Idyllisk og forherligende? Nei, ekte!

Det er søndag formiddag, jeg sitter her med min kjære EkteMann og spiser brunsj (ettersom vi stod opp for sent til å kalle det frokost), vi hører deilig Stan Getz-jazz strømme ut av platespilleren, vi har aviser og interiørblader liggende klare for grundig gjennomlesning og vi har kaffe laget av nykvernet kaffebønner i koppene våre.

Idyllisk?
Så absolutt! Falskt og forherligende? Så absolutt ikke. Dette er ekte og ikke "stylet" på noe vis. Dette er vår formiddag akkurat nå, og vi nyter den. Vi slumrer rundt i komfortable klær og kjenner på at søndagen ligger klar og ubrukt foran oss. Likevel, dette er naturligvis kun et utdrag av vår virkelighet. Det er ikke den hele og fulle sannheten om oss, vår verden og vår søndag. Vil du lese litt mer om hvordan jeg har det akkurat nå? Jeg liker deling og jeg liker å kunne dele flere sider av sannheten, men det betyr ikke at hver og en del er mindre sann av den grunn. Alt handler om fokus og hva jeg ønsker, eller lurer meg selv til, å fokusere på. Oftest velger jeg den mest positive og idylliske vinklingen, fordi det er det som gir meg selv de beste hverdagene. Jeg tror faktisk at det er det som gir de som følger meg mest utbytte også, men en balanse er naturligvis viktig. For såklart jeg også kjenner på de grå hverdagene, de mørkere sidene ved livet og de bølgedalene som selvfølgelig er tilstede vårt liv også. Jeg har rett og slett bestemt meg for å gjøre mitt aller beste med å ikke kose meg for mye med gårværsdagene, ikke la avgrunnene bli for mørke eller for bratte å klatre opp igjen fra, og at jeg ikke sprer negativ energi rundt meg. Positivitet er rett og slett viktig for meg og en stor del av den jeg er.

Brunsj for to

Men som nevnt, balanse er viktig, så den som er interessert kan nå derfor lese videre i dette innlegget, for nå går vi over på ting som gjør at livet ikke er en dans på roser uten noen små torner her og der akkurat nå.

I går ble våre tre Småtroll hentet og tatt med til Østfold av snille farmor og farfar - det var tid for vinterferie og Småtrollene hadde gledet seg lenge til dette! Det er virkelig rart å ikke ha noen Småtroll å sjekke til før jeg legger meg, ingen små som hopper opp i senga i løpet av natten, ingen som kaster seg om halsen og deler ut nusser i øst og vest (mulig jeg kan be EkteMannen overta akkurat den jobben), ingen små som bare må fortelle meg akkurat nå om hvordan Hulk fikk sine fantastiske evner (for går det an at jeg virkelig ikke vet det?), ingen små som legger igjen bøker og bladet over hele huset og ingen små som irriterer seg over hverandre og får akutt behov for at Husmora går inn og megler over Lego-rettigheter og andre viktigheter. Da jeg delte et lite hjertesukk i sosiale medier i går kveld, fortalte at jeg følte meg tom og trist på grunn av dette, hadde jeg naturligvis en viss idé om hva slags respons som kom til å komme. Og ja, jeg vet at de kommer til å få det fantastisk hos farmor og farfar, og jeg vet at svigerforeldrene mine har gledet seg masse til å få ha dem på besøk. Jeg vet også at vi er heldig stilt som har besteforeldre som ønsker seg besøk av Småtrollene våre i nye og ne. Jeg vet også at det er godt for oss alle å kjenne på savnet, at vi har godt av litt tid hver for oss - både små og store, og at blir ekstra koselig når vi får Småtrollene våre hjem igjen. Men likevel, det forhindrer ikke at kvelden i går ble snufsete og tom. Plutselig blir jeg minnet om hvor umistelige våre Småtroll er, hvor fint vi har det sammen og hvor viktig del av min hverdag de er. Jeg vet at de, besteforeldrene og vi får en fin vinterferieuke, men jeg gleder meg like fullt til å få prate med dem på telefon snart. Heldigvis, et glass rødvin eller to, det at vi fikk en sms om at de var kommet trygt frem og den siste episoden av Glee, hjalp litt på humøret mitt i går kveld, og nå kjenner jeg at skuldrene helt klart er på vei ned.

Vårt gull

Det er rart å ikke ha hjerteklumpene våre rundt oss, for de er helt klart en viktig energikilde i hverdagen vår. Men, det er naturligvis godt og nyttig å være kun oss to også. Nyttig særlig fordi en annen del av min virkelighet akkurat nå, trenger fullt fokus. Vi har flust av jobb og oppgaver som jeg trenger å få oversikt over. Det er ikke det at jeg har solgt oss til for mange kunder, eller at vi ikke kan levere der vi skal. Jeg kjenner rett og slett litt på at jeg ikke har den oversikten og kontrollen jeg ønsker. Mailer blir ikke besvart raskt nok, tapte telefonsamtaler ringes ikke tilbake raskt nok, vi klarer ikke være proaktive nok ovenfor nye og eksisterende kunder, og jeg har ikke hatt tid nok til å lage listene og oversiktene jeg trenger for å vite at vi er der vi skal være og gjør det vi bør gjøre. Og det vet dere som har fulgt denne bloggen en stund; er det noe som stresser meg her i livet, så er det virkelig det å ikke ha oversikt og gode lister over ting jeg skal gjøre.

Denne uken som Småtrollene nå er på vinterferie, skal dermed dedikeres til jobb. Vi har flere store prosjekter pågang, og jeg trenger fullt fokus og god tid til å få gjort det jeg trenger å få gjort. Jeg jobber både med å skrive artikler og annen tekst til et helt magasin for en kunde, jeg lager presentasjon til en heldagsworkshop jeg skal holde til uken for en stor kunde og jeg jobber med organisering rundt det at tre av våre største kunder snart skal igang med store kampanjer i ulike medier, deriblant sosiale kanaler. I tillegg til dette har vi flere små kunder, flere småkurs og workshops, og ikke minst; vi har daglig drift av sosiale kanaler for kundene våre. Vi har også en mailboks full av tips, henvendelser og spørsmål, og som krever sin tid og opprydning. Dette krever oversikt, kontroll og nok ressurser tilgjengelig. Det krever også at jeg har nok ledig hjernekapasitet (og tid) til å overføre informasjon, innspill og erfaringer til mine flinke kollegaer, sånn at vi er flere som drar det spennende lasset i den retningen vi ønsker.

Flinke Nina Holst har knipset nye bilder av VU-folket,
så en av oppgavene er å få noen av disse bildene redigert og lagt ut på hjemmesiden vår. 

En annen ting jeg er fullstendig bakpå med for tiden, er å være en god venn. Jeg har to gode kompiser som har fått skjønne babyer for noen måneder siden og som jeg enda ikke har fått snust på, jeg har gode venner som sender meg meldinger om at de savner meg og håper vi ikke mister kontakten, jeg har nær familie som jeg ikke har fått gitt en god klem på lenge - og jeg har enda mange flere som jeg har en stående "vi burde ta en kaffe"-avtale med. Jeg liker å være en god venn, det gir meg utrolig mye av både inspirasjon og energi - og jeg liker da naturligvis ikke at jeg ikke er en god venn. Det er sånt som kan plage meg veldig, og som stjeler energi og fokus. Jeg vil være bedre! En av de tingene jeg øver og øver på, er som gode CecilieTS sier; "Prioritere. Velge bort. Stå fjellstøtt!" Jeg vil gjerne prioritere alt, og ikke fordi jeg burde, skulle, må eller det forventes, men fordi jeg vil! Men - ved å ikke foreta en prioritering, merker jeg at jeg glipper på så godt som alle områder, og det er det som må forandres. Det er der oversikt og kontroll kommer inn, for med det på plass, gis det rom for prioritering, og ikke minst; da klarer jeg stå fjellstøtt og holde på min prioritering. Da kan jeg få en god blanding av hverdag og fest, familie og jobb, venner og aktiviteter - og likevel føle at jeg har hodet over vannet og puster godt med magen. Og så håper og tror jeg at mine gode venner og mitt fine nettverk gir meg litt tid til å lande og komme tilbake i fornyet utgave, for noe annet ville vært veldig trist.

