Verdens skjønneste marihøne

I dag var det klart for karneval også i skjønne Tiriltoppens barnehage og når stolte tante Astrid får en bunke fine bilder på mail, ja da blir det blogging for å dele søtnosen med dere alle. Noen som ikke får et smil om munnen av å se på denne søte marihøna her?
























Epilog: (jo, det er vanlig å bruke det ordet, Goda!)

Som kjent heter min søster Marianne og jeg har kalt henne Marihøne så lenge jeg kan huske. For å være helt ærlig med dere, så har jeg de seneste årene forkortet det til bare Høna, men det er ikke så fælt ment som det kanskje høres ut som. Det utspringer seg fra marihøne, da kan det vel ikke være fælt? Men til poenget; Tror dere Marianne kledde ut sin datter som marihøne på hennes første karneval som en 'takk for koselig kallenavn, kjære storesøster', altså som en ære til meg?

Det tror nemlig jeg.


Epilog slutt (nei, det er det ikke vanlig å skrive, Goda!).

Pin It

Gode venner

Gode venner gjør godt for sjelen min, det er det ingen tvil om! I dag fikk Linnea og jeg først besøk av søster Marianne som joinet oss til en sen frokost og så la vi ut på bytur for å møte vestkantvenninnene våre, Jessica og Tanja. Vi la turen til nyoppussede Bagel & Juice i Vika for å spise lunsj og drikke kaffe. Det har virkelig blitt fresht og fint der og jeg synes også det er akkurat like barnevennlig og hyggelig der som før. Det så ut til at de hadde gjort noen forbedringer ift menyen også, i tillegg til at det nå var et Day&Night-konsept, som betydde at de hadde en egen kveldsmeny etter kl 18 - også den så spennende ut. Blir nok helt sikkert flere turer dit, både med og uten barn.

I alle fall; Snille, gode Tanja hadde lusket litt rundt på House of Oslo og kikket i interiørbutikkene der, mens vi sullet oss ned til byen, og tror du ikke hun hadde kjøpt en oppmuntringsgave til meg? Jeg gir meg ende over av hvor omtenksomme venner og familie jeg har! Gaven var mine aller første Green Gate produkter til og med - en metallboks og en pose te, pluss to Flax-lodd (ingen gevinst på loddene, men tanken er jo fantastisk i den usikre øknomiske tiden vi har foran oss). Etter å ha lest endel interiørblogger i det siste, har jeg forstått at Green Gate er et merke som mange liker, og nå har altså jeg fått min første pynteboks! Tusen takk, snille, vakre du!!!

Nå skal vi kose oss i vår nyvasket leilighet, med de fine blomster på bordene. Nachosmiddag forberedes mens go'slitne barn venter spent på Mesternes Mester-finalen i kveld. Lørdag og søndag skal tilbringes i landlige omgivelser i Østfold og vi gleder oss til aking, leking og kosing!

Ønsker alle en strålende helg! Får håpe vi får beholde blå himmel og strålende sol helgen gjennom i ekte vinteridyll!

Pin It

Sola skinner og jeg er så glad!

Yes - over mørke skyer er faktisk himmelen alltid blå. Og ikke nok med det, solen stråler i tillegg! Du, kjære leser, er herved advart; Dette innlegget kommer nok til å bli ekkelt lykkelig og positivt. Jeg er nemlig i strålende godt humør, er fornøyd med kvelden, familien min og livet generelt.

For de som har fulgt med på bloggen min, så vet dere at det har gått litt opp og ned her i heimen i det siste. Mest ned, vil jeg vel egentlig si. Først ble jeg permittert fra jobben min. Så ble huset på Hellvik en god del dyrere enn vi håpet på. Og med fare for at noen skal ha en diagnose klar til meg, så er det altså ikke lenger siden enn i går at jeg hulket og snufset og syntes alt og alle var forferdelig vanskelig. Og så, litt lenger ut på dagen i går, så gikk det likevel litt bedre. Humøret ble kastet med på en sinnsyk berg- og dalbane, sånn cirka verdens største sådan, og jeg som ikke tør ta den lille berg- og dalbanen på Tusenfryd engang. Slitsomme greier.

Men; Det ordner seg alltid! Og nok en gang, så har det gjort det. Det vil si, jeg er fortsatt permittert og uten jobb - men; Siden vi ikke har barnehageplass som venter på våre tre barn når vi flytter til Nesodden, så er det jo greit at jeg går hjemme så jeg får passet på de. Greit at Noah mener han kan hente lillebroren og lillesøsteren sin i barnehagen når han begynner på skolen, men det får være grenser for ansvar på vår lille, store 5åring. Dagmamma er han i alle fall for liten til å være. Nå får jeg altså noen måneder fremover hvor jeg kan ha mine små gullunger hjemme, samtidig som jeg får bedre tid til å pusse opp og innrede huset - mens jeg fortsetter letingen etter DrømmeJobben. Høres ut som en grei vår, det...

