Jeg har all verdens tid

Jeg har tid. Mye tid, god tid. Jeg har tid til alt en dame i min alder skal ha tid til, og litt til

Snart

snart 

skal jeg ta meg den tida 

telefonsamtalen til en gammel venninne 

koster

bytur med mora mi

kafé

skravling

teatertur helt alene

trene opp ryggen igjen

den konserten, vet du, med sangene som får meg til å gråte

 lese den gode boka en gang til

gå måneskinnstur med mannen min

tegne tegninger med minsten

løse verdensproblem med tiåring

lytte til tenåringens musikk

lytte

snakke

elske

dele et glass rødvin med min beste venninne

invitere noen på hverdagsmiddag

spille gitar

drikke kaffe

si takk

si unnskyld

synge høyt

le høyt, sånn med magen, sånn at det gjør vondt

gråte over tapte drømmer

juble over det som ble bedre enn man ante

lytte til hvor jeg skal være

hva jeg skal være

gi en klem

få en klem

feire de små tingene

glede meg over livserfaring

savne de som ikke er her

klemme litt ekstra de som er her

være 

mamma

venn

kjæreste

datter

søster

Jeg har all verdens tid. 

Tror jeg. 

Til jeg om igjen og om igjen blir minnet på at slik er det

 ikke. 

Om å tenne lys...

Hun sitter på gulvet og kjenner kulden krype oppover ryggen. Skyggene faller rundt henne, de ser ut til å vokse, leve, bevege seg, det er lyder av vind, ulende lyder, det er som om vinden gråter med henne, som om verden vil si at hun ikke er alene, hun skal vite det, det faller mange tårer i dette selsamme mørket.

Men akkurat der hun sitter, er hun alene og det er mørkt, og samme hvor høyt vinden jamrer seg, er det lyden av sine egne forknytte hulk hun hører.

Hun har sittet på gulvet lenge, men ikke evig. Det var de glade, lyse dagene, dagene for lenge siden og litt siden, dagene hun danset, dagene hun lo. Dagene hun så forbi skyggene og lot lyset fylle huset, sinnet, henne. Dagene hvor hun ikke satt, hun ikke sto, hvor bena svevde over gulvet og hun var lett, lett som en fjær, lett som et pust, men det er lenge siden og litt siden disse dagene. Nå sitter hun på et gulv. Og kan ikke se hvordan hun skal reise seg.

Hadde hun sett ut av vinduet, hadde hun reist seg, stått, vendt litt på hodet og fokusert ut og forbi, ville hun sett de tusener av lys han, hun og de har tent for henne. Lysene de prøver å la lyse, igjen og igjen, lysene hun tilsynelatende aldri ser, eller vil se, eller greier se. Sporene etter dagene hun danset. Restene etter et liv.

Hun sitter på gulvet og lar skyggene dekke henne, mørke, tenker hun, mørke, mens skyggene danser.

Hun ser ikke da at uten lys vil det heller ikke bli noen skygger.

Om å føle seg skikkelig, skikkelig viktig.

Ikke akkurat leirmat. Men glutenfritt, iallfall!

Jeg er som de fleste andre svak for smiger, og i et yrke hvor jeg ikke akkurat overøses av stående ovasjoner eller klapp på skuldra, er jeg lett bytte for fagre ord. I tillegg har jeg hatt en slitsom høst, hvor jeg har vært hu-derre-grå-musa, hun med ambisjonene og drømmene og ønskene og som det går i litt tullball for. Jepp. Nettopp. Skikkelig høst-høst.  Og enda mer i tillegg, jeg har til og med sukket både hit og dit, sukket etter å få forløst denne egentlige meg, denne sprudle-smile-synge-danse-juble- meg, jeg har higet etter å bli sett og anerkjent og hørt.

I dag ble jeg det.

Trodde jeg.

I to timer.

Tre oppringninger fra Spennende Ukjent Telefonnummer. Googlet til å komme fra en organisasjon av den litt spennende og nifse sorten, og jeg antok at det ville være en utfordring der. En synliggjørende vi-heier-på-deg-Liv-utfordring. En nå-er-du-synlig-nå-utfordring.

Jada.

Jeg rakk å tenke godt og lenge på dette, fantasere og tenke på klær og sko og sveis og ordvalg. Jeg var sikker på at nå, nå, altså, nå var min tid kommet.


Ring-ring
Ring-ring

Etter to timer viste det seg at vedkommende som ringte hadde funnet en mail jeg hadde sendt for ett år siden. En mail om mat. Mat for allergikere. Leirmat.

Jada.

I det minste spiller jeg ikke panfløyte på en litt dårlig produsert youtubesnutt.

Det kommer en dag, i morgen.....

Knockout

Av og til løper man rett på en vegg, eller tryner i et hull man selv har holdt på å grave. Eller rett og slett famler i mørket og ikke finner veien ut sånn helt på egen hånd. 