Så, denne vinterferien er nok helt på sin plass og høyst nødvendig. Det at Småtrollene ønskes velkommen til farmor og farfar (takk fine folk!), gjør at vi gis muligheten til å prioritere litt anderledes i noen dager - og vi skal gripe muligheten med begge hendene, uten tvil. EkteMannen og jeg står friere til å kaste oss rundt og gjøre ting vi normalt vil trenge barnevakt for å gjøre, og ettersom jobbing er hovedfokus på vår prioriteringsliste, kommer det nok til å bety at vi kaféjobber en god del i kommende uke. Det er en fin måte å få kombinert flere viktige ting for oss, tenker vi. Da kan vi være effektive på jobbfronten samtidig som vi koser oss "på date", kan spise og drikke godt, kan være litt sosiale innimellom, kanskje gå på en kino på enden av dagen - og nyte tiden med hverandre.

Denne søndagen var satt av til å kaste seg over arbeidsoppgavene fra tidlig morgen, og å begynne på jobben med å sikre oss god oversikt og stålfokus. Den første delen av dagen endte likevel opp med å bli prioritert til å dele en kanne kaffe med min kjære, mens vi på hver vår front fikk ut et etterlengtet blogginnlegg. EkteMannen har klødd i fingrene etter å få dele musikktips og -kommentarer på sin musikkblogg, Read and Hear, og jeg trengte å få ut mitt tankegrums på min blogg - og jeg er strålende fornøyd med prioriteringen. Å få oversikt og kontroll i listeform krever at hjernen har nok luft rundt seg, at den har god følelse for prioriteringene som må gjøres, og at hjertet spiller på lag. Og det har jeg oppnådd ved å skrive dette blogginnlegget.

Nå er jeg klar, let's go!

Takk for at du "hørte på" dette blogginnlegget. Jeg er virkelig glad jeg har dere der ute som leser og kommenterer, og som gir meg lyst til å skrive og dele mer. Kom gjerne med dine tanker og meninger, jeg leser alt og suger til meg tilbakemeldinger og innspill. Bloggen ville ikke vært det samme stedet uten dere! 

Takk! 

❤

PS: Følger du denne bloggen på facebook også? 

Du kan det vet du, krever kun et klikk her; I just had to tell you so...

Pin It

Når ting faller på plass. Riktig plass.

I hektiske tider flyter det.

Hva det er, varierer nok fra tid til annen, men for min egen del betyr det at det aller meste flyter, til tross for at ting likevel ser forholdsvis ok ut hjemme hos oss. At venner og kjente kan komme hjem til oss og synes at ting slettes ikke ser så ille ut og at vi overdriver mer enn en smule, men dette skyldes rett og slett at vi er hjertelig glad i vår kjære vaskehjelp og at vi ellers er særdeles effektive og gode på overflaterydding.

Det som gjør at ting flyter i mitt hus (både i fysisk og psykisk betydning av ordet), er alt det andre;

Det er alle papirer som i utgangspunktet ligger pent og ryddig i en bunke, men som helt klart burde vært sortert, kvittert på og plassert i et system. I et system i en perm som burde stått på en hylle. En hylle som er innkjøpt, men ikke malt og dermed heller ikke hengt opp. Og dermed blir bunken liggende.

Det er alle tanker som helt klart burde vært strukturert ut av hodet og ned på papiret eller inn i et elektronisk system. Eller for å være helt crazy; begge deler, analogt og digitalt! Slike tanker tar uforholdsmessig mye plass i topplokket og får større betydning og omfang enn det egentlig fortjener. Kommer disse tankene ut av ut av hodet og inn i et system, gjenopptar tankene sin reelle størrelse og omfanget virker med ett overkommelig. Magidunderfullt!

Det er alle uforløste mulighetene jeg ser rundt meg i huset og som jeg synes er både oss voksne og våre Småtroll vel unt. Det er kanskje på tide Småtrollene eksempelvis får noe litt mer dekorativt, kreativt og inspirerende på sine soverom, enn fire hvite vegger? Vi har også ledige plass i skuffer og skap, men har samtidig skuffer og skap som er så fulle at tingene der lett kan åpne døren og gå ut av seg selv. Vi har et godt grunnlag og jeg har planene klare, men planene flyter og blir ikke gjennomført.

Det er alle gode intensjoner om ting som ligger "rett rundt hjørnet" både mentalt og fysisk, og som kan gjennomføres på mindre enn et svisj, men som likevel blir dyttet og dyttet og dyttet. Dyttet fra 2010 til langt ut i 2011, og vips var vi over i 2012. Uforståelig for mange, men fullt ut forståelig for meg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger noen (f.eks. min kjære mor) har sagt; "Men Astrid, det tar jo bare et lite øyeblikk å gjøre dette eller hint...?" når jeg har sutret over ting jeg gjerne vil ha gjort, men som blir dyttet. Og hun har jo helt rett! Det er bare det at tidene er hektiske, og når det er litt vel mange slike småting som blir dyttet og dyttet, så får alt en flytende form. En eneste stor smørje av gode intensjoner om ting som raskt kan krysses av på en liste om det bare blir gjort. Men som likevel dyttes.

Men nok er nok! 

Jeg kan såklart ikke garantere at hverken hus eller hjerne skal flyte flere ganger i vår livstid. Jeg tror for så vidt ting inntar flytende form med ujevne mellomrom og er en høyst nødvendig fase man må ha i livet, blant annet for å se ting på en ny måte. Men nå er nok nok for denne gang. Og det som skulle til for å få ut den berømte fingeren, eller alternativt; for å få den berømte setemuskelen i gir, var en helg hvor pauseknappen var på.

En helg som gjorde at man fikk hentet seg litt inn, man tok tak i et par av de uforløste mulighetene og kanskje en eller to av de gode intensjonene. For eksempel fikk vi endelig tenkt oss godt om, prøvd og testet, sett og vurdert - og endelig, endelig, endelig!, fikk vakre interiørdetaljer som vi har kjøpt inn for lang tid tilbake, plassen de fortjener! Som den prikken over i'en vi selv synes disse tingene er - se for eksempel settekassen på bildene over og eplekassene på bildene under her. Stått og støvet vekk siden i sommer, men nå vel integrert i vårt hjem.

Og vips, ting var strøket av listen og vi er igang!

Vi har hatt et par helger til, hvor ikke nødvendigvis hovedbryteren til pauseknappen var på, men hvor helgen ikke var stappfull av arrangement og sosiale  aktiviter, og resultatene viser seg; enda noen flere områder var tatt tak i og flere ideer var satt ut i livet. Og slikt blir det god stemning i heimen av!