Og som om ikke dette var nok; Jeg har verdens beste familie! Greit, det kan lett gå en kule varmt (hehe, blir merkelig å skrive det uttrykket) når ting skal diskuteres og vi kan alle bli litt vel engasjert og litt vel opptatt av at vårt synspunkt skal forklares og bli hørt. Men når vi alle får roet oss, tenkt litt på saken og sett på målene våre og ønskene våre, så blir vi jaggu enige til slutt. Og da blir vi så gode venner igjen, atte... Akkurat nå har søster x 2 + mamma og pappa dratt hjem etter at vi har hatt et familiemøte her i Kroken. Misforståelser ble ryddet bort, mulige løsninger ble forklart, alle ble hørt - og vips fikk vi en løsning som alle var fornøyd med! Og som, ikke minst, gjorde at Ekte Mannen og jeg nå blir eneboligeiere på Nesodden om kun kort tid! Tusen, tusen takk mamma, pappa, Jannicke og Marianne!

De som er har hatt mest betydning for meg i forbindelse med denne avgjørelsen om å overta barndomshjemmet mitt å gjøre, har naturlig nok vært mine foreldre og mine søstre. Og at vi nå har kommet til en enighet, er jeg uendelig takknemlig for! ...men, det er klart at det er flere som har håpet på at vi skulle bli enige og at dette skulle løse seg og da tenker jeg særlig på min tante og min fetter (med sine kjære) som bor i nabohuset på samme tomt. De har hjulpet meg gjennom tankerekke på tankerekke. Bidratt med konstruktive innspill, roet meg ned med fornuftige tilbakemedlinger i 'motpartens' favør i noen tilfeller og gitt meg støtte i andre tilfeller.

Dette har vært utrolig godt! Det er godt å bli hørt og godt å ha noen å snakke med. Så takk til dere også! Og særlig, særlig takk til tante Nanny - som snakket med onkel Esten og Åse om å la meg og hele sirkuset mitt få bo i deres leilighet i toppetasjen helt til oktober (for å spare penger siden jeg ikke har jobb lenger), mens de selv bare skulle bo i hytter og skjul. "Det er jo ikke noe problem, Astrid - vi vil jo så gjerne at dere skal få kjøpt det huset og flytte utover!"

Dere er uvurderlige alle sammen og jeg er uendelig glad i dere!

Så - nå gleder vi oss vilt til å få en vår bestående av å flytte utover til Nesodden, jakte på DrømmeJobben, innrede og pusse opp, leke med barna, være gartner i egen hage og generelt kose oss! Interiørpermen min er fremme, klar til inspirasjonen som måtte komme!

Pin It

Skritt for skritt

Denne uken har vært preget av store omveltninger. Store tanker, store vurderinger, store avgjørelser, store humørskiftninger, store tårer, store smil og store forandringer. Det er mange mennesker å ta hensyn til, mange som har en mening og mange som har har gode råd. Det er tre små barn og en Ekte Mann involvert. Det gjelder avgjørelser for noen av de viktigste områdene i livet; Inntektservervelse, faglige utfordringer, bolig, sikkerhet, familie og fremtiden.

Av og til blir jeg så ivrig og engasjert at jeg glemmer å puste med magen. Blir så sint, såret og lei meg at jeg glemmer at vi alle ønsker det samme - for hverandre. Glemmer å tenke på at det alltid ordner seg for snille piker. Glemmer at jeg alltid lander på beina og at det alltid løser seg. Glemmer at bak en permittering skjuler det seg en ny, spennende jobbutfordring. Glemmer at jeg har mange gode venner og bekjente som holder ører og øyne åpne for meg - og som har troen på meg, selv når jeg ikke har det selv.

Jeg glemmer at veien til målene ligger rett foran meg, om jeg bare husker å ta det skritt for skritt. Jeg kommer i mål, jeg må bare finne ut hvor jeg skal trå først - se hvilken sti jeg skal følge videre.

Mulighetene er så mange, alt ligger åpent.

Skritt for skritt.

Pin It

Det holder nå...

23. februar kan jeg ikke si var en spesielt bra dag. Den begynte bra, med koselig kafebesøk og trilletur med gode, fine Tanja og Jessica, men så stoppet det fine og det kjipe begynte.

Først et møte på jobben, hvor de informerte meg om at jeg er permittert fra stillingen min til ut august. Kom for så vidt ikke som noen bombe at firmaet sliter i dagens marked (som veldig mange andre bedrifter) og jeg har hele tiden vært forberedt å måtte være fleksibel på hva slags arbeidsoppgaver jeg kom tilbake til. Men ingen har noen sinne nevnt at jeg rett og slett ikke skulle ha en jobb å komme tilbake til... Og da synes jeg de informerer meg lovlig sent. Lovlig sent, helt bokstavlig talt altså. Man kan nemlig permittere med 14 dagers varsel og i går var det 15 dager til jeg skulle vært tilbake på jobb. De kjenner min situasjon veldig godt, tre små barn og i prosess med å kjøpe barndomshjemmet, men de fant det ikke nødvendig å informere meg tidligere altså. Men, jeg er nok ikke helt riktig skrudd sammen, for jeg begynte å tenke positivt med en gang. "Okay, vi har jo ikke barnehageplass og nå som jeg skal få dagpenger fra NAV + det vi sparer på å ikke ha barna i bhg, så går det nok greit." Og det gjør sikkert det. Kanskje finner jeg DrømmeJobben også, hvem vet?