Da er det vidunderlig godt å oppleve at det finnes mennesker med store klemmer. Mennesker med tid og tålmodighet. Blikk. Varme smil. Gode ord. Kleenex i veska. Mennesker som henger oppmuntringsgave på døra en helt vanlig fredag. Mennesker med tid. Med raushet. Med kaffe.

Mennesker som spiller Wordfeud med en, og mennesker som finner ut at de skal sende en link til musikk simpelthen bare fordi den sangen er fin. 

Folk, altså. Som løfter en opp etter en knockout.

Fint.

Egentlig vil jeg bare danse

Jeg satt bak en dame en gang, en dame som hadde sett sin ungdoms vår og sin livs sommer, og som var godt i gang med både høst og vinter. Det blågrå håret hadde hun lagt i pertentlige krøller, og hun hadde på seg en grå kjole og fornuftige sorte sko. Tykke brilleglass avslørte blå øyne, øyne som bleke fingre måtte tørke tårer fra. Hun satt foran meg, og jeg slapp henne ikke med blikket, jeg tenkte at hun ikke hadde noe der å gjøre, jeg tenkte at hun var for gammel, at hun måtte være syk, at hun hadde forvillet seg, at jeg burde hjelpe henne og alle slags sånne tanker man gjerne gjør seg om man har evnen til å bekymre seg litt.

Hun satt foran meg, og jeg aner ikke hva hun heter eller hvor hun kom i fra, jeg vet bare at hun satt der og virkelig var, var tilstede, hele tiden, så utrolig synlig var hun der, selv om hun var den gråeste dama jeg har sett, og jeg har aldri sett henne siden, men hun er krystallklar for mitt indre øye.

Fordi

i samme øyeblikk som trommene begynte å spille, sangen og musikken ljomet, mennesker spratt opp og jublet, hoppet nesten, sang med, bevegde seg, ja i samme øyeblikk begynte hun en bevegelse. Sakte. Opp av stolen, skjelvende. Fant balansen, slapp stolen foran, slapp hendene langs siden

og danset

danset

i fornuftige sorte spasersko, og knapt høyere enn stolryggen foran henne, uten at de pertentlige krøllene hennes bevegde på seg en eneste gang, men med entusiasme og hele seg, danset hun. Hun danset en glede, en tro, et liv og et vitnesbyrd om levd liv jeg aldri har sett maken til. Aldri.

"Intet vet jeg enn det alle vet - Var jeg der når nåden danser, ville jeg danse." W.H.Auden

Egentlig vil jeg bare danse, jeg og!

Anonyme brev og slikt...

For en stund siden sukket jeg litt høyt i en digitalsosial arena, og det sukket ble, til min overraskelse, fanget opp av en jeg ikke kjenner, som representerer en organisasjon jeg ikke kjenner, og som har en jobb jeg ikke kjenner og nettverk jeg ikke kjenner. Jeg sukket litt høyt over terskler og bedehus, over synlighet og usynlighet, og savnet av tilhørighet. Over tradisjoner jeg ikke forsto, og min følelse av å aldri få det helt til. Sukk, altså. Digitalt bedehussukk.

Han tok altså kontakt, og etter en liten utveksling av meninger og tanker og bakgrunn for sukket, utfordret han meg til å skrive litt mer utfyllende, og sende avgårde. Nå er det jo sånn at jeg er en kvinne av mange ord og med mange meninger og mange tanker og som liker veldig VELDIG slike utfordringer, så jeg hev meg rundt og tastet i vei. Det viste seg at han var en mann med tempo, så samme kveld kom teksten ut. Som anonym tekst. På en nettside. Litt snodig, siden jeg ikke hadde tenkt å være anonym, hadde ikke tenkt muligheten en gang, men litt greit også, for da slapp jeg at mennesker forholdt seg til meg, og jeg slapp at mennesker forholdt seg til min intense sårbarhet. Litt ugreit, fordi jeg ikke er så veldig flink til ikke å røpe. Aber doch.

Det viste seg at folk kjente seg igjen. Det viste seg at folk synes jeg hadde satt fokus på noe viktig og gjenkjennelig. Noen takket meg, og en til og med sendte en melding til en (ikke så veldig) anonym dame han aldri hadde møtt, for å takke. Det gjør godt, og det gjør vondt.

Det gjorde godt å få si det/skrive det. Det gjorde godt å oppleve at andre forsto, ja mer enn forsto, de kjente seg igjen! Det gjorde vondt at noen av dem jeg setter aller høyest ble litt såret, men etter samtaler gjorde det ekstra godt at vi var enige. Etterpå. Det gjorde godt å få en slags aksept for følelsen av utilstrekkelighet.

Det gjorde godt at noen brydde seg om digitalsukket mitt, og det gjorde godt at jeg satte ord på en personlig verkebyll. Det gjorde vondt at jeg følte jeg ikke ble helt ferdig, og at jeg så gjerne skulle sagt mer, vært med mer, endret mer og gjort noe mer. Godt at jeg vil mer, vondt at jeg ikke vet helt hvordan.