Vi har fått malt hyller som ble kjøpt på loppis for halvannet år siden og denne helgen skal vi, hold dere fast, få skrudd de opp på veggen! Gjett hva som står klar for å få sin faste plass i disse hyllene? En perm blant annet, med en fin bunke med papirer. Det er så den permen formelig står og hopper av glede og entusiasme. Sin helt egen plass i det VUske hjem!

Vi har ommøblert småinteriør og fått det mer i retningen av slik vi vil ha det. Vi har flyttet på lyslykter, hengt opp ukesplanlegger, sortert i votter&luer, og gitt bort ting vi slettes ikke trenger. Vi har til og med ommøblert et hjemmekontor og fått gravd frem iMac'n. Og jeg lover deg; det var et varmt gjensyn, det!

Det er nesten irriterende at man blir motivert til å rydde mer - om man bare først kommer igang med ryddingen! Skritt for skritt og rom for rom, nå skal det VUske hjem bli slik vi vil ha det. Jeg har hørt at man skal bruke tid på å bo seg inn før man bestemmer seg for interiør og løsninger, men er det normalt å bruke cirka 3 år på å bo seg inn...?

Jaja, vi er på gli og flytingen er på vei over i fastere form. Mer forlanger jeg faktisk ikke av oss akkurat nå.

Vi sier oss godt fornøyd med prosessen vi er inne i og nyter hvert øyeblikk med kos vi kan unne oss underveis! For det er nesten undelig hvor mye mer glede og kos man har av hjemmet sitt, når man føler man har hjulpet det fremover, nærmere slik man ønsker å ha det.

Har vi brukt 3 år på å komme så langt, så kan vi nok bruke noen måneder til på å komme oss helt i havn.

Har du noen hus, hjem og interiørplaner for helgen? 

Ønsker deg uansett en strålende helg! 

Pin It

Hjertet, hodet og kræsjlandingen

Dette er blogginnlegget som ikke bør skrives. 

Faktisk blir dette blogginnlegget antakelig såpass kleint at jeg herved på det sterkeste vil fraråde deg å lese videre. Eller - jeg vet jo ikke om kleint er ordet jeg vil bruke i etterkant, men jeg vet at det blir veldig anderledes fra hvordan blogginnlegg bruker å være på min blogg. Til tross for en salig blanding av temaer, liker jeg å tro at det er en viss forutsigbarhet i forhold til hvordan blogginnleggene skrives her. Men ikke denne gangen. Det er skummelt. Jeg vet nemlig ikke hvor dette blogginnlegget vil ende og det er aldri en god start når man vil skrive et blogginnlegg. Når man kjenner på kropp og sjel at det er høyst nødvendig å skrive et blogginnlegg, men man vet ikke helt hvorfor. Eller hvordan. Eller om hva. Når målet med blogginnlegget er å få ut gruff og få dagene til å gå videre. Da bør man nok egentlig ikke skrive. Eller i hvert fall ikke skrive på en blogg for the whole world to see. Men sånn blir det altså likevel.

Jeg får med jevne mellomrom spørsmål om hvordan jeg fikser alt. Jobb, tre Småtroll, hus, hage, trening, venner og sosiale lag. Om hvordan jeg midt oppi dette også klarer å være den som har åpne dører, som inviterer og som husker på det lille ekstra for menneskene rundt meg. Jeg får enda oftere små antydninger og hint om at livet mitt nok ikke er så harmonisk og fint som det jeg gir uttrykk for gjennom denne bloggen, facebooksiden min eller på twitter. At jeg antakelig viser alle gullsiden av livet mit, mens jeg lar alle andre sider være skjult innenfor hjemmets fire vegger. At jeg ikke er så positiv til livet og alle rundt meg som jeg gir uttrykk for.

Og kanskje har dere alle rett? 

De siste par dagene har jeg vært helt enig med dere alle. Nei, jeg fikser definitivt ikke alt. Det har jeg for øvrig aldri hevdet heller, men i disse dager føles det som jeg ikke fikser noe som helst. At alt er halvgjort og slett ikke velgjort. Det være seg jobb, familie, hus, Småtroll, venner, trening eller sosiale lag - det meste står til stryk akkurat nå. Akkurat nå føles det som om jeg har kræsjlandet et veldig hardt sted og at jeg kræsjlandet med hjertet først. Hodet fulgte rett etter og deretter deiset en virkeløs kropp i bakken.

Kanskje dette er en naturlig konsekvens av livet jeg lever? Å være en person som har et positivt utgangspgunkt til det meste, gjør det kanskje nødvendig å kræsjlande for å la hjertet smake på grusen, på livets realiteter? Hver kvinne for en selv, kynimse og mindre omtanke - kanskje livet mitt kræsjer for å lære meg at jeg må bli mer sånn selv også? At livet blir bedre om jeg tilpasser meg omgivelsene?

Kanskje kræsjlandingen er en effekt av det å drive eget selskap og være selvstendig næringsdrivende - med hovedvekt på ordet selvstendig? At til tross for en fantastisk flink EkteMann, en vidunderlig freelancer og strålende kollegaer i Schjærven, så er jeg tross alt all by my self? Ansvaret ligger på mine skuldre og selv om det jobbmessig går så bra som aldri før, har kanskje ansvaret i seg selv tynget mine skuldre og slengt hjertet mitt i bakken? At livet mitt rett og slett har hopet seg opp?

Ikke vet jeg.

Det eneste jeg vet, og som jeg kjenner veldig godt nå, er at det ikke er noe spesielt hyggelig å la hjertet kjenne på en slik kræsjlanding - hvor enn nødvendig, fornuftig eller innlysende den er. Og ikke tror jeg særlig på at hverken hjertet eller hodet kommer til å lære stort av kræsjlandingen heller. Jeg tror ikke jeg vil finne stor glede i å være mot andre slik de er mot meg, så jeg klynger meg fortsatt fast i noe vi prøver å plante dypt og godt i Småtrollene våre; vær mot andre slik du ønsker at andre skal være mot deg.

Heldigvis er husker hodet fra tidligere kræsjlandinger. Hodet kan dermed fortelle hjertet at så, så - det går nok over. Grusen som hjertet kræsjlander i vil etterhvert kunne børstes av. Tankene om urettferdighet, kynisme og skuffelsen over mennesker - etterhvert så vil man herdes og klare å gå videre. Alt det selvpålagte ansvaret og alle de uoversiktlige oppgavene kan sorteres ned i nødvendige lister og dermed struktureres vekk fra skuldrene og inn i fine Moleskinnbøker. Alle tankene om det som skal til for å få en fin julekveld, og nesten viktigere; en fin førjulstid, de kan også struktureres og sorteres inn i daglige oppgaver. En etter en etter en etter en ... og plutselig er livet lettere igjen. Hodet vet det. Hodet har erfart det før og hodet vet at det vil erfare det samme igjen.

Men først trenger hjertet å kjenne litt på og sutre over grusen som det kræsjlandet i...



...okay, dette blogginnlegget burde jeg nok la EkteMann eller andre lese over for å vurdere sammen om jeg i det hele tatt burde publisere dette. Men det orker jeg ikke. Så jeg slenger det ut og så får det heller bare stå sin prøve. Ærligheten lenge leve, eller hva? Om ikke annet så er dette blogginnlegget et evig bevis på at nei, jeg fikser ikke alt og nei, jeg har det ikke alltid rosenrødt, harmonisk og idyllisk. Men jeg gleder meg til jeg igjen har det sånn og da skal jeg jaggu skryte av det på bloggen, facebook og twitter - og det uten å skjemmes! 

Pin It

Okay, people - let's have it!