Så kommer jeg hjem og pappa ringer. Taksten på den delen av huset som vi skal kjøpe har endelig kommet. Den er mellom 500.000 til 1.000.000 høyere enn vi har trodd / antatt / håpet på. Fair enough helt sikkert, særdeles fint for mine foreldre som til nå har mistet nattesøvn fordi de har vært redde for alt for lav takst. Men ikke spesielt fint for oss. Men, takst er takst og avtale er avtale.

Det er bare det at på en dag hvor man i tillegg brått har blitt bekymret for jobbsituasjonen sin og penger inn på konto blir kraftig redusert, så blir det rett og slett litt mye.

Jeg kjenner meg selv alt for godt og vet at jeg kommer til å komme ut av dette med begge beina på bakken, glad og fornøyd og med troen på at dette rett og slett var til det beste for alle. Jeg kommer til å le litt av det hele, være glad for å få bytte jobb og være glad for å kjøpe hus, til tross for dårligere økonomiske forutsetninger for det hele. Jeg vet dette, jeg vet det ordner seg til slutt. Det gjør det jo alltid - alt ordner seg for snille piker.

Men akkurat nå må jeg deppe litt.

Pin It

Jeg elsker offentlig transport!

...vel, når sant skal sies så er egentlig tittelen på dette innlegget ment som smisk til høyere makter, altså Ruter og Nesoddbåten. I dag skal nemlig sirkuset vårt på tur. Det er tid for å feire den eldste niesen min, barnas tøffe kusine, Amalie. Hun bor på Fagerstrand, Nesodden - og med de enorme snømengdene som lavet ned i går, i tillegg til den metere med snø som faktisk lå her allerede (hadde du glemt det, kjære værGud?), så beregner vi god tid på denne reisen. Bursdagen begynner ikke før kl 13, men vi legger nok ut på tokt fra Kroken sånn i 10-tiden.

Heldigvis tar vi nøye hensyn til viktige regler før vi legger ut på en slik langtur:

1. Legg ikke ut på langtur uten tilstrekkelig trening.
Oh well, er man fra Nesodden og har man svigerforeldre i Østfold, så er man vant til å dra på langtur og har følgelig mye trening med å dra sirkuset med på tur.

2. Meld fra hvor du går.
Vel, dette er vår melding om at vi drar på tur så nå har du ansvaret, kjære leser.

3. Vis respekt for været og værvarslingene.
Oj, kommentaren over til værGud kan kanske sees på som en smule sarkastisk? Trekkes herved tilbake med full styrke.

4. Lytt til erfarne fjellfolk.
Både mamma og svigermor er konsultert og endte begge opp med anbefalingen om å satse på kollektivtrafikken - så da blir det det.

5. Vær rustet mot uvær selv på korte turer. Ta alltid med ryggsekk, spade og det utstyr fjellet krever.
Rustet vil jeg si vi er, i alle fall ungene. Jeg har vintersko med brodder (lang historie!), men Ekte Mannen tripper rundt i joggesko. Sånn er det når man aldri finner DrømmeVinterSkoene. Ryggsekk er en naturlig del når sirkus legger ut på tur, men spade? Greit, det kan jo hende vogna kjører seg fast, så spade bør definitivt pakkes med.

6. Husk kart og kompass.
Oj, her ryker vi på en smell. Har verken kart eller kompass. Men Ekte Mannen har god stedsans så kan vi da si det er hans indre kompass? I så fall; Check også på dette punktet.

7. Gå ikke alene.
Ha ha ha ha ha ha ha ha ha ha ha!!!!! Når går jeg alene?

8. Vend i tide, det er ingen skam å snu.
Sant nok og det legges på minnet. Det er fint at det ikke (lenger?) er forbundet skam med det å snu, men at det er særdeles tidkrevende, det skal sies. Nesoddbåten går bare en gang i timen, må vite.

9. Spar på kreftene, og grav deg inn i snøen om nødvendig.
Akkurat. Spare på kreftene føler jeg vi er gode på. Vi legger inn gode pauser på veien (Kaffebrenneriet på Aker Brygge f.eks.) og har fokus på komfort og kos hele veien. Men det med å grave hele dette sirkuset ned i snøen.... Brrrr, la oss bare håpe vi ikke kommer til det punktet.

Wish us luck!

Pin It

Motivasjon, where art thou?

Det er nå godt under 2 måneder til vi bør være ute av denne leiligheten og godt plassert i min skjønne tante Nanny og onkel Estens herskapskåk på nabotomta på Nesodden (dere er verdens snilleste som lar sirkuset vårt bo hos dere mens dere er i palasset deres nordpå, så vi får pusset opp kåken vår før vi flytter inn!).

Det er mye vi bør få gjort innen den tid, i tillegg til det helt åpenbare (pakke flytteesker og slikt). Klærene til ungene må ryddes i, forrige størrelse pakkes bort og ny størrelse skal inn ... ganger 3 barn. Og for så vidt 2 voksne også. Vi har utrolig mye som skal kastes, som skal selges på Finn.no og som skal gis bort til kjente og kjære. Jeg er stor tilhenger av å ikke flytte med seg rot og ting man ikke trenger. Det betyr at jeg vil benytte denne flyttingen til å få fullstendig orden i alle papirer, gammelt rot skal gjennomgås og helst ingenting skal bli med til Nesodden uten at vi ønsker å ha det med. Dette krever ...heavy-shit-rydding.