Det gjør også vondt at jeg må være tålmodig, og godt at det ikke er jeg alene som har ansvaret. Vondt at jeg ikke roper høyt nok til de det gjelder. Godt at noen jeg respekterer høyt har lest det. Godt at noen av dem som leste det og som jeg var redd skulle bli litt skuffet, tok seg tid til å virkelig LESE og til å ville snakke med meg.

Anonyme brev, altså. Siden jeg er så supergod på slike ting, ligger linken til brevet her. I samme slengen som du leser det, kan du godt sjekke denne  bloggen, som tilhører Kjetil Fyllingen, pusheren av anonyme brev. Og en mann jeg ikke kjenner, men respekterer høyt for det om.

Og du, vet du hva? Vi er jammen meg gode nok.
Og du, vet du hva? Skulle du trenge noe utfyllende, eller noe om noe helt annet, eller sukke sammen med meg, eller.... Jeg er klar med alle orda mine, og ønsker absolutt velkommen dine!

Og vet du hva? I dag har jeg blitt intervjuet. På radio. Skikkelig kristenradio. Om emnet... Ikke med sånn forvridd anonym forbryterstemme (selv om det hadde vært stas!), men med meg selv. Mine tanker, min søken, min lengsel og mitt håp. Og mine millioner med ord.

Jepp.

Mirofon, juleduk og tusen sommerfugler i magen

Han går forbi

Det er ikke det at de ikke vil ha ham der. For det vil de nok. Det står til og med på plakatene, sirlig håndskrevet står det, alle velkomne, og han er jo en av alle, han er jo det. Er han ikke? Han har tenkt noen ganger at det nesten hadde vært bedre om de hadde sagt det høyt, vi vil ikke ha deg her, kunne de sagt, og han kunne blitt litt sint og litt såret og følt noe sånn ordentlig, men de har ikke sagt det. Ikke det heller.

Det er ikke det at de ikke vil ha ham der. Men det er bare det at han er der ikke. Ikke nå lenger. Han var der forresten ikke når han var der heller. Ikke ordentlig. Han var der, men han merket ikke at han var der. Til slutt greide han ikke høre etter lenger, lengselen etter å bli sett overskygget alle ord og alle toner og han kjente ensomheten som en smerte i ryggen, under bena og i magen. Det er lenge siden nå, nesten fire måneder har gått siden han gikk ut døren og tenkte han skulle ta en pause for å se om han ble mer synlig i fraværet, en pause for å se om noen merket en tom stol eller et tomrom om han ikke kom. Han hadde tenkt de kanskje ville spørre etter ham, først seg i mellom, siden på butikken, hvis de så ham der, hei, ville de si, vi savner deg, hvor blir det av deg, håper du kommer snart, du hører jo til, vet du. De sa aldri det. Ikke på butikken. Ikke hjemme. Kanskje seg i mellom, men han vet ikke. De smiler så vidt når de ser ham, et hurtig smil, som aldri når øynene og aldri munner ut i spørsmålet han aldri tør svare på; "hvordan har du det?"

For hvordan har han det? Han aner ikke. Har han det, i det hele tatt?

Han går forbi hver søndagskveld, det er lys og varme, et par biler utenfor, og han lengter litt inn, men lengselen erstattes raskt av sorg. Savnet. De harde kantene savnet utgjør, savnet etter å være en del av, etter å være synlig. Han har sittet så ofte på en blå stol og vært alene blant alle, han har tatt opp plass og burde vært hjemme, for hjemme er han tilstede, hjemme er han synlig, selv om det bare er han, der også.

Han går forbi hver søndagskveld, også den kvelden det er strategimøte om hvordan en skal nå flere.

Han går forbi.

#denfølelsen

Du vet når du har vært på tur i seks av ukens syv dager, og når du har sovet lite, og når du har gått mye, og når du har ledd mye og grått litt, noen sånne glade tårer fordi vi har det så godt, og noen triste tårer og noen slitne tårer og noen ensomme tårer, og når du har grublet og tenkt på ganske så mye, og fnist masse, og fantasert om ny jobb, og når unger synger av hjertens lyst sånn hjerteskjærende falskt og det er bare vidunderlig å høre på, og når det lukter fotsvette og våte håndklær og det er bortkomne mobiler og bortkomne penger og når det er ryddetid og ingen rydder, eller du spiller kort med elever som ler seg krokete, eller får en hemmelig betroelse, eller når du har drukket ti kopper kaffe på en dag, og heller opp en til, rett før midnatt? Du vet når du er hai i badebassenget helt til snuppå jubler av lykke, og innser at 8-10 andre unger synes du er urskummel og kjempenifs? Eller når du får den siste sjokoladebiten og må ordne opp i en krangel om en blyant, eller når du selv må lære å bruke kompass sammen med elevene, eller når du sovner midt i en leksjon om spjelking av føtter, og når du har googlet ti ganger på nye jobber på Finn.no, og begynner å tenke at den kassajobben på Esso ikke høres så verst ut, eller når du har sokker på i dusjen, eller når du krysser fingre for at køysengene holder seg oppe, eller når du får en sang du ikke kan på hjernen, og den blir der i tre dager?