Det er godt mulig at dette er helt fåfengt på min lille, forsømte og fullstendig forrvirrede blogg - men jeg gir det et forsøk likevel. Jeg har sikkert et titalls blogginnlegg jeg gjerne skulle ha skrevet av meg på denne bloggen, og jeg vet at det egentlig er høyst nødvendig for meg å få ting ut. Men enn så lenge forsvinner tiden fra meg og derfor tenkte jeg ta en fiffig omkjøring fra det jeg egentlig vi si og skrive om, med dette sosiale eksperimentet mitt.

Fra tid til annen stiller noen meg spørsmål av ulike art og på ulik form, og jeg svarer så godt jeg kan villig vekk. I hvert fall når jeg husker å gjøre det og om ikke henvendelsen forsvinner i gründerliv, todo's og familiens gjøren og laden.

Nå tenkte jeg la dere spørre meg om hva det måtte være 

- jeg lover å være en engel og svare etter beste evne! 

En spørsmålsrunde altså, er dere med på det? Hyppig brukt på moteblogger er jeg klar over, dog har de nok noen flere nuller på lesertallene sine, men hvem sier at kvantitet må overgå kvalitet?

For å sparke dere igang, tenkte jeg nevne temaer jeg har blitt spurt om tidligere - og som kanskje gir dere en pekepinn på hva dere kan spørre meg om. Viktig å huske at dette ikke er fasiten, så om du helt andre ting du gjerne vil spørre om; gjør det!

Lurer du på noe om firmaet vårt VU? Og neglelakk, hage, interiør eller hvorfor Småtrollenes rom aldri blir ferdig innredet? Vil du vite hva mine favorittapps er eller om vi har betalt nok skatt for 2010? Vil du snike til deg gratis tips eller råd i forhold til personlige eller profesjonelle spørsmål ang sosiale medier? Elsker du tog, sånn som meg, og lurer på hva vitsen med å fly er? Synes du det er for lenge siden jeg har fortalt noe ordentlig om Småtrollenes utvikling, deres artige utsagn eller fiffige spillopper? Vil du vite hemmeligheten om EkteMannen? Vil du at jeg skal dele en spesiell matoppskrift? Vil du vite om jeg tør kalle meg en god mor, så mye som jeg jobber - eller hvordan det står til med finansene i familien Valen-Utvik? Lurer du på hvorfor jeg har så mange treff på bloggen på fremgangsmåte på ripssaftkoking - når jeg selv har alle ripsbuskene mine fulle av overmodne bær? Lurer du på hvor i alle dager det ble av #sunnfrisk og om vi har falt fullstendig av sunnhetsvogna? 

Skulle jeg være så heldig å få mange spørsmål, kan det hende jeg samler opp flere med samme tema og lager egne blogginnlegg for det, men den utfordringen tar vi om vi skulle komme dit. Enn så lenge trykker jeg på 'publiser'-knappen, legger hodet på soveputen og satser på å drømme søtt om at selv noen av dere anonyme, ikke-bloggende men blogglesende lesere også skal melde dere på her. I tillegg til dere jeg vet er innom her, naturligvis. Dere kan stille så mange spørsmål dere vil og dere kan være så anonyme dere bare ønsker. Skulle noen av dere ha på lur noen gode, gammeldagse provoserende kommentarer / spørsmål, så håper jeg dere deler i kommentarfeltet.

Kjør spørsmålsrunde, jeg er klar! 

Pin It

MøkkaDagen

Noen ganger er det som om jeg er uvenner med selveste Dagen.

Jeg er ikke uvenner med folkene jeg er sammen med på slike dager, selv om det uten tvil, dog veldig beklagelig, går sterkt ut over menneskene jeg er sammen med når Dagen og jeg går i full klinsj. Ikke er jeg sur på grunn av noe spesielt som har skjedd den aktuelle dagen heller, selv om små detaljer som et trådløst nett som ikke funker som det skal, fort blåses opp til dimensjoner av typen landesorg. Jeg og Dagen går rett og slett ikke sammen på en god måte og vi forsterker hverandres verste sider.

Dagen ønsker alltid å understreke problemet på sterkest mulig måte, så på slike dager hvor Dagen og jeg er uvenner, er det alltid strålende fint, fantastisk vær. Du vet - den type vær hvor det er barnemishandling å holde Småtroll innendørs og hagen formelig roper etter oppmerksomhet og stell? Så fint vær at alle snakker om at det er akkurat som om sommeren har kommet allerede, barn i alle aldre bør få minst to ispinner hver og alle måltider bør spises ute i det fri. Bare fordi vi kan og fordi alt er mye bedre ute. Så fint vær disket Dagen opp med i dag - til min store forargelse naturligvis og det er 1-0 til Dagen. Minst.

Jeg har enda ikke fått avklart hvilke samarbeidspartnere Dagen har innledet fast samarbeid med, men at Dagen ofte utnytter mine aller nærmeste for å være helt sikker på at matchen mellom meg og Dagen skal bli så katostrafal som overhode mulig, er det ingen tvil om. I dag klarte Dagen å sørge for det kunststykket at våre tre stykk Småtroll storkoste seg, lo sine trillende latter og lekte fint sammen både ute og inne. Uten å rote og uten å mase. Det blir ikke verre enn det og 2-0 var lett et faktum.

Selv med to baklengsmål hadde jeg fortsatt tro på seier og en god slutt på dagens oppgjør, men jeg er mer naiv og uvitende enn jeg selv visste jeg kunne være. Jeg er ikke i nærheten av å lukte på seier en eneste gang i løpet av denne dagen. Dagen har tydeligvis en freelance-avtale med den ulumske Hormonfabrikken og legger raskt inn en ordre om fri flyt av nødvendige hormoner for å sørge for en fullstendig handlingslammelse i den del av min hjerne som har evnen til å tenke rasjonelt, effektivt og konkret. Desto mer jeg tenker på alt jeg bør, vil og må få gjort, desto mindre får jeg faktisk gjennomført. Jeg aner likevel et lite lys i tunellen da jeg tror jeg klarer å gjennomskue Dagens strategi; Dagen ønsker at jeg skal ta meg en dag fullstendig fri fra jobb og arbeidsoppgaver! Jeg øyner et lite håp om poeng, humøret stiger og ....er kampen over? Naturligvis ikke. Dagen ønsker ikke at jeg skal gjøre noe av det jeg må, men slettes ikke noe av det jeg vil eller bør heller. Hagen roper høyere og høyere, Småtrollene innbyr til lek og moro og magasinene som ligger stablet opp her ber om å bli bladd i. Men nei. Dagen dobler hormonbestillingen og sørger for å krydre min tilværelse med muggent humør og nedovermunn. Mine normalt myke og pedagogiske setninger til Småtrollene, forvandles til tordentaler med bannskap som den verste nordnorske bryggesjaueren.

Men nå er det nok.
Nå skal jeg gjøre som jeg gjorde alt for sent med vårt trådløse nettverk; trekke ut ledningen og starte helt på nytt. Satse på det faktum som gjør Dagen til en svak motstander i det lange løp, nemlig dens iboende kortsiktiget. Dagen er kun nettopp det, dagen i dag, og med ledningen ute hele natten gjennom, god gjennomlufting på soverommet og med EkteMannen i umiddelbar nærhet hele tiden, antar jeg at vi får en fullstendig reboot innen morgendagens rise and shine.

MøkkaDagen, håper du dør straks Morgendagen treffer deg med sine første solstråler!