Men hjernen min fungerer litt merkelig. For at jeg skal få ryddet i gammelt rot og begynt pakkingen, så må nåværende rot være ryddet bort. Tårn av klær må brettes (det blir noen slike tårn i løpet av en uke), kjøkken må ryddes, leker må ryddes - og så var det mating og stelling og leking og kosing og mating igjen innimellom alt dette andre.

Så da forsvinner motivasjonen min som dugg for solen, da blir sånn deilig tiltaksløs og i god, gammeldags kosemodus. Når jeg i tillegg titter ut av vinduet og ser at vi snør inne, bokstavlig talt, så får jeg bare lyst til å kle på ungene kosedresser i ull, tenne stearinlys, sette en gjærdeig og krølle meg opp i sofaen sammen med de og lese en god bok. Jeg får lyst til å klippe i interiørblader og lime inn i de fine permene mine. Jeg får lyst til å endelig begynne på babyalbumene til våre to yngste. Og bryllupsalbumet vårt. Jeg får lyst til å ha hobbyverksted for å hjelpe ungene med å lage gave til kusine Amalie som vi skal i bursdag til i morgen. Jeg får lyst til å lage kakao fra scratch, forberede deilig lørdagsmiddag og la ungene sitte sammen med oss og se på MGP (Heia Alexander Rybakk!).

I går fikk vi oss en tur ut for å fikse noen ærend og det viktigste ærendet av alt; Nye blomster! Det trenger man når man ser ut av vinduet, for å minne seg selv på at våren kommer. Om enn ikke i neste uke, men å huske på at den ikke er så alt for langt unna. Og nå som leiligheten igjen lukter av friske blomster, så hva får jeg lyst til? Lukta på blommorna...

Nei, så var det det å ta seg i skinnet da. Trekke seg selv opp, ta seg selv i nakken, get to it...

Aller først; Gjærdeig! ;)

Pin It

Sant? Sant!

I går var det duket for enda en tur på Latter på Aker Brygge, Oslo. Søster Marianne var enda mer engel enn vanlig og stilte opp som barnevakt for 2 stk prikkete barn og 1 stk blid prinsesse på veldig kort varsel. Denne byturen var med gode venner (takk for sist, Tanja og JC!) for å se på en gammel kjenning, Dagfinn Lyngbø. Gammel kjenning er muligens å ta litt hardt i, men det føles nesten sånn ettersom jeg 'oppdaget' Dagfinn mens jeg studerte i Bergen for skummelt mange år siden og har sett mange show med han etter den tid. Klippet under er en av vitsene fra de første showene jeg så med Dagfinn.



Vi møtte vestkantvennene vår på Fridays for en bedre middag før showet og fikk etablert noe sannheter allerede der;

• Kontanter er penger som aldri kommer inn på kontoen igjen, så de kan ikke regnes med i totalsummen over hva man har disponibelt. Med andre ord; Har man cash, kan man bruke det på hva som helst - det er allerede 'brukt' i det de blir tatt ut av minibanken.
• Konserter er enten 'strålende' eller 'helt ok, men ikke noe mer' og etter mye drodling over bordet kom vi frem til at det som skilte de gode fra de dårlige var kommunikasjonen med publikum og variasjon i låtene. Oasis på Quart'n og Shakira i Mexico var eksempler på de dårlige konsertene og Prince i Oslo Konserthus og Lenny Kravitz på Kalvøya var av de fantastiske.
• Konsumerer man alkohol så sjelden som vi (dessverre) gjør, så merker man faktisk at man blir litt beruset av selv en ussel liten Corona. Med lime. Kanskje det var limen som sin skyld? Mulig den var dynket i sprit. I så fall skylder jeg på Fridays.

Vi svinset videre inn på Latter, satt oss godt til rette på rad 2 og noterte flere sannheter;

• Veldig skummelt å skulle sitte på rad 2 i møte med en standup-komiker! Bare et glimt i riktig retning til feil tid og vips - man sitter i saksa. Ekte Mannen satt som på nåler, men heldigvis satt Geir på første rad og tok seg av oppmerksomheten til Dagfinn. Geir var en anonym kar fra Haugesund som nektet å si hva han jobbet med og det klarte Dagfinn å få mye moro ut av!
• Dagfinn får meg til å bli en av de slitsomme, masete kjerringene som ler alt for høyt av alt for mange ting gjennom hele forestillingen. Jeg knakk sammen av det meste han sa, jeg ble støl i kjevemusklene og tårene trillet.
• Vi fikk en fornuftig og rasjonell forklaring på hvordan Jesus klarte å gå på vannet.

...men den forklaringen (og tusen andre gode poeng) skal jeg spare for dere som enda ikke har sett showet. Løp og le!