Du vet det når du kommer hjem og får klemmer og tegninger og beskjed om at det ikke er flere rene bukser noe sted og du bare vil sitte men det kan du ikke for det er trampoliner å hoppe på og seksåringer å hoppe sammen med, og det er absolutt vidunderlig vakkert og du sovner midt under en episode med House? Og når du må opp tidlig dagen etterpå for å gå på jobb og pakke til neste tur og når neste tur starter er det med første ferge og med søvn i øyner og ny runde med kaffe i lange baner, og når det er fnising til langt på natt og betroelser og søte jenter og tøffe gutter som går forbi og det er  sol og varmt og en myggsverm uansett hvor du ser? Når det er barnekor og rørende barnesanger og lekeplass og softis? Når du lengter hjem mens du er hjemme, og når du har en kalender helt full av viktige gjøremål og det eneste man vil er å sitte i en stol med noen viktige og diskutere noe viktig og kjenne på hvor viktig det er at jeg er viktig for ham eller dem eller oss, det viktige oss'et.

Du vet det når du plutselig oppdager at det er to uker til sommerferien, og selv om natt og dag er proppet og stappet og helt til randen med gjøremål og input og læreransvar og mammaansvar og familieansvar og man skal være venn og politiker og kollega og mamma, og man drømmer om den gylne muligheten, den rosenrøde fantasien, og selv da, selv da er det bare to uker til ferie, ferie, ferie, og takknemligheten over givende hverdag, tettpakket fritid, travel familietid og hektisk læreryrke samt blikket fremover... Ja da... Akkurat da....

Da har du den. #denfølelsen.

Jobben min, sist uke. #denfølelsen

Definer den den som kan!

Vær utålmodig, menneske!!!

May God bless you with a restless discomfort
about easy answers, half-truths and superficial relationships,
so that you may seek truth boldly and love deep within your heart.

May God bless you with holy anger at injustice, oppression,
and exploitation of people, so that you may tirelessly work for
justice, freedom, and peace among all people.

May God bless you with the gift of tears to shed with those who suffer from pain, rejection, starvation, or the loss of all that they cherish, so that you may reach out your hand to comfort them and transform their pain into joy.

May God bless you with enough foolishness to believe that
you really CAN make a difference in this world, so that you are able, with God's grace, to do what others claim cannot be done.

And the blessing of God the Supreme Majesty and our Creator,
Jesus Christ the Incarnate Word who is our brother and Saviour,
and the Holy Spirit, our Advocate and Guide, be with youand remain with you, this day and forevermore.

AMEN
a four-fold franciscan blessing

Litt om livet på landet

Det er noe eget ved å bo på et lite sted. Noe eget ved at det bare er en butikk, en skole og en barnehage, noe eget ved at postkontoret er åpent en time til dagen og ikke har kortterminal. Noe eget ved at man stort sett kan plassere de fleste man møter, og noe helt eget ved at de fleste man møter er i slekt. Det er noe eget ved at kollegaene våre er de samme som vi møter som foreldre til elevene, venner i foreninger, politikere i kommunestyret, tillitsvalgte og i menighetsrådet. Det er noe helt spesielt å kjenne folk og vite litt om de aller fleste, og ikke minst er det noe helt eget ved at folk flest vet litt om meg...

Det er spesielt, og stort sett er det fint. Som i går. I går var det 17.mai og de store tradisjonene ble holdt i hevd (nesten! Ingen oransjeruss la seg foran 17.maitoget!!). Det var salutt, 17.maikomité på vekkerunde, leker på gamlekaien, folketog med og uten paraply, og vi så både begynnelsen og slutten på toget selv om vi gikk midt i det. Kaker, pølser og leker, samt fest på bedehuset med ny komité, men de samme kakene og noen av de samme lekene og de samme sangene og... Og det er igrunnen fint. Fint at folk kommer hjem for å feire. Fint å se tidligere elever med kjærester og unger og familie og som voksne (fint, men skummelt. Virkelig). Det er fint å se at ungene mine glir inn i dette fellesskapet, at de bidrar og føler seg en del av og tilhører, det er fint å høre dialektord og dialektuttrykk og det er fint at de synes de bor på et fint sted.