Dette innlegget legger jeg herved inn som et slags autosvar til alle de som med ujevne mellomrom nevner for meg at jeg skisserer et helt perfekt og harmonisk liv her på bloggen - om jeg virkelig kan ha det sånn på ordentlig? Nå ser dere; nei, jeg har det ikke alltid supert, bra og strålende, og selv om bloggen min handler mest om de fine tingene og hverdagslykken vår, så betyr ikke det at vi ikke har gruff i livene våre også. Alle har da det av og til? Jeg er nok stort sett en blid og glad person, fordi jeg har mye å være glad for og fordi jeg er velsignet med et positivt syn på det meste i livet og fordi jeg tror at positivitet avler positivitet. Men hos meg samler altså gruffet seg opp over tid og får uløp på de mest håpløse tidspunkt. Som på en perfekt, harmonisk og strålende søndag helt uten store planer, skapt for effektivitet, både på kose- og arbeidsfronten. I dag representert som MøkkaDagen. Så vet dere det.

Pin It

Nødvendigheten av planløse helger

Jeg har akkurat annonsert på facebook at denne helgen er erklært planløs for familien Valen-Utvik. Ettersom jeg også la til hva en planløs helg betyr for oss, og hva vi ønsker å bruke vår planløse helg til, fikk jeg noen kjappe kommentarer tilbake på at det slettes ikke hørtes ut som en planløs helg. Men det er det altså.

Med planløshelg mener jeg at vi ikke booker inn noen avtaler. Ingen besøk hit eller dit, turer til byen eller lovnader om å få unna shoppingbehov. Men, en planløs helg betyr slettes ikke at vi ikke skal gjøre noe som helst - faktisk nesten det motsatte. I en planløs helg føler vi oss herlig impulsive og spontane og vi skal gjøre akkurat det vi vil, føler er nødvendig eller som lokker aller mest. Det mystiske med planløse helger, er at de tingene som vi ofte ender opp med å gjøre, er særdeles fornuftige og nødvnedige, men likvel veldig fine.

Tre forholdsvis små barn, nystartet som selvstendig næringsdrivende, hus, hage og bil som burde få oppmerksomhet og store behov for sosial omgang med famile og venner - altså en hverdag som er ganske hektisk, så merker både Ekte Mannen og jeg at det er en god del aktiviteter og oppgaver som vi gjerne vil bruke tid på. Men, fordi det hele tiden 'skjer noe', blir dette flyttet og skjøvet og dyttet videre ut i tidshorisonten. Stadig fremover, men likevel bakover. For på mystisk vis så fører det å flytte og dytte på disse tingene bare til at flere slike oppgaver melder seg på i rekken.

Oppgavene jeg tenker på kan nok tendere til å høres forholdsvis kjedelig ut, men Ekte Mannen og jeg er skjønt enige om at det å få unna slike ting, gjør at vi får mer energi. Vi føler at forholdene for at maskineriet i vår lille familie skal gli lettere er på plass om vi får unna enkelte 'prosjekter' som hele tiden blir satt på vent.

Så hvilke oppgaver er det jeg tenker på? Det kan væer ting som f.eks. å foreta et saftig inngrep i klesskap x 5, å få unna klær som skal gis vekk til venner og familie, til Fretex eller UFF eller som rett og slett har sett livets siste time og bør kjøres vekk for effektiv tilintetgjørelse. Tenker du nå "Heldiggris, skulle ønske det var meg!". Nei, tenkte meg nok det. Og neida, vi er ikke gale - vi ville naturligvis heller hatt late dager i solen. Men - nå gleder vi oss til vi har nok energi og tid til å komme igang med slike oppgaver - fordi det muliggjør en enklere hverdag for oss. Mer oversikt over barnas klær gjør det enklere i morgenstundsituasjonene. Jeg vet hva barna trenger og ikke trenger av klær for sommeren og jeg trenger ikke føle på den dårlige samvittigheten som melder seg når barnehagepersonalet forteller meg at 'Kanskje ullbuksetiden er over for i år, vil du ta den med hjem?'. På merkelig vis så fører rydding ett sted i hjemmet ofte til ryddigere flere andre steder i huset også, og til slutt det aller, aller beste; Ryddigere topplokk og kapasitet til å huske beskjeder og ligge (litt) i forkant.

Andre oppgaver som er av nødvendig og fornuftig art, om enn ikke så spennende, er å få unna oppussing av loppisfunn, sånn at bilen igjen kan få sin fortjente plass i garasjen. Det er å få malt terrasser før sesongen er over. Det er å luke og fikse bed for bed i hagen, få plantet forskjellige godsaker i kjøkkenhagen (ja, jeg vet jeg er sent ute i år) og å få kjørt vekk gamle materialer og hageavfall på fyllinga. Det er å få ryddet opp i, sortert vekk og kastet leker og annet som finnes på ungenes rom (de ser ikke gullsakene for bare ræl og slikt fremmer hverken kreativitet eller muliggjør ryddige rom). Det er å få jobbet nødvendige timer for mine kunder, slik at jeg som gründer og selvstendig næringsdrivende kan føle at jeg gjør det nødvendige for at mitt lille selskap går i riktig retning. Det er å få hodet godt over vannet og kjenne på hvor godt det er å holde seg flytende.  

Å, som jeg gleder meg til denne helgen!

Hvitvin er lagt på kjøling (fornuftige oppgaver funker definitivt aller best med gode belønningssystemer), kjøleskapstapas er på middagsagendaen (dvs fingermat laget av whatever vi har i kjøleskapet akkurat nå) og nå er det tid for å sette planer og forslag om spennende aktiviterer på vent og pause i øst og vest.

Denne helgen står i fornuftigheten og nødvendighetens tegn. For med litt fornuftighet og nødvendighet nå, så vet jeg at denne helgen blir akkurat så koselig, fin og energigivende som familien Valen-Utvik trenger.

Ønsker deg og dine en helg med akkurat det du og dine kjære og nære trenger!

PS: Innlegget er krydret med tomat, basillikum og valmuer - rett og slett fordi det er planter jeg leker mye med for tiden og jeg gleder meg stort til jeg kan presentere utvikling her på bloggen. Ja, valmuene gjør jeg ikke stort med da, men så oransje som de er, så er det vel lite som signaliserer så mye "vis meg frem!" som de gjør akkurat nå. Så derfor er de med. 

Pin It

Antidag

Det viser seg igjen og igjen. Jeg tenker at hver situasjon, hver følelse er helt unik, aldri før opplevd. Det viser seg gang på gang at det ikke er tilfellet. Den litt klamme følelsen jeg har i magen da jeg legger meg for kvelden, den jeg kanskje tror kommer av for mange uferdige prosjekter i hjemmet eller en sleivete kommentar fra Ekte Mannen, den skyldes sånn cirka aldri akkurat det. Den skyldes sånn cirka alltid en uferdig diskusjon eller ting som ikke ble tatt opp i det hele tatt. En situasjon hvor jeg burde sagt tydelig ifra, men ikke gjorde det. Feiget ut eller utsatte det.

Så, hva gjør dette med meg? Det fører til at jeg våkner opp til en antidag. En dag som, før den har begynt, er helt feil. En dag hvor jeg har alle tre småtrollene hjemme, huset er ryddig nok og ingenting er virkelig prekært. Likevel våkner jeg opp med en følelse av å ikke være på plass der jeg skal. Jeg er ikke meg. Jeg er plutselig den mammaen som kjefter på et lite småtroll på 4 år fordi han skriker høyt mens han leker. Eller kjefter på et snart 6 årige småtroll som ikke finner sokkene sine og ikke orker lete skikkelig. Det er egentlig ikke meg, det er en funksjon av en situasjon fra tidligere som jeg ikke fikk ryddet opp i - og som legger seg som en klump i magen. Gjør antakelig ikke veldig mye godt for situasjonen at denne klumpen bader i hormoner for tiden, men uansett - klumpen er der.

