Det vidunderlige og høyst velkomne regnet plasker ned her på en lørdagskveld, og jeg sitter ved spisebordet med åpen verandadør og skriver dagbok. (Bare en liten pause for å oppdatere denne bloggen, da jeg husker flere nevnte at slike stemnings-poster var noe av det dere savnet mest)
Jeg har funnet fram syrin-oolongen fra Paris. Den dyreste teen jeg noensinne har kjøpt, men også blant de mest velsmakende. Jeg oppdaget den i en bitteliten butikk for noen år siden, nederst i bakken ved hotellet vårt i Latinerkvarteret, og da vi var der for et år siden måtte jeg kjøpe inn et par hekto til. Da hadde butikken flyttet over gata og blitt litt større. Heldigvis hadde de den i sortimentet fremdeles. Vanligvis pleier jeg å drikke den bare mens syrinen blomstrer, men i år tøyer jeg strikken litt. Den er for god til å begrense i den grad.
Når det er sagt, så jeg utrolig nok en blomstrende syrin tidligere denne uka. Det er i ei gate på Bislett hvor sola står på og det sikkert ikke er så mye trekk - der kommer den alltid flere uker før alle andre steder. Jeg er i alle fall ikke klar for syrinblomstring riktig ennå, først må morelltre og magnolia fordøyes, så jeg bare lot den være. Har virkelig ikke noe "førstemann på Instagram!!"-behov, hva er vitsen. Alt til sin tid, også blomstring.
Men nå i kveld: Lyden av regnet, og den friske lufta som strømmer inn. Etter fjorårets sommer kjennes det som pur luksus. Plena vår fikk hard medfart i fjor, og det bærer den fremdeles preg av, selv om den har kommet seg bra på de fleste stedene. Dog ikke under morelltreet, så der får vi så litt nytt.
Og selv om lyden av regnet er nok i seg selv, er det fint å finne akkurat den musikken som passer akkurat denne kvelden og denne stemningen. I kveld ble det Schumanns fiolinsonate nr. 1 i en innspilling fra 1986 med Gidon Kremer og Martha Argerich. Med levende lys til. Ved den åpne verandadøra. Samt en slags meta-glede over å ha evnen til å glede seg over slike øyeblikk.
Dette treet. Jeg tilbringer så mye tid jeg bare kan under det nå. I dag da jeg satt der og leste mens barnet sov, var det disig sol og en mild bris som gjorde at den nydelige duften spredte seg med vinden. Så ubeskrivelig fint.
Og bak der: Stjernemagnoliaen. Hver blomst er så praktfull i år, jeg tror ikke jeg kan huske at den har vært så fin før. Ingen frostnatt som har gitt den brune flekker. Bare kremhvite velduftende blader.
Dagens fineste bukett kom fra en liten barnehånd: Tre løvetann og en liten påskelilje.
Hun ble så glad da en tante dukket opp og vi kunne leke og drikke te i hagen.
Ha en fin lørdagskveld, alle som er innom!
P.S. Her er forresten førstesatsen av sonaten. Minner om våren jeg fylte 23 og jobbet i klassisk platebutikk og nærmest tok ut lønn i plater. Så fint det er å ha alle disse stående i hylla.