Det er godt å bli sett, men iblant kan det også være vanskelig. Som i går. Som var 17.mai. Hvor vi skal være sammen. Og smile. Og le. Og finne ut hvor det er greit å sette seg. Hvor familiebånd og familietradisjoner står kjempesterkt, og hvor man kan forsvinne i et mylder av folk man egentlig kjenner som har sine tradisjoner og sine fellesskap, som man egentlig kan misunne dem. Hvor det er fullt rundt bordene og trangt i køen, og hvor alles storfamiliefellesskap blir så overveldende at det nesten føles påtrengende, og ihvertfall litt sårt at man ikke har nær familie på samme sted. Da er man liksom sånn usynlig synlig, og hadde det ikke vært for at vi er en del, og at vi har unger i idrettslag og korps og organisasjoner og at vi derfor blir tvunget med, og at vi selger kaker og baker kaker og kjøper kaker og.... Så sitter vi der, og smiler og observerer og kjenner på blandingen av sår glede og uforståelig misunnelse blandet med lettet oppgitt humor. Det kan være vanskelig å mene annerledes og tenke annerledes, elske annerledes og leve annerledes. Vanskelig å ikke kunne tradisjonene, og vanskelig å forstå tradisjonene. Vanskelig å ikke være en del av, og vanskelig å gjemme seg om man skulle trenge det.

Likevel er det stort sett godt. Også i går. Som var 17.mai.

Og vi lager våre egne storfamilier. Som spiser sammen og ler sammen og deler slike ting sammen, silkebånd av minner. Som ikke har blodsbånd, men vennskapsbånd. Minner, smil og gode småord. Iblant dype samtaler. Iblant klemmer, og iblant ekte familiefeider.

I går var 17.mai. Hurra for 17.mai, livet på landet og, ikke minst, for muligheten til å veve nye silkebåndminner. Hipp hipp hurra!!

Veien til Bedehuset... eller noe.

10 gode råd og erfaringsbasert kunnskap om bedehuslivet. Fyll gjerne ut med egne erfaringer!

(Har de siste 3 årene samlet erfaring og informasjon som kan være til relevant bruk for nettopp... deg?
Iallfall dersom du er litt sånn som meg, som prøver å klyve over den dørterskelen gang på gang.)

1) Informasjon: Plakater og lapper i postkassen er åpenbart den mest effektive kommunikasjonsformen. På den måten får man vite hva som skjer, når det skjer og ikke minst hvem som arrangerer. Dette har jeg, i det siste, forstått at er uhyre sentralt. Bortsett fra plakatene, er ditt eneste håp om informasjon at du enten er født inn i det, og er flasket opp med hvilke dager det er møter og når de begynner og hva slags møter det er, eller noen med denne kunnskapen adopterer deg.
Det er nemlig en hel del ting og arrangement og fester og aktiviteter som alltid har vært slik, så derfor er det bare sånn, og det er akkurat de dagene fordi det alltid har vært sånn og det må man bare vite.
Disse arrangementene er det lite sannsynlighet for at du får lapp om i postkassen, hvis ikke du skal bidra med hjemmebakst eller kaffikoking, da.

Alle er velkomne, betyr nok sannsynligvis at alle er velkomne, men erfaringen tilsier at når alle er velkomne med svært snirklete skrift (sånn edderkopp-med-blekk-skrift), må du regne med overraskelse og forvirring om du kommer.






Ellevillt rytmeinstrument

2) Sang og musikk: Alle sanger i sangboka kan synges tostemt. Alle kan akkompagneres med piano eller el-piano med orgellyd. Muligens også gitar. Det er viktig å kunne gli på tonene, og se skikkelig trist ut når man synger om himmelsk glede. Trommer og andre rytmeinstrumenter er muligens uhørt, men jeg har personlig erfart både rytmeegg, tamburin og høylydt takttramping.







Dei tøffe karane

3) Klær: Det er viktig å kle seg sømmelig, og selv om damene ofte er både moderne og snertne i klesvalg, er det et heftig vestpress på gutta. De kule har skinnvest og burgunderrød skjorte, mens de nest-kuleste har skjorte med kofte over. De øverste lederne og sjefene (menn) har lisseslips. Veldig usikker på hvorfor, mulig de er forpliktet via eierskap i lisseslipsaksjer? Vet ikke hva som skjer med de som ikke har vest eller kofte, om de blir mobbet, uthengt eller straffet. Men blant litt yngre virker det som en motbølge er i emning med moods of Norway-klær. Til opplysning: Skinnvest matcher visst traktorskjorter også, viser det seg.  Rutete skjorter matcher visst prikkete slips. Hm.

Alle er sømmelige på håret. Alle. De som har hår, iallfall. Skjegget er sømmelig hos dem som har det også. Selvsagt. Jeg har observert krøllruller, men de var under et skaut. Og på en dame.


4) Plassering: Det er åpenbart best polstring, lyd, servering og komfort på de bakerste stolrekkene. Det er nemlig der alle sitter. De som sitter lenger framme, er enten barn, de som er sent ute (gjerne i kombinasjonen med barn) eller talere. Det finnes en stol med egen pute også. Jeg sitter aldri der.

Det er snodig at man kan stirres intenst på bakfra, men er usynlig forfra. Har muligens noe med egenskapen til Plassering Av Stol å gjøre.

Madagaskar. Mange
var der i 1976.

