

Jeg har gledet meg over at skogbrannfaren trolig er minimal

og at det er ubeskrivelig grønt ute

Og jeg har tenkt på at det har vært en fin sommer

og at året er slik -

etter sommer kommer høst

men ærlig talt - allerede nå?

Jeg kjenner at det ikke er noen vits i å prøve meg på mer positivitet akkurat nå,

jeg følger Laikas eksempel og går i hi

never trust a smiling dog

Hmmm

Litt usikker på hva hunden prøvde å formidle her forleden.

Det eneste som er helt klart er at hun kom med en ganske god, men ikke særlig tillitvekkende, variant av et smil.

Og at hun var interessert i påfyll av mat...

( Og kanskje prøvde hun å formidle at enkelte sitter med mobilen litt vel tilgjengelig hele tiden og dermed kan ta helt unødvendige bilder av smilende hund )

Nesten en ulv

Jeppers, det er visst sånn at hunden og ulven har omtrent 97 % av den samme genmassen. 

For min egen del så er jeg svært glad for at miljø tydeligvis er minst like viktig som arv. Jeg trives nemlig mye bedre inne enn ute og blir trist til sinns og lut i ryggen ved tanken på å skulle sove i en snøfonn og være eneansvarlig for å skaffe egen mat. 

Ikke for det altså, jeg klarer å finne mat på de merkeligste steder, men på heltid? Nei, det frister ikke.

Og bare så det er sagt så har jeg helt normale ledd. 

 Jeg blir bare litt sånn ekstra løs i sammenføyningene når jeg er avslappet.

xoxo Laika

Mens vi venter på no`godt

Hmmm. ja, la meg nå se....

Hvis jeg strekker det ene øret litt ekstra godt og sitter aaaaldeles stille, 

så kanskje jeg hører lyden av fallende kuler...

Og hvis jeg ser ekstra uskyldig ut

fremskyndes og forsterkes kanskje lyden av fallende kuler?

Eller, nei, jeg skal visst til legen i morgen, det er tid for vekt og vaksine.

kanskje best jeg holder matinntaket på et anstendig nivå i dag.

xoxo Laika

Sommartider ney-ney

Jeg liker at verden går sin vante gang og jeg med den.

Men nå, ikke nok med at det er høst, har noen geiter funnet på å stille klokka også. Og ja, jeg har skjønt at dette skjer to ganger i året, men jeg velger å fortrenge slik elendighet fra gang til gang. Ærlig talt, vi kan ikke gå rundt og fokusere på elendighet.
Men altså. Sommertid? Vintertid? Åkkesom skrus klokka tilbake. Ikke skjønner jeg hvorfor det er så viktig med lysere morgener?. Morgen er morgen, og bare brukende til korte turer og hyggelige hint om mulig påfyll i matskåla.
Og her er vi ved kjernen i problemet - matskåla.
For altså, vanedyr som jeg er synes jeg det er fint å få mat innenfor en stram tidsramme på en time, mellom kl 17 og 18. Gjerne før, men helst ikke senere.
Og nå, nå holder jeg rett og slett på å utånde av ren hunger kl 17, og når klokka er 18 er jeg på full fart mot total oppløsning. Mat, sier jeg og velter overende på gulvet, gi meg mat.

Matmor sier det skal gå seg til i løpet av en ukes tid og at jeg er mer krevende enn småbarn som trenger faste rutiner rundt legging. Jeg er skeptisk til den teorien, jeg ser faktisk ikke brot fra at det er en  horribel påstand i samme kategori som at det finnes en julenisse og en påskehare og at det er sunt for små hunder å leve på en diett bestående av små, tørre kuler. Derfor velger jeg å ta ansvar selv, ikke med makaroni som på bildet, men med en nesten tom melpose.

Hva synes du om sånn klokketid? Kan vi ikke slutte å stille klokka hit eller dit og bare flyte med strømmen?

XOXO Laika

Det er høst, gi meg trøst

Brrr. Det er grått, det er vått og livet er rett og slett trått.