Klumpen er der helt til situasjonen tas tak i, faktisk. Så - hvorfor gjør jeg ikke det med en gang? Tar den praten, sender den eposten eller hva det er som trengs. Ta initiativet. Si min mening, skape en diskusjon, delta i diskusjonen og om så; enes om å være uenig. For det er ikke poenget - jeg trenger ikke vinne. Jeg må bare få sagt min mening. Få ut gruffet fra magen. Få ut det som gjør meg til en gneldrete mamma, en kritiserende kone eller til en sliten venninne. Finne tilbake til meg selv. Til den jeg var i går formiddag. Til den mammaen som vil benytte nok en innedag til å gjøre noe koselig med ungene. Bake litt, lage kakao? Begynne på noen juleprosjekter? Kanskje se en film med småtrollene? Det er det jeg har lyst til å bruke energien min på.

Og - det er det jeg skal gjøre. Nå. Må bare sende en mail først...

Pin It

Underlig menneskesinn

Noen dager endrer seg helt brått for meg; dagens tone, stemning og innhold. Det skjer ikke spesielt ofte, men av og til. Jeg merker det selv - jeg blir stille, innadvendt og litt mutt. De som kjenner meg godt (eller; alle som kjenner meg bittelitt) ser fort at ting ikke er helt som det skal. Men - det som er det rare er at jeg stort sett ikke skjønner akkurat hvorfor dette skjer, akkurat nå. Det er ikke nødvendigvis noen som har sagt noe galt, at jeg har mislykkets med et prosjekt, at jeg er spesielt hormonell eller at jeg har sovet lite. Det bare skjer.

Jeg har begynt å lure på om det rett og slett er noe som bare må skje med ujevne mellomrom. Som en ventil som må slippe ut litt oppsamlet gruff. Jeg mener selv jeg er en stort sett positiv person, en som finner løsninger og ser oppgaver som utfordringer i stedet for problemer - men kanskje kroppen og ikke minst hodet trenger å spy ut litt eder og galle innimellom? Kanskje det ikke er sunt å bare være blid og glad, absolutt hele tiden, kanskje det er unaturlig? Mulig at hjernen registrerer episoder, hendelser, erfaringer eller opplevelser som ikke er 100% positive, lagrer det lille negative, og så får behov for å lufte ut litt innimellom. Ikke vet jeg.

Men, jeg må selvfølgelig prøve meg på en liten teori. Mulig dette ikke er hele grunnen, men jeg er temmelig sikker på at dette er en del av grunnen til at jeg 'plutselig' får en blæh-dag, som jeg så fint kaller det. Jeg er en person som har mange prosjekter, mange jern i ilden og som har høye krav til meg selv. Når ting da topper seg litt for meg, det blir litt mange baller i luften som jeg ikke klarer å lande på en måte som jeg liker - de må bare kastes høyere og høyere, sånn at det tar litt lengre tid før de ramler ned, da liker ikke denne fruen seg spesielt godt.

Akkurat nå er det flere områder jeg gjerne skulle hatt mer enn 100% fokus på;

• Jeg har engasjert meg i styret i Nesoddens lokale basketballforening og vil gjerne få informasjonsflyten og kommunikasjonen der velfungerende. Og vel så det. Basketball har vært noe jeg har holdt på med i mange år og etter å ha blitt lurt tilbake av min kjære fetter Ole, så vil jeg gjerne gjøre det jeg kan for å skape en best mulig klubb på Nesodden. Jeg vil egentlig ikke bare rydde opp og få orden i klubben, men jeg ønsker å utvikle klubben videre. Gi oss muligheten til å lære av tidligere erfaringer og vokse til nye høyder. Det krever mye engasjement, excelark-jobbing, møte med alle spillere og trenere og generelt mange timers frivillig arbeid.
  
• Jeg har vært så heldig at jeg har blitt spurt om å bli med på et utrolig spennende (og hemmelig) nytt nettprosjekt, med oppgaver som det klør i fingrene mine etter å sette igang med. Jeg vil lese, kommentere, utvikle og bidra - dette kommer til å bli fantastisk gøy! Men igjen; Jeg vil gjøre dette best mulig og da krever det at man setter seg skikkelig inn i det, investerer tid og energi og lager et best mulig utgangspunkt før oppstarten.
  
• Jeg har en skolegutt, en barnehagejente og (snart) en barnehagegutt som jeg gjerne vil være Verdens Beste Mamma for. En mamma som har forberedt en sunn og god middag, som tar seg tid til lek og moro, til de gode samtalene, til å håndtere de vanskelige situasjonene, til å lese for og til å ha fullstendig kontroll på alt av klær, utstyr og det meste som følger med tre små barn. Jeg trenger nok ikke å nevne at man trenger å både energi og tid for å være på høyden i forhold til dette.
  
• Jeg har et forholdsvis nyinnflyttet hus som absolutt ikke er 'ferdigstilt'. Vi har mange prosjekter igjen, mange rom som vi burde komme videre med, mange esker vi enda ikke har pakket opp - for ikke å snakke om en hage som det må gjøre mange store ting med; Nytt inngangsparti, snekre søpleskur, plante plen osv. Dette er i tillegg til at jeg gjerne vil få vasket huset med jevne mellomrom, få kost meg i den nye godstolen og få brukt tv-stuen vår med ujevne mellomrom.
• Jeg har hobbyprosjekter i fleng som jeg både trenger å få gjort og som jeg vil få gjort. Utemøbler som venter på sine siste malingsstrøk, oppslagstavler som skal henges opp på barnas rom, barnemøbler som skal males, terrasser som skal beises og hobbyting som skal fås orden på. Kanskje dilldall i andres øyne, men kilde til ro, glede og motivasjon i mine øyne.
  
• Og kanskje viktigst av alt; Jeg burde og har lyst til å investere mye tid på å finne ut av hva slags jobb jeg skal få for å utvikle meg videre som person, som skal gi de nødvendige kronene i familiekassa og som skal kan kombineres med barn og våre familieaktiviteter. Det å få dagpenger fra NAV, permittert ut året, gir nok ikke det aller beste grunnlaget for trygghet i familien, slikt tærer nok mer på enn jeg egentlig er villig til å innrømme. Banken krever sitt hver måned, vi har kjøpt et hus med tanke på at vi er to stykker som skal bidra med en inntekt og vi har også lagt til grunn at jeg skal stå for den største delen av vår totale inntekt. Når jeg da nå får i underkant av 250.000 kr fra NAV, så er det klart at dette ikke er en grei situasjon i lengden for oss.
  

Så hva må da til? Hva er det som kan løse ethvert problem og utfordring? Struktur. Prioritering. Kartlegging av muligheter. Se det gode og vakre i det lille, hverdagslige. Og dit har jeg kommet nå, mye takket være å skrive ut alt dette 'gruffet' i dette innlegget her. Ofte er det ikke mer som skal til. Få strukturere tankene litt, gjerne lage en liste over oppgaver man kan ta tak i, krysse av en etter en og se at man har en fremgang. Innse sine begrensninger, få fokus på de viktigste tingene og gi tilbakemelding og forventningsstyring til de prosjektene eller områdene som må ventes litt med.