Pin It

Historien om Samuel, ikke om Pi

Oppdaget plutselig at jeg ikke har oppdatert bloggen på flere dager og måtte tenke litt igjennom hvorfor. Selvfølgelig skyldes det nok en viss utbredelse av røde prikker på både Noah og Lukas, som videre har ført til legebesøk (minimal utgave av hhv. brennkopper og vannkopper), men som ikke har ført til sykdomspregede og slappe barn. Neida, utenom prikkene er disse guttene good as new. Det er faktisk så det føles som at hver røde prikk gir de energi, ikke tar. Noe som videre førte til en spontan Nesoddtur i går for å måle, tegne og ta bilder av vårt fremtidige hus (taksten kommer any-day-now, så vi venter spent!) og for å leke med mormor & morfar.

Men nok om prikker, Nesodden, familie og oppmåling. Hovedgrunnen til at jeg ikke har oppdatert bloggen på flere dager, er at hvert ledige øyeblikk jeg har hatt ved datamaskinen, har blitt viet til å lese historien til Sam og Mie. Jeg kom over bloggen til Mie via noen andre blogger og fant der noen kommentarer og henvisninger fra henne til 'historien om Samuel'. Etterhvert ble jeg så nysgjerrig at jeg startet på bloggens første innlegg og leste meg fremover i tid. Samuel ble født 14 uker for tidlig og veien frem til den skjønne 4-åringen han nå er, har vært fylt av mer uro, bekymringer, smerte, usikkerhet og nerver enn det noen baby og hans familie skulle måtte gjennomgå. Jeg ble så grepet av Mies ord, hennes måte å beskrive situasjonen på og jeg ble så satt ut av å lese om alt denne skjønne, lille familien måtte gå igjennom, at jeg ikke klarte å slutte og lese. Jeg tror jeg har lest så og si alle innleggene hennes nå...

Og så står det jaggu om denne familien i denne ukens KK også! For en tilfeldighet - jeg som har sluttet å kjøpe KK fast, måtte selvfølgelig løpet ut og sikre meg et eksemplar.

Så altså, derfor har det ikke kommet spesielt mye interessant fra denne fronten i det siste. Ikke har jeg fått begynt på "Historien om Pi" som jeg hadde tenkt, heller - men det ser ut til at vi snør inne nå, så da får jeg jo mange muligheter til å lese bok.

Pin It

Boken er lest, avgjørelsen er tatt...

Som nevnt på bloggen tidligere, har lesesirkelens (nest) siste bok vært "Utvalgte emner i Katastrofefysikk" av Marisha Pessl. Boken skulle vært ferdiglest til lesesirkelens februarmøte, men jeg (og flere med meg) hadde ikke klart å pløyd gjennom de snaut 700 sidene - enda vi fikk ekstra tid på oss gjennom både julen og januar, så derfor har det vært sprenglesing fra min side de siste dagene. Dette etterslepet er det viktig å komme forbi, så ikke alle lesesirkelens fremtidige bøker skal måtte leses med samme hastende tempo.

Jeg har fått mange tilbakemeldinger ang denne boken, både her på bloggen, men også av venner og kjente man nevner hva man leser for. Tilbakemeldingene er forholdsvis enige; Dette er en bok som er oppskrytt, feilvurdert av rosende anmeldere og som er plagsomt full av referanser til litteratur og film. Noen få har så vidt ymtet frempå at de synes boken var helt ok, men det er de som virkelig har hatet boken, som har slengt den fra seg etter bare noen sider eller som har lest den ferdig, i håp om at den skulle bli bedre, men det ble den ikke, som har ytret sin mening sterkest.

Jeg skal derfor innrømme at jeg var forholdsvis spent da jeg startet på denne boken. Jeg skal ikke påstå at jeg har et spesielt godt trent, kritisk øye til litteratur, men jeg liker heller ikke å droppe en bok kun basert på hva andre synes. Da blir jeg trassig og skal iallefall lese den. Når man i tillegg har en strålende lesesirkel med vidunderlige mennesker som gjerne vil diskutere boka - og man har en mannlig nabo som har lest boka og som nesten ikke klarer å vente til jeg er ferdig med å lese den, for han vil så gjerne diskutere slutten, ja - da leser jeg som en gal.

Jeg synes boken ble delt i to for min del. Første delen syntes jeg var en smule vanskelig å få tak på i begynnelsen, mye takket være ekstremt mange paranteser med henvisninger til litteratur jeg aldri har hørt om eller filmer jeg aldri har sett. Likevel drev historien meg fremover. Jeg sluttet etterhvert å lese parantesene særlig nøye og handlingen fikk meg hele tiden til å ville vite mer, selv om jeg ikke ble fullstendig fengslet.

Siste 3-400 sider av boken derimot, der hvor boken tar en krim-vending og stadig blir mer og mer et mysterie som skal oppklares, de hadde jeg ikke noen problemer med å fosse gjennom. Jeg tok meg selv flere ganger i å tenke at dette var som en av disse engelske spenningsseriene som går på NRK, typisk påskekrim og slikt. Ikke for skummelt selv for meg (ja, jeg er en pingle når det dreier seg om spenning. Krim har jeg ikke lest siden jeg leste Nancy Drew som fjortis.) og handlingen drives hele tiden frem gjennom å tolke små spor og ledetråder som legges frem. Mine foreldre ser alt av slike serier og sitter og kommenterer underveis: "Så du hun dama i vinduet der? Hun vet mer enn hun sier, det bare føler jeg på meg.", "Ah, nå forandret han litt på historien, han er den skyldige!", "Nei, vent - nå døde jo han, var ikke han morderen da?" Jeg har formelig hørt mamma og pappa kommentere "Utvalgte emner i katastrofefysikk" underveis som jeg leste (kan dette bety at det blir en film av dette en vakker dag?).