En ting er at jeg alltid går på en liten smell når skoleåret starter og huset tømmes for armkroker og fang. Alene trasker jeg rundt i jakten på kos, og venter på at flokken skal komme hjem etter jobb og skole. Dette kan jeg leve med, det er tross alt helg ganske ofte.
Men dette høstmørket dere, det synes jeg er grusomt. Og nå skal jeg fortelle dere en hemmelighet;
jeg er jo en riktig tøff dame, jeg vokter hus og hjem og står på for flokken. Men høstmørket synes jeg rett og slett er skummelt. Det rasler og tasler i løv, bak hushjørner og under biler. Jeg liker det virkelig ikke. Derfor blåser jeg meg opp og lager fryktelig mye lyd når vi skal ut, for å fortelle alt som truer der ute at her kommer den skumleste dama i gata.
Også inne da...litt kaldt, men ikke kaldt nok til å fyre i ovnen.

Nei. Høsten er definitivt ikke min favoritt blant årstidene. Tror jeg bare holder meg her jeg inntil videre, under dyna. Må bare huske å krype ut av dynetrekket før matmor skal skifte sengetøy. Tro meg, den feilen begår man bare en gang. Veldig glad hun reagerte på uvant tyngde i dyna før hun ristet den fra verandaen...

PS. Jeg har alltid synes det er litt flaut å være mørkredd. Store kule hunder er ikke mørkredde.Men i sommer hørte jeg en av matmors tanter fortelle at da de var små måtte de alltid passe på å hente geitene hjem fra beite før det ble mørkt, for geiter er mørkredde.Hvis det ble mørkt ville ikke geitene gjennom skogen. Skjønner dem godt jeg.

XOXO Laika

Ni år med Laika

I dag er det ni år siden en liten firbeint lodott  ble født. De første ukene gikk hun under navnet Jackie, men da det ble bestemt at dette skulle bli vår hund fikk hun nytt navn. Da hun ble hentet gråt hun  ynkelig hele veien fra barndomshjemmet og snek seg beskjedent og ubesluttsomt langs veggene den første tiden.

Hun sluttet fort å være beskjeden og overtok med den største selvfølge sofa, stoler, senger, dukkevogner og gjorde i tillegg noen heltemodige og nesegrusende forsøk på å innta kjøkkenbenk og spisebord. Hun spiste mat, gulvlister, sko og belter. Hun spiste tyggegummi med bringebærsmak og gummigodter så lenge det ikke var antydning av lakris.
Ikke bare var hun over alt hele tiden, men hun var også under, bak, foran og mellom. Hun var rett og slett urimelig energisk og det hendte vel en gang eller to ( eller tre ) at jeg truet med å annonsere lodotten på Finn.
Det har blitt bjeffet på postmannen, sønnen til naboen, katta til den andre naboen, løvet som falt ifjor, kundene som skal på systua og hundeglam fra fjernsynet. Sofaryggen er hunderumpeformet foran utsiktsvinduet og hvis den hunden kunne snakke ville vi visst alt som skjer i gata. Andre hunder bejubles, så sant de ikke er schæferlignende, og hun tar sitt mulige vertinneansvar alvorlig og byr intenst på seg selv.

Men gradvis, nesten uten at vi merket det, skjedde det noe. Brikkene falt på plass, og hunden innså at det ikke var tvingende nødvendig å være så på absolutt hele tiden. Gradvis ble det hyggelig å bare ligge, foran ovnen, i sofaen, i en stol, under senga, i senga, på et fang, i en armkrok. Hun er den vi alle hilser på hver gang vi kommer hjem, hun er den vi alle sier hadet bra til før vi går. Hun får kos, alle har en klapp, et smil eller en runde mageskvalpende kløing å by på.

Det følger arbeid og ansvar med det å ha en hund i hus. De skal mates, luftes og oppdras. De må på feriekoloni når vi skal på ikke-hundevennlige aktiviteter og de vil minst en gang spise noe de ikke burde spist. Og da tenker jeg ikke bare på sånn de blir syke av, men sånn som vi faktisk hadde tenkt å servere ( middag, kaffemat, pepperkakefotballbane). 

Men alt i alt, livet med Laika kort fortalt - jeg blir stadig overrasket over at det kan følge så mye glede med en som er så liten ( og som snorker så høyt).