5) Talere: Mye kunnskap. Evnen til å prate høyt, lenge og gjerne monotont. Muligens avbrutt av en solosang av seg selv, eventuelt fruen. Går trolig gjennom et langt studium i uttale av ord, og får kanskje poeng på en eller annen forkynnerskala for hver gang de henviser til noe man kollektivt skal huske.... Eller noen, som "han Roger som vi alle husker, som reiste i de nordlige fylkene....". Har svært ofte vært på Madagaskar. I 1976. Har et klubbspråk med egne referanser, hentydninger og skjulte kodemeldinger. Er svært opptatt av å ikke snakke Kanaaens språk, noe jeg antar må være en rivaliserende forkynnerklubbs klubbspråk.





6) Sukking, gjerne kollektivt: Når taler (pkt 5) har sagt noe klokt og kanskje strengt, eller kanskje noe på klubbspråket. Gjennomføres med å puste inn med lyd, kanskje et lite "ja!". En liten advarsel: Bruken av Sukket skal man være forsiktig med. Lytt til erfarne sukkere, ikke sukk når talereren(5) går mot avslutning for tredje gang, eller vi skal synge bordvers(7). Eller det bare er usigelig kjedelig.

7) Bevertning: Noen møter eller samlinger har bevertning. Bevertning kan være altslags, fra høye smørbrød til tørre kjeks. Ofte imponerende kaker bakt av Konene, og svært ofte julebrød med rosin og sukat. Svak kaffe og sterk saft hører med, samt sukkerkick og lettere anstrøk av kvalme. Bevertning følges også av bordvers (pkt 2). Helst minst tostemt, helst med mange vers. Ikke på Emil i Lønneberget-melodien. Skal helst avsluttes med mangestemt A-A-MEEEEEN som er så falskt at det river i sjelen, og vi kan smile pliktskyldig pinlig berørt til eventuelle sidemenn/-damer. Kan fungere som punkt 10.






8) Basar: Inntektskilde hvor man kan betale mange hundre kroner for å bli trukket ut på nummer åttehundreogatten, åtte-en-åtte, og vinne vaskepulver. imponerende innsats av Eldre Damer i Forening (9) som strikker, hekler og broderer. Følges svært ofte av punkt 2, 4 og 7, samt sukkerkick og skuffelse. Og fnising når Elna (82) vinner fotballmål.








9)Forening og organisasjon: Nei. Bedehusfolk er ikke bedehusfolk. Bedehusfolk er ORGANISASJONSTILHØRIGE. Hva som egentlig skiller organisasjonene fra hverandre, kan være lettere usikkert og vanskelig å se, det kan være misjonsland, navnet, synet på kvinner i styre og stell og teologi. Vanskelig å gripe, men viktig å ha en formening om, det er nemlig viktig å ikke gå på feil arrangement (jfr punkt 1). Hvordan man blir en del av organisasjonene uten å være født og oppvokst og ha et "misjonsvennavn" har jeg ikke noen formening om. Har hørt om at man kan gå i misjonsforeninger (se pkt 8) og hekle, strikke og slikt. Ditt beste håp er nok å adopteres av en organisasjonsfamilie.


10) Smalltalk: Dette er en kunst. Kan utøves før møtestart, men da i framoverbøyd, småhviskende positur. Kan gjennomføres oppreist eller sittende ved et bord under bevertning (7), bør ikke noensinne inneholde sosialistisk syn på samfunnet, banneord eller begeistret prat om kvinnelige prester. Smalltalk skal ikke på noen måte gjennomføres etter møter. Da skal man enten Hurtig hjem, eller gå i tunge, teologiske diskusjoner.

Men det er også her det kan være rom for en klem. Et håndtrykk. En trøst, en jubel, et godt ord. Et vennskap. En flørt. En invitasjon. Vennskap og fellesskap.

Dette innlegget er skrevet i kjærlig undring, i trist forvirring og med lengtende hjerte. Og et bittelite snev av humor!

Let's go bedehus!

Hva er ditt bedehus??

 

Å slenge seg inn i åpne armer

Av og til er det skikkelig nødvendig minne seg selv på gode ting. Som i dag. Dette er en av de viktigste historiene for meg. En historie om håp, trøst, utrettelighet og om å være god nok. Ser du hvilken fortelling det er? Min fortelling, faktisk. Bare mye bedre skrevet enn jeg gjør det. Og mye kulere presentert enn jeg er. Så, altså, på morgenkvisten. Uansett hvem, hva eller hvor.

Uansett hvem du er, hva du tror og hva du ikke tror. Omfavnelser får livet videre. Dette er historien om min. Eller, historien jeg skriver meg selv inn i. Omfavnelsen jeg skriver meg selv inn i. Kjenner du den igjen? Deler den gjerne, og vil gjerne lytte til din.

Hva er din omfavnelse?

De folka....