De siste noen-og-hundre-sidene i boka var, for meg, uhorvelig spennende. Sånn at jeg ikke fikk puste og sånn at jeg nesten ikke turte å lese videre (ja, jeg sa jo at jeg er en pingle). Dagen i dag har vært dedikert til å lese ferdig denne boka, men det kan se ut som at ingen informerte Linnea om dette. Hun ville nemlig leke. Og spise. Og kose. Heldigvis klarer denne mammaen multitasking på høyt plan og vi fikk både fôret henne med grøt, lekt med henne på gulvet, kastet alle sokkene ut over gulvet - alt mens jeg fikk lest ferdig boka.

Så ja, jeg anbefaler denne boka, til tross for (eller på grunn av) at jeg sikkert ikke er litterær nok til å skjønne alt som er det kjipe med denne boka, at jeg ikke har forstått alle tolkninger som ligger i teksten - og også på tross av at jeg brukte uforholdsmessig lang tid på boka.

Nå gleder jeg meg til neste lesesirkelmøte hvor vi har viet starten til å diskutere slutten på denne boka (siden noen, kremt - jeg!, ikke ble ferdig til forrige møte), før vi gir oss i kast på diskusjonen rundt månedens bok - "Life of Pi" av Yann Martel. Også en bok jeg har hørt mye om på forhånd, både av anmeldelser og av venner, men kanskje noen av dere som leser dette har lest den og vil gi meg litt heads up? Venter spent på deres kommentarer...

Pin It

Til ettertanke...

Ut fra bildene fra bursdagskalaset i forrige innlegg, kan det se ut som det bare var våre barn og bursdagbarnet & søsteren der, men det var altså en god del andre voksne og barn der også. Jeg vil ikke legge ut bilder av disse siden jeg ikke har fått spurt de om det er ok for de på forhånd, men det var som nevnt mange hyggelige mennesker i denne bursdagen.

En av disse var en veldig hyggelig amerikansk jente som Tanja har kjent siden Magnus var liten. Mor til tre hun også og vi fikk snakket litt sammen over en kaffekopp og et stykke sjørøverbåtkake. Vi snakket om bøker vi hadde lest og ikke lest, om barna, om jobben og hvordan kombinere jobb, familie og en god del annet. Så fortalte hun noe som jeg virkelig føler jeg måtte tenke litt over. Hun fortalte at hun og mannen hadde mistet to gode venner ganske nylig. To menn som begge hadde valgt å avslutte livene sine med to ukers mellomrom, to menn med kone og barn. Helt utrolig trist. Jeg skjøv straks tanken på at dette kunne skje meg til side og fikk gåsehud. Man kommer antakelig aldri helt til bunns i hvorfor noe slikt skjer, men når slikt først skjer, så får det en virkelig til å tenke.

Hvordan bruker jeg tiden min?

Er det virkelig viktig at jeg når høydaren karrieremessig akkurat nå mens barna er forholdsvis små? Må huset på Hellvik bli i tipp-topp stand, akkurat slik vi ønsker det, sånn helt med en gang? For hvis vi skal det, så trenger vi mer penger - og for å få mer penger, så må man enten jobbe mer eller stige i gradene. Er det helt nødvendig at ungene får gå på flere fritidsaktiviteter per uke? Vi har hatt hop-hop'en til Noah en gang i uken og det har vært helt fint. Men jeg har jo likevel hatt den gnagende følelsen; "Burde vi ikke latt Lukas begynne på noe? Kanskje ungene burde gått på sang & musikk? Fotball? Ishockey?" Og stakkars Linnea, mange av hennes 'venninner' går jo på både dans og svømming og musikk og jeg-vet-ikke-hva - mens hun ikke får være med på noe. Listen over ting vi burde og kunne og skulle ha gjort, kan bli fryktelig lang.

Denne lure amerikanske damen sa noe fint; Man må prioritere - gjør dette dagen din bedre, så gjør det. Gjør det ikke det, sånn helt ærlig, så prioriter det bort (fritt oversatt og omskrevet).

Enkelt sagt, men mye vanskeligere gjort. Og jeg vet hva jeg snakker om, for jeg jobber med dette forholdsvis regelmessig for min egen del. Det er så lett å havne i den der 'skal bare strekke meg litt lenger'-gryta og så pusher man seg selv lenger enn det som sunt er.

Derfor tror jeg det er viktig med slike oppvåkninger som vi fikk i dag, at vi bruker de til akkurat det - til å tenke over hva vi vil prioritere i livene våre, i dagene våre - og så gjøre akkurat dette. Hva er det som gir meg energi og hva er det som stjeler energi? Det tror jeg gir en god pekepinne på hvordan jeg skal prioritere tiden min fremover.