Dette med å sikre min familie inntekt, sikre de trygghet og stabilitet er helt klart en av de aller, aller viktigste tingene for meg fremover. Statusen så langt er at jeg nå søkt to jobber, har en tredje som jeg rett og slett skal søke på i morgen og jeg tror jeg er nærmere et svar nå på hva jeg faktisk ønsker å drive med videre enn jeg har vært på veldig lenge. Nå gjelder det bare å tørre ta skrittet, tørre satse. Det er jo et skritt i riktig retning i alle fall.

En ting til som jeg er helt sikker på vil ha en positiv effekt på dager som denne; Komme igang med fokus på sunn og næringsrik mat for hele familien. Spise jevnlig, godt og sunt. Være i aktivitet, unngå å ta de lettvinte løsningene med bil hit og buss dit. Gå turer med koselige folk og slå to fluer i en smekk; Sosialt påfyll og fysisk aktivitet.

Med det været som vi har i dag, med fin sol fra blå himmel, og med min kveldsavtale med en søt venninne om å gå en tur i mitt nye, gamle nabolag - så er jeg sikker på at morgendagen min kommer til å bli helt anderledes enn ettermiddagen i dag ble. Da skal imaginære ermer brettes opp, fokus på alt det fine og gode rundt meg gjenopprettes og energien skal igjen strømme i strie strømmer.

Jeg gleder meg!

(Og har du lest helt hit; Takk for at du lot meg spy ut litt eder og galle - er det noen andre enn meg som har det på denne måten av og til?)

Pin It

Kranglende idyll

Som jeg skrev i forrige innlegg hadde vi denne helgen foran oss med blanke ark, null planer og mulighet for stor impulsivitet. Det var med andre ord uendelig med muligheter og verden lå for våre føtter. Skulle det bli fjelltur med kakao og appelsiner i sekken? Gjensynsglede med gode venner vi får sett så alt for sjeldent? Kokkelering på kjøkkenet med hele familien i sving over gryter og gjærdeig? Bytur med innlagte shoppingpauser, kaffepauser og til slutt skøytedans på Spikersuppa?

Ja, hva gjorde vi med alle disse muligheten? Vi gjorde selvfølgelig det mest opplagte;

Lørdagen brukte vi til å vaske og rydde leiligheten, samt til å krangle. Søndagen brukte vi til å rydde i flere tonn med klær ...og til å ikke krangle. Ikke akkurat spennende bruk av en helt åpen helg, men faktisk utrolig deilig. Ja, utenom den kranglingen selvfølgelig. Det er merkelig hvordan dager med så likt utgangspunkt kan bli så vidt forskjellig. Kranglingen oppstod ved at vi forsøkte å få vår yngste sønn med på teamarbeidet i familien. Alle fikk oppgaver og skulle jobbe sammen mot felles mål; Shopping og middag på Bryn senter. Når jeg ser det sånn svart på hvitt, så var kanskje målet for dårlig og at det var skylden i kranglingen? Nei, jeg tror faktisk ikke det, barna våre elsker å være med oss på shopping - men likefullt; Krangling ble det.

En liten trassig 3åring som glemmer seg og leker med hver eneste lille leke han skal rydde bort. Igjen, svart på hvitt virker dette bare søtt og lite å ta på vei for. Men akkurat i går gikk det ikke. Det ble en voldsom provokasjon for både Ekte Mannen og undertegnede. Her skulle vi lære han om teamarbeid og felles innsats, som igjen skulle føre til felles gleder. Alt var lagt til rette og alle gjorde sin del, utenom han. Jeg lurer på hva Jesper Juul ville sagt om noe slikt. Sikkert at vår yngste sønn var en selvstendig sjel som trengte å få gjøre ting i sitt tempo eller noe i den duren, men som sagt; I går ble det fullstendig kræsj og det ødela mye av dagen for oss alle.

Den som reddet det inn på slutten av kvelden, var faktisk storebror Noah. Nesten litt skummelt og en anelse trist å tenke på, at en gutt på 5 år oppsummerer og tenker så bra. Han sa ved kveldsmaten:

"Mamma, i dag har det vært en sinnadag. Men i morgen skal det være en bare bittelitt sinnadag, og så masse koseligdag for da skal vi høre på hverandre og gjøre koselige ting."

Ekte Mannen og jeg følte nok et stikk i hjertet der. Både fordi det er litt sårt at barna våre opplever våre dager som sinnadager, men faktisk også et stikk av stolthet. For en klok sønn vi har! Vi var selvfølgelig helt enige alle sammen og det har også gitt sitt utslag for dagen i dag.

Vi har nemlig storkost oss. Ingen utfordringer har blitt større enn de skal, herjete gutter har justert seg selv og foreldrene har smilt og forsterket positiv oppførsel med positive tilbakemeldinger. I tillegg har vi fått gjort en hel del og Ekte Mannen har laget en nydelig kalkunstek til søndagsmiddag - bedre blir det strengt tatt ikke.

Det som stod på agendaen i dag var å få unna gammelt tøy til ungene, sortere i søppel, Fretex og selge på Finn.no. Den nyvaskede og ryddige leiligheten fra lørdagen har vært et totalt kaos i dag. Konklusjon; Det blir utrolig mye klær av tre barn! Men, jeg har storkost meg med oppgaven. Jeg har plukket ut klær som Linnea kan arve av sine brødre, og ja, enkelte av plaggene er blå, men det synes jeg bare er koselig! "Hun har arvet av sine storebrødre." - koselig tanke. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan fortsette med det, til hun er 16 kanskje?

Tre stappfulle sekker er lagt ut for salg på Finn.no, en stappfull sekk til Fretex og en stappfull sekk med søppel (tranflekker går ikke ordentlig vekk, vi har testet flere ganger). Jeg håper virkelig at flere mennesker får nytte av disse klærne her - både i miljø- og finanskrisesammenheng. De er mer en gode nok for gjenbruk, så jeg håper de får noen nye hjem.
Kjenner du noen som trenger gutteklær, så tips gjerne om disse:

Str 50-68
Str 74-80
Str 86-92

---

Vi har også snakket med guttene om at vi skal gå igjennom lekene deres om ikke så lenge, med samme agenda som med klærne. Hva skal kastes fordi det er ødelagt, hva kan vi gi bort og hva skal vi ha med oss til Nesodden? Det at vi skulle gi bort noen av lekene deres, syntes de bare var morsomt - så fremt de fikk være med å bestemme selvfølgelig. Men det var helt tydelig at det satt igang en tankerekke hos vår 3åring og 5åring. De fikk forklart at vi ga lekene til et firma som jobbet med å gi tingene videre til de som trengte det aller mest (vi gir til Fretex). Etter denne praten vi hadde, gikk guttene på hvert sitt rom og lekte. Og etter en liten stund...

Lukas: "Mamma, skal vi gi lekene våre til tyver?"
Jeg: "Nja, vi vet jo ikke hvem som får lekene våre. Men det vil ikke gis til tyver akkurat, men kanskje til barna til tyvene. De har det kanskje ikke så greit, særlig ikke om mammaen eller pappaen deres er i fengsel og slikt, vet du."

Litt tid går, og så:

Noah: "Vi kan ikke gi bort lekene våre til tyvebarna."
Jeg: "Hvorfor ikke?"
Noah: "For når de blir voksne, så blir de også mamma og pappa og da er de også tyver."

Et fantastisk responnement synes jeg, og dessverre viser vel statistikken noe som gir han litt rett i den påstanden der, men det tenker jeg ikke informere han om.