 

 

           

          

Dagen har blitt markert med leverpostei og hurlumhei, og alle hjerter gleder seg. 

den lille pølsetyven

Som  dere vet blir Laika med ujevne mellomrom og med påholden labb sluppet løs her på bloggen. Dette går fint, hun får frem budskapet sitt ( føler både hun og jeg ) men på fredag oppstod en situasjon som jeg vil belyse fra begge sider. Jeg stoler rett og slett ikke helt på hvordan hun vil fremstille det hele. Vi kommer til å veksle på fortellerstemmen, men avsnittene hennes vil stå i kursiv.

Det begynte torsdag ettermiddag, da hun fikk sin daglige rasjon av kuler. Dette er vanligvis dagens høydepunkt og Laika spiser som om mat skulle gå av mote i morgen. Men ikke torsdag nei. Hun stakk snuten nedi matskåla, stirret anklagende på meg og satte seg i buret. Jeg tenkte hun savnet Høvdingen, og reflekterte ikke mer over at hun helt frivillig oppsøkte buret. Tro meg, det burde lyst noen varsellamper for dit går hun bare når hun har gjort noe galt.
Matlysten var ikke større fredag, men tørst var hun.
Fredag ettermiddag kom jeg inn i gangen og så at hun enda en gang satt lutrygget i bure. Hun så på meg med et sånn blikk du får hvis du er aldeles overmett, det blikket som sier jeg orker ikke en bit til men noen må jo tømme kakefatet... Foran henne lå en enslig grillpølse og kroppsspråket var tydelig; denne hadde hun virkelig ikke lyst på.
Jeg kunne ikke forstå hvor pølsa kom fra. men så demret det....Queenie hadde vært på skidag, med grilling, og hvor hadde den pølsepakka blitt av? Jeg saumfarte buret, jeg stålsatte meg for den eksplosive effekten av hund som har spist plastemballasje, og jeg lette i gangen. Til slutt åpnet jeg sekken som stod i gangen. Og i innerlomma, under et særdeles rent sjokoladepapir fant jeg en tom pølsepakke, uten et eneste bitemerke.

Og nå, over til Laika:
Altså, jeg har jo skrevet om at jeg savner matfar. Og alle de andre i huset merker jo at jeg sturer litt og de prøver å kvikke meg opp. Så torsdag da det begynte å lukte så vidunderlig av kalde grillpølser i gangen skjønte jeg at noen hadde funnet på noe for å glede meg. Vagt husket jeg at de andre hadde rebusløp på hytta for noen år siden for å finne påskeegg. Kanskje var det noe slikt de hadde funnet på, for meg? Jeg lette og lette, men fikk ingen ledetråder. Til slutt sjekket jeg sekken, og der, nederst i ei lomme lå det en åpnet pakke med digge pølser. Jeg listet ut en, tok den med inn i bure og storkoste meg.
Så hentet jeg en til, for jeg regnet jo med at herligheten ikke ville vare evig. Så hentet jeg en til. Og ja, dere kan vel tenke dere....
Det tok litt tid å liste ut pølsene, men samtidig er det et fint tidsfordriv og litt spennende. Og, jeg måtte passe på at ingen overrasket meg.
På fredag smakte ikke pølsene like godt, og da matmor oppdaget meg og den siste pølsa var jeg egentlig litt lettet. Egentlig håpet jeg at hun skulle tatt den siste sånn at jeg slapp. 

Det var Laikas versjon.
Vi er flinke til å passe på. Hunden har tilsynelatende kuleledd og uttrekkbar hals og kommer til overalt der mat kan snokes og snikes. En gang vi var på skitur snappet hun, i nedoverbakke, en brødskive fra hånda til en som satt ved siden av løypa og spiste niste. Hun hopper, åler, ruller og tigger og er bortimot umettelig og veldig løsningsorientert.
Ungene  vet at det ikke skal etterlates mat i sekker, men akkurat torsdag glapp det. Jeg kan ikke for mitt bare lov skjønne hvordan hun har klart å liste pølsene ut av emballasjen, eller hvorfor hun ikke likegodt tok hele pakka med inn i bure med en gang.
Og hvorfor jeg vet at hun ikke spiste alle pølsene på rappen?
Jo det skal jeg si dere. Det var åtte grillpølser igjen i pakken, vi ville definitivt ha merket det om hun hadde glefset i seg alle på en halvtime.