Og akkurat nå er jeg mett etter at Ekte Mannen og jeg endelig fikk laget oss Valentine-middagen vår. Sånn er det når man har tre barn og prioriterer aking med barna i stedet for kjærlighetsmiddag - da blir det utsatt, men det er helt greit. Det var veldig godt, glasset med rødvin som vi hadde til var veldig godt og stearinlysene vi tente ga akkurat den riktige stemningen. Vi koste oss med måltidet, selv om stabelen med rene klær lå ved siden av oss i sofaen og skrek etter oppmerksomhet. Klesbrettingen ble ikke prioritert i kveld og nå skal den jaggu prioriteres vekk igjen; Nå er det på tide å lese mer i "Utvalgte emner i katastrofefysikk" ...og jeg har jaggu litt mer rødvin igjen i glasset.

Ta vare på hverandre folkens og ta godt vare på deg selv! Spør og grav hvis det ser ut til at noen av deres kjære sliter eller rett og slett er litt slitne og vis at dere bryr dere. Og tør å si ifra hvis du rett og slett ikke orker i dag, eller "ja takk, jeg tar gjerne imot litt hjelp". Det skal ofte ikke mer til...

Pin It

Bursdagsbaluba

Dagen i dag har vært viet til å gjøre stas på verdens beste Magnus, sønnen til våre kjære venner Tanja og Juan Carlos, og den tøffe storebroren til Linneas bestevenninne, Jessica. Han fylte 3 år på tirsdag og slikt kan ikke gå upåakted hen - det var tid for bursdagskalas i stor stil! Dagen inneholdt blant annet JCs gode pasta&kjøttbolle-middag, sjørøverkake & muffins, mange fine barn i vilter og morsom lek - og til slutt prikken over i'en; Voldsom slåing på en ekte mexicansk pinata! Ungene var helt ville! Faktisk var et par av pappaene nødt til å bli akutt ville de også, for barna klarte rett og slett ikke å slå hull på go'sakene. Rå makt måtte til og det endte som det måtte; Alle barna fikk hver sin godtepose! Jeg er temmelig sikker på at både Noah og Lukas drømmer om svære fantasidyr stappfulle med godteri as we speak...



























Det var mange hyggelige mennesker i denne bursdagen og noen av disse ga oss til og med komplimenter for hvordan guttene våre oppførte seg. Som den pedagoiske mammaen jeg later som jeg er, så tenkte jeg at det ville være en fin ting å avrunde kvelden med for guttene;

Jeg: Gutter, det var flere av de voksne i bursdagen i dag som syntes dere var kjempesøte. Og de sa også at dere var så flinke til å snakke ordentlig og at dere var høflige. Det var vel koselig å høre?

Noah og Lukas: Joda, jada.

Lukas, etter et lite minutt: Mamma, jeg synes du var veldig flink å ikke mase på meg .
-----

Klart det, mammaer trenger sikkert positive forsterkninger de også, for å slutte med den masingen sin. Lure gutten...

Pin It

Deilige valentinsdagen

Valentinsdagen ble tilbrakt akkurat slik den skal for min del; Sammen med mine aller nærmeste. Først en deilig innedag med god kaffe, kosing med klipping & liming til oppskriftspermen min (balsam for sjelen), Ekte Mann bakte browniekake og barna koste seg med morgenbarnetv.

Så - ut på tur for å nyte nabolaget vårt, enn så lenge dette er vårt nabolag. Vi satt guttene på rattkjelken, la Linnea i vogna og la på tur. Guttene akte med Ekte Mannen bakpå og jeg halset etter med prinsessen i vogna. Strålende smil på alle sammen! Da Linnea våknet fikk hun også teste ut rattkjelken for første gang og det frister absolutt til gjentakelse - hun storkoste seg. Etter å ha aket oss gjennom Vålerenga, Galgeberg og ned til Grønland, tok vi en deilig toretters middag på McDonalds og la på tur hjem igjen, bare med en liten omvei innom Mixkiosken for å sikre oss 4 nye interiørblader.

Se litt av dagen vår i bilder:

Håper dere har kost dere med deres kjære!

Pin It

Fin fredag

Fredager tror jeg at jeg herved kårer til ukens beste dag! Fredager er nesten-som-helg og på så strålende dager som i dag, så er det jo umulig å ikke gjøre annet enn å glise. Når man i tillegg får koselig sosialt samvær av fine folk, så blir det faktisk ikke bedre!




I dag fikk Linnea og jeg besøk først av søster Marianne (jotakk, formen var faktisk ganske ok hos oss begge - er vi proffere enn vi tror?) og så kom bestevenninnene våre Tanja og skjønne Jessica. Vi snekret sammen en deilig lunsj her i Etterstadkroken mens jentene fikk gå bananas i lekene og så kastet vi to stykk trøtte snupper i vognene sine og la på tur i finværet. Vi tuslet til Helsfyr, fikk oss kaffe og litt godt ved siden av (er tross alt fredag) fra Baker Hansen, fikk tuslet litt på en av byens koseligste bokhandlere før ferden gikk tilbake for å hente 1 stk sliten Sabeltann og 1 stk sliten hip-hop'er.



















Men sliten eller ei; Fredag er det fast program hos oss. Da er det nachosmiddag mens vi ser på barne-tv. Så får guttene lov til å se enda mer på tv, SuperQuiz, FinFredag, Norge Rundt - men det er egentlig pausefyll. Det de venter på er Mesternes Mester og selv om spesielt Lukas sliter med å holde seg våken, så klarer de det som oftes.