Jeg: "Neida Noah, selv om mammaen og pappaen til barna er tyver, så har jo ikke barna gjort noe galt. Kanskje de blir skikkelig glad for leker fra dere."

Og så var den lille praten vår over, men jeg er ganske sikker på at tankene oppi to små guttehoder fortsetter...

Pin It

Woops!

Ingen bombe - jeg holdt selvfølgelig ikke ut lang tid uten pc, og er nå hos min søster Marianne for å gjøre det nødvendige; Nettbank, mail, blogg osv. Dette ble kamuflert med at jeg måtte til Marianne for å levere klær vi hadde bestilt fra Nøstebarn, og jeg sa hadet og natta til mine tre skjønne små og raste avgårde i vår Renault Laguna. SuperPappa Glenn ble fornærmet av mitt spørsmål om han syntes det var ok å legge våre tre små, så da føyk jeg avgårde med god samvittighet.

For 2 minutter siden tikket det inn følgende sms på min mobil:

"Nu er barna i seng. Linnea var først ut. Ramaskrik i 5-10 minutter, men jeg fikk roet henne og endelig gitt henne melk, mens jeg ba guttene leke på rommet. Etter 3 minutter kommer Lukas løpende med litt stive bein og sier han må bæsje. Noah kommer løpende sekunder etter og sier at Lukas har bæsja på teppet hans. Jeg får ikke hjulpet de, og ber Noah hjelpe Lukas på do, men han får det ikke til, så Lukas setter seg på potta. Der må han sitte i 10 minutter, fordi lillesøster får melk. Endelig ferdig med Linnea, så er det over til tørking og vasking av teppe. Neste er gutta på badet. Noah er Supermann mens han pusser tennene, med håndkle-kappe med mors klype som feste. Pussingen går sin gang. Lesing starter med felleslesing av Barbapappa, og så ringer det på døra. Og det er pakkepost. Postmannen tar heisen feil vei, så jeg må vente mens han går ned 7 etasjer. Det er Nespresso-levering, ny ladning kaffe. Tilbake til lesing og de 2 siste sidene leses. Guttene legges og sovner søtt uten ett ord fra noen av de. Sukk... 3 barn holder det."

Pin It

Fravær og Hjelpesløshet

Sukk... PCen vår har blitt syk. Så syk at den måtte på pc-sykehus og få transplantasjoner. Heldigvis var det en kjent sykdom, som Leverandøren dekker kostnadene for. Jeg var et øyeblikk redd for at feilen skyltes min overivrige blogging, men det kunne de avkrefte. Jeg ble uansett ikke veldig glad, for det betyr fortsatt at jeg er uten min pc. I mange dager.


Hva gjør man uten pc egentlig? Hvordan betaler man regninger og fører over penger til å betale for bilens sykehusregning (bilen er nemlig også på sykehus, bare et annet sykehus)? Hva gjør man når minnekortet på kameraet er fullt? Og hva skal jeg gjøre uten mine morgen- og kveldoppdateringschatter med søster Marianne? Akk ja, jeg får sikkert lest masse i boka mi, og det liker jeg jo.


Untill next time ...whenever that is :)

Pin It

Et hverdagssukk...

Av og til tar jeg meg i å fundere og fantasere om hvordan hverdagene er hos andre folk. Man skulle jo egentlig tro at det stort sett går i de samme tingene som vi fyller hverdagene våre med, men så får jeg disse drømmeøyeblikkene... Jeg ser for meg en harmonisk fellesrydding av middagsbordet før barna lurer på om det er greit at de rydder opp lekene sine før barne-tv. Og mens barna ser på barne-tv så sitter mor i sofaen sammen med de og strikker & broderer litt, mens far er ute og steller i hagen, sånn litt for kosens skyld. Kjøkkenet er allerede ryddet etter middagsmåltidet cirka før maten settes på bordet. Stuen er plettfri og innbydende, for sånn holder man den hele tiden. Duggfriske blomster i en vase og deilige, hjemmelagde cookies på bordet (sånt kan selvfølgelig bare stå på bordet om noen skulle få lyst på, det er da slettes ikke slik at ungene kaster seg over og tømmer alle fat man skulle ha satt fram). Og klesvask og avisbunker og leker og bager, de ligger selvfølgelig på sin rettmessige plass ...hele tiden og alltid.

Jeg kan simpelthen ikke fatte og begripe at andre har det så kaotisk som vi har det. Det burde da være mulig å ikke være livredd for impulsive mennesker som kommer på drop-in-besøk (for tenk om de ser hvordan det ser ut her?). Det burde være mulig å få gjennomført noen av de småprosjektene vi har gående (hagen, bilen, kjøkkenskap og slikt), uten at det alltid er en stue som må shines, kjøkken som må ryddes eller klær som må vaskes og brettes.

Og for dere da som sier "Jeg kjenner Astrid, hos de er det ordning och reda alltid!", så vil jeg påpeke at vi (hele familien egentlig, men med Glenn og meg i spissen) er ekstremt gode på besøksrydding. Dvs shine kåken i de delene som man må (stue, kjøkken osv), sånn at det ser ok ut til å få besøk. Der fungerer jeg og Glenn som et kanonbra team.

Nå vil jeg gjerne dele med dere noen øyeblikksbilder fra vår leilighet ...akkurat nå. Dvs bildene er tatt for bare minutter siden, dette er så godt som live webcam, folkens:

Spisestua er flyktet fra og rester etter kyllingsalaten ligger igjen både på og under bordet.

Kjøkkenet er mildt sagt bombet. Klikk gjerne på bildet for å få med alle detaljene. Her snakker vi middagsrester, melk-til-Linnea-rester, kjøkkenklut og kaffe fra Nespresso på benken (vi har selvfølgelig ikke plass i noen av de overfylte skapene våres, så hvor skal det oppbevares?).

I sofaen venter et lass med klær som skal brettes, før neste lass kommer litt senere i kveld. Sofaen bør for øvrig vaskes ren for is, gulp og diverse andre ting - den har nok sitt helt eget økosystem nå, og når jeg tenker etter; Kanskje det er der den gigantiske edderkoppen vi fikk besøk av i går har vært og bolet seg?

Og bak sofaen og den enorme bladbunken med blader jeg bør gå igjennom (for flere er nok ikke åpnet engang), står selvfølgelig tre bager med klær og diverse fra helgen. Det har jo selvfølgelig ikke blitt pakket ut av disse, siden det tross alt bare er tirsdag. Øh.

Sukk. Dette er ikke enden på visa heller, det er jo det verste. For mens leiligheten ser ut som på bildene over, så har man i tillegg to gutter som skal bades + en frøken som har litt trøbbel med å finne søvnen sin i kveld (hvem har ikke det i denne varmen?). I tillegg har frøkna fått vaksiner i dag, så da sies det at de kan bli litt pjuskete og varme og slitne, så da trenger de å koses litt ekstra med av en rolig og avbalansert mor eller far. Jadda. Jeg er i alle fall spesielt rolig og avbalansert i 39 varmegrader, merker jeg.

Akk ja - vi får vel gjøre som vi vanligvis gjør; Kaste unger i seng (ikke bokstavlig talt da), rydde det som synes mest og kollapse i sofaen med hver vår bok og følgende kommentar: "Du, skal ikke vi begynne å få det litt ordentlig her hjemme? Har orden i sysakene og ryddighet i alle rom også til hverdags. Sånn som det er hos nabo'n og alle de andre vi kjenner."

Pin It