Og i ettertid, tror dere hun syns det er fint å være tilbake på kulene igjen?

Jada, jada. Så lenge var Adam i paradis, og så lenge nøt jeg godt av å være en nettkjefta liten sjarmør...Nå er det kuler igjen, og vann. Og hver gang noen vurderer å stikke til meg en godbit kommer matmor med noen ufine kommentarer om pølseånde og kjøttfising og så blir det ikke noe kos. Akkurat som om jeg ikke taklet dette helt fint, ærlig talt, jeg ble ikke det minste dårlig i magen. Spør dere meg så kunne jeg sikkert spist en hel pakke. Men du og du jeg er glad de stakk innom butikken og kjøpte vanlige grillpølser...den pakken matmor kom hjem med, den med chili og ost, den hadde jeg nok ikke håndtert like godt.

xoxo Laika

Hunden har det fint, vi har det fint og det endte godt. Men det kunne gått mye verre. Hun fant ikke, eller lot seg ikke friste av, posen med pinnebrøddeig og sjokoladen var oppspist ved bålet. Det følger ansvar med å ha hund, kosthold er en viktig del av dette. Og siden hunder jevnt over er noen utspekulerte mattyver er det vi mennesker som må passe på at mat ikke er tilgjengelig. Og ja, hvis du skulle møte en Jack Russell i skjev galopp og målrettet blikk under buskete bryn, hold på maten din. Hun har garantert en plan.

My heart belongs to daddy

 

Nå har jeg bodd her i over åtte år, og selv om det absolutt ikke er noe galt med hverken matmor eller de  to storesøsknene mine så er det tross alt matfar som er sjefen over alle sjefer ( og schæfere). Høvdingen rett og slett.Nå har han vært bortreist i et par uker, og hvis dere tror at vi hunder ikke har følelser så tar dere grundig feil og trenger et lynkurs i hundehvisking.

Det begynner med at han drar. Jeg vet det er noe på gang, for alle er i litt dårlig humør kvelden før og den elendige kofferten hans dukker opp fra skapet. Og dere, om han hadde pakket en ordentlig koffert så skulle jeg sneket meg med, men jeg klarer ikke å skvise meg ned i en sånn liten håndbagasjesak.
De første dagene er jeg hoppende optimist, for man kan jo aldri vite hvor lang turen er. Jeg løper til døra hver gang noen tar i dørhåndtaket og står smilende i fremste rekke. Dessuten sjekker jeg både kjeller og loft, og snuser i senger og andre steder hvor han kanskje er. Jeg blir sprettende glad når jeg ser fra sofaryggen at bilen hans står utenfor, men så kommer jeg på at den stod akkurat der for ti minutter siden også, og to timer, og i går.

Etter fem-seks dager går lufta litt ut av meg. Jeg går fremdels for å åpne døra, men det haster ikke så veldig. Litt lenger ut i uka gir jeg helt opp. Jeg holder meg trofast på sofaryggen og speider bortover gata, men jeg blir ikke lenger forvirret av at bilen hans står utenfor. Den har tross alt stått urørt i flere uker. Døråpning er ikke morsomt i det hele tatt. Samme hvor hyggelige folk er så er det ikke matfar. Noen ganger blir jeg faktisk så skuffet at jeg går og legger meg igjen med en gang døra er åpen.
Jeg klenger meg inntil matmor og de andre to, men jeg savner pappa!

Nå snakkes det om at han kommer hjem på mandag, men jeg vet jo ikke hva mandag er. Og snart for meg er NÅ for alle andre, så jeg vet ikke helt. Jeg tror jeg går og legger meg jeg.

xoxo Laika

PS.
Forrige uke, da matmor også var bortreist kom det en supertante og bodde her. Hun var såååå grei og gikk masse tur med meg og jeg håper hun kommer tilbake veldig snart!