Så, nå er det ikke lenge igjen før "voksenkonkurransen starter" så jeg får kaste meg under pleddet med guttene og heie noen av deltakerene frem til seier.

Vi gleder oss til en deilig helg i hovedstaden!

Pin It

Hip-hop Sabeltann

Guttene har vært på karneval i barnehagen i dag og til tross for ulike forslag fra de voksne, så endte vi opp med en Kaptein Sabeltann (ikke overraskende egentlig) og en hip-hop'er i beste AF1-stil (litt mer originalt valg for karneval vil jeg tro). Noah er ikke veldig glad i å kle seg ut, men da han fikk være hip-hop'er var han mer enn fornøyd. Og mor var strålende fornøyd, for da fikk jeg jo snekre sammen litt bling og stæsj til gutten! Improviserte frem noen øredobber, lenker, musikkspiller og det hele. Synes rett og slett han ble tøff!

Hva synes dere?

Pin It

Lene blir president!!!

...i alle fall hvis jeg får bestemme!

Jeg prater om forestillingen "Lene for President", en forestilling som går på Latter (Oslo) med Lene Kongsvik Johansen i alle roller. Jeg var nemlig så heldig, at jeg ble trukket ut som en av Kamilles abonnenter som fikk 2 gratisbilletter til showet i går.

Ekte Mannen og jeg skulle gå på showet, men etter litt barnevaktproblemer, ble han byttet ut med søster Marianne i stedet - og vi koste oss virkelig!

Vi møtte opp, fikk en velkomstdrink i hånda og allerede da var opplegget satt; Dette var husmødre på vift. Velkomstdriken var et glass champagne ("Gud, dette går jo rett i fletta med en gang.") med et sånn kirsebær i bunn. Ikke ekte kirsebær altså, men sånn man får i disse fruktcoctailgreiene. Forferdelig ekkelt og nå fikk jeg bekreftet at det syntes mange andre også, for det var nesten ingen som spiste disse bærene ("Unødvendig bruk av penger, altså".)

Vi fikk møte mange forskjellige karakterer i løpet av showet og det var skummelt høy gjenkjennelseseffekt! Enten at vi kjente oss selv igjen ('Husmor som realiserer seg selv gjennom interiør og oppussing'... kremt!) eller kjente igjen andre vi kjenner; Sentralborddama, ManneMannen, Fjortissen, Vestkantfruen... Og helt til slutt ble vi rett og slett litt redd; Hun hadde nemlig en karakter som var en liten jente, kanskje 4 år eller noe slikt. Og både jeg og søster Marianne skjønte at denne jenta, en anelse bortskjemt, krevende og bestemt, fint kan være et fremtidssyn av våre små snupper om noen år. Men pytt... Moro var det!

Showet anbefales på det sterkeste! Lene har skrevet nesten alt av tekst selv og mye av musikken og den timingen hun har, det hun får til med enkel mimikk og karakterfakter, er helt utrolig! Etter endt show, fikk vi goodiebag i ekte Oscar-stil. Eller kanskje ikke helt Oscar, da. Det var ingen iPhone, designerklær og eller juveler. Men det var et par utgaver av Kamille, litt sminke fra L'Oreal, en lipgloss fra Lypsyl, litt IFA pastiller og noen intimvåtservietter. Men slikt er godt nok for husmødre på tur; "Å, så kjekt. Alltid greit med ting som er gratis."

---

Etter forestillingen var slutt, ble det nesten for dumt å dra hjem. Vi var jo tross alt to husmødre med barnefri og kvelden var forholdsvis ung. Eller, vi var temmelig trøtte, klokka snek seg mot halv ni og vi kjente at sofaen lokket. MEN - vi kunne ikke la sjansen gå fra oss, magen rumlet og vi bestemte oss for å fortsette kvelden på Big Horn Steak House på Aker Brygge. Fryktelig uvant å kunne velge og vrake i steder vi kan gå, uten å tenke på barnevogn og barnevennlig mat, men utrolig deilig! Vi følte at vi var skikkelig *crazy* som gikk ut og spiste så sent (jeg gjentar, klokken var enda ikke halv ni), men det er tydeligvis da fintfolk spiser - for det var temmelig fullt der. Er man på restaurant, så er man på restaurant - dvs vi klarte ikke å beherske oss. Det ble biff, masse tilbehør, salat, dessert, kaffe og en flaske rødvin på deling. Det er bare å innrømme det; Husmødrene ble på liten snurr, akkurat passe til at vi begynte å bekymre oss for morgendagen, hodepine og det hele. Men ikke nok på en snurr til at vi ikke ristet på hodet og kommenterte de rundt om på de andre bordene som natten tydeligvis var ung for og som hadde runde på runde med shots foran seg. Jeg hadde faktisk ikke trodd at Big Horn var stedet for shotsrunder, men det var det altså. Nice to know.

Det er så greit å utvide horisontene sine med slike kvelder! ;) Begge deler anbefales, både show og middag på Big Horn - særlig med søster Marianne, da er man sikret suksess!

Pin It