Det er en type mennesker jeg er redd. Det vil si, egentlig er det flere typer mennesker jeg er redd, når jeg tenker meg om. Jeg er redd sånne syke folk som vil klå på små unger, ødelegge dem, misbruke dem og til og med sier at ungene mine ville like det. Jeg er livredd sånne med våpen og skrudde meninger, jeg er redd damer som tråkker andre ned i skiten med ord, uttrykk og sladder. Jeg er redd for mennesker som bruker andre som trapp til å komme enda høyere, jeg er redd menn som mener at siden de er menn er de mer verd enn andre. Jeg er redd autoriteter, jeg er redd de altfor tjenende åndene. Jeg er redd for de altfor strøkne og vakre, jeg er redd for de altfor kloke. Jeg kan bli redd av en sliten sjel med knekk i knærne, ikke så mye over at de er skumle, men mer over at dette er en mulighet i verden, en mulighet mine barn skal håndtere. Jeg er redd politikere med alle deres meninger, jeg er redd teologer som aldri tar feil. Jeg er redd bilister og alt for tøffe ungdommer, jeg er redd de store ordene og jeg er redd de meningsløse blikkene. Jeg er redd de folka jeg slipper for nær, jeg er redd de jeg er glad i, redd for at de skal forlate meg, mislike meg, ikke bry seg så mye som jeg gjør. Redd for å slite ut kjærlighet og vennskap. Redd de ser meg for godt og misliker det de ser. Redd for at de folka jeg liker best skal dø. Lide. Forsvinne. Redd for svik, jeg er redd for de folka som lover med noen ord og glemmer i neste øyeblikk. Jeg er redd for dem som utøver makt. De som setter spor i andres sinn, sjel, legeme. Redd for voldtekstforbrytere i og utenfor relasjoner. Redd for de som skaper misnøye, engstelse, dårlig selvtillit. De som dreper. De som dreper gleden. Jeg er redd bloggere med alle svar, journalister med mange kontakter. Jeg er redd for de som er syke, tenk om de smitter? Jeg er redd for de triste de sinte de glade de sårbare de menneskelige de store de små de....

...i bunn og grunn er jeg visst mye redd...

...men de folka jeg er mest redd for, eller burde være mest redd for, eller i blant er mest redd for, i blant som i dag, i min trygge, utsovede påskeferiero,  er kanskje de folka jeg burde gått nærmest. Gitt en klem. Brukt av tiden min. Smilt til. Jeg er redd for de folka. For jeg er så redd for at de skal være redd meg. Og at jeg skal være en av dem som bare farer forbi og slettes ikke gjør noe mot eller for  en av mine minste. 

Matt.25,40

De folka.... eller kanskje vi folka?

Skremmende

Sånn heilt forrektige basar

Eg har vore på basar. Ei heilt sånn forrektige basar med allsang, barnekor og utlodning. Og sjøl om dei ikkje står der og riste på Den Magiske Boksen lenger, sånn så de gjorde på Tonstad då eg va liten, rista sånn ritsje-ratsje og "tolvhundreogelleve 1-2-1-1", og sjøl om det ikkje va ett einaste par med heimestrikka sokker å sjå, va det forrektigt.

Det va velkommen og store bord med spennende gevinster, det va bamser og dukker og fjernstyrte biler, påskeegg med snop og maleri og puter. Det va fantastisk sang av fantastisk nydelige barnekorjenter, det va rørte tårer og fomling med mikrofonen og andakt og fnising og alt-for-høy-prating, småfnising og kjekke gutter på bakerste benk, springing i gangene og hopping i trappene. Det va is og småskuffelse og storskuffelse og høglytt fnising når gamle eldre damer vinne fotballmål og bamser, det e årer og kakelodd og lodd på bok og takk for i dag og vel heim.

Det va barnebasar. Vittige tunger seie (om igjen og om igjen) at de ikkje ser nogen unger så blir lodda ut, og eg ler like pliktskyldigt kver gong. Det har og blitt ein tradisjon. Men eg e heldige som bur et sted kor det e sånne kjekke måter å samla inn penger på, kor me går litt mann av huse for å få det med oss, og kor eg får møta barndommens spente sommerfugler i magen ein gong te. Eg e heldige som får le i lag med desse fine folkå, får se gleden når me kan løfta årå og har vunne Pet Shop. Eg e heldige som får sjå glitrande barneøyne og kan huska at eg sjøl va like glitrande.

Basar. Gullgjeve fredagskveld i bedehusland!!! Heilt forrektigt!!!

Kantete dager

Noen dager har mange kanter. Uansett hvor man går, støter man borti en kant som gjør vondt. Ingenting er glatt og mykt, alt stikker, smerter og verker, alt er i veien og alt hekter seg fast. Det er slike dager man er ensom blant mange,  liten blant store og enkel blant mangfoldige. Det er de dagene.

De kantete. I dag.

Men så er det noen av de viktigste som hilser likevel, noen av de viktigste som klemmer og trøster og stryker over de ømme, vonde stedene som har banket seg inn i kanter hele dagen. Men så er det en tegning poden har tegnet, og plutselig er det myke steder der, likevel, i dagen. Men så får jeg får hvile litt der, i det silkemyke og varme og trøstende. Og vet at i morgen er det nok nye kanter, men det er ikke sikkert jeg får nye blåmerker. Og plutselig er den ikke så verst, dagen. Fordi jeg har de som for meg er De Beste!

Kjøleskapsmagnetmor i midten!

The Ring of Fire

There's a blaze of light in every word, it doesn't matter which you heard, the holy or the broken hallelujah...

(Leonard Cohen)

Det er en scene i "Finding Nemo" jeg har tenkt mye på denne sommeren. Husker du filmen? Den lille, morløse klovnefisken som blir fanget og puttet i et akvarium, mens klovnefiskfaren leter og bekjemper store farer og glemske venner? Vel, da Nemo havner i akvariet, møtes han av andre fisker. De "gamle" akvariefiskene. Som blir skikkelig redde for denne nye fisken, tenk hva han kan ha med seg av smitte og vaner og kunnskap og... han er jo fra HAVET!!! Til slutt går Nemo gjennom et (ganske så tåpelig) rituale, "The Ring of Fire", som gjør ham til en del av dem, en del av flokken; han får ny status, nytt navn og... Vi kan le av engstelige fisker, men er vi ikke slik? Redd for det nye? Det ER enklere når alle er like, er det ikke? Når alle snakker samme språk og mener det samme og er fra samme fiskebutikk eller organisasjon eller menighet... Og leter vi ikke etter slike ritualer iblant? Ritualer som gjør oss til en av dem, eller dem en av oss, eller..?

Gud vet at jeg gjør. Og vet du hva?
Jeg har tatt feil.  Grundig feil. I min iver etter å ha rett, har jeg tatt feil. Jeg ville så gjerne at det skulle være på denne måten, denne feile måten, fordi da ble det målbart og oppnåelig, da kunne jeg krysse av for ja eller krysse av for nei og virkelig vite. Jeg trenger å virkelig vite, jeg trenger å tenke at det er riktig og jeg har lengtet etter å føle meg inkludert og en del av, jeg tror jeg har lengtet etter det hele livet. Jeg har trodd at jeg må bli slik som dem. Slik som dere. Som velger de riktige ordene, som tar de riktige valgene. Som vet hva som forventes, som har vokst opp med tradisjonen, som kjenner til hva som bruker å være og hva som ikke bruker å være og til og med hva som aldri har vært og som derfor aldri må skje. Jeg fikk det ikke til. Jeg ble aldri en av dem, aldri en av dere. Ordene, språket, valgene ble aldri mine, de ble aldri riktige og jeg kom aldri nærmere hverken tro eller Gud eller det jeg trodde var det jeg søkte

Jeg har prøvd. Jeg tok feil. Svaret kom med tårene, med nederlaget og akkurat i det øyeblikket jeg vurderte å gi opp. Hei, Gud, se hvor flink jeg er, se hvor mye jeg prøver Gud, og jeg er usynlig likevel!!! Se, Gud, jeg trener, spiser sunt og har lest mange riktige bøker, jeg har til og med gått på møter, Gud, og hatt ansiktet i skikkelig voksne folder, sånn helt alvorlige, og Gud, hvorfor er du ikke der når jeg gråter, hvorfor strekker du ikke ut en hånd, det er lite det miraklet jeg ber om Gud, du kan helbrede, men Gud, du er jo bare taus, hva skal jeg gjøre, send meg i frontlinjen, Gud, send meg, bruk meg, ja, la meg funkle, Gud, tørk tårene mine og la meg skinne. Gud? Gud?

Gud?

Bloggeren funkyuncle sier det mye bedre enn meg, og jeg håper han tilgir at jeg siterer:

"Troen er ikke en prestasjon eller en konklusjon. Den er fingeren som peker mot himmelen, den er et frø i en pjuskete hage. Den har for små vinger til å bære mitt tunge hjerte. I stedet pendler den mellom meg og Gud med en brevdues forbløffende retningssans, og skriver setninger i luften."

Jeg har tatt feil. Jeg trodde det var jeg som skulle utføre og beherske tro, jeg som skulle yte, jeg som skulle prestere. At jeg skulle nesten redde Gud, at han trengte at jeg reddet han. Jeg trodde jeg måtte tro nok for å tro. Jeg tok feil. Fullstendig feil. Jeg trenger ikke være glattslipt og lakkert. Skår, sprekker og slitasje høyner verdien for levd liv.

Leonard Cohen. Det finnes ikke bedre versjoner av denne sangen, enn når han synger den selv.Ta deg tid til å nyte og kanskje tenke på ditt halleluja?

Og for de av dere (du) som kanskje drar kjensel på bruken av uttrykk, filmklipp og tanker, og som vet at jeg har noen grubletimer bak meg og sikkert foran meg, og som (joda, du hadde rett...) en gang advarte meg mot å prøve å bli en annen enn meg selv... Og som har lånt ut bøker du tror faller i smak...Jepp...ikke så rent lite inspirert av Alan Hirsch "The forgotten ways". Takk!