(ikkje akkurat) FEARLESS!

-Mamma, eg e ikkje redd!
-E du ikkje? Eg e...
-Haha, mamma, slapp av og pust med magen.... og så kan du bare tenka på hunden.
-Hunden?
-Ja, hunden din då du va liten. Han så dødde. Då blir du ikkje redd lenger, då blir du bare trist!
(Legoland sommeren 2010)

Jeg er den første til å innrømme det: Jeg er pysete. Pinglete, engstelig og bekymret. Innen du har lest dette har jeg rukket omtrent en million tanker om hva du kan misforstå, og en million tanker om at jeg absolutt ikke burde legge det ut og (minst) en million litt engstelige tanker for formuleringer og ordvalg. Med andre ord: Ganske travelt på det mentale plan. Ja, hodet er fullt, og nei, det går ikke an å skru det av. Det kan reduseres og overdøves (og jeg kan faktisk late som om det ikke er der), men Travelby er altså rett og slett plassert i hjernen min. Er i tillegg mye annet som jeg håper du kanskje kan verdsette!? I hvertfall noe? Kanskje muligens? Eller er det litt frekt å skrive sånt? Jeg mener, eller jeg tror jeg mener, altså tror jeg at jeg tror at jeg mener at jeg... Puh...

En av (de andre og litt koseligere) egenskapene jeg har, er at jeg kan beundre og la meg imponere, og inspirere. En av grunnene til at jeg blogger, og en av grunnene til at jeg har brukt timevis på å lese blogger, heter Gunnar. Gunnar gikk i klassen min, og jeg forelsket meg grundig og helhjertet (og ulykkelig) i ham da han, på ungdomsskolen, ikledd brun tights, brun pologenser og piasavakoster var Petter Pinnsvin i Hakkebakkeskogen. I tillegg skriver han en flott blogg, og om vi er temmelig uenige i en del ting, og lever temmelig forskjellige liv, er han en drivende god forfatter, et klokt menneske og en god oppmuntrer. Og venn.

For en tid tilbake la han ut denne bloggposten: What would you do if you were not afraid? Anbefales!

Velformulert, veltenkt og velskrevet. Den satte i gang et skred av tanker, og jeg har delt, brukt og tenkt mye i etterkant. Tanken er at dersom du vet at du skal dø, hva ville du gjort da, dersom det ikke var så farlig med konsekvensene? Og er det ikke egentlig slik at vi alle, egentlig, er på vei til å dø? Uansett tro, situasjon, rikdom eller farge, vi kan ikke reversere tiden. Hvorfor lever vi som om vi har oseaner av tid, og hvorfor lever vi med så mye redsel? Hvorfor tror vi at sjansene kommer tilbake, og hvorfor venter vi til det er for sent?

Jeg har vært inne på det, ja, jeg er pysete. Jeg har mengder av ting jeg ikke gjør. Mengder av konfrontasjoner jeg ikke tar. Mengder av spørsmål jeg aldri stiller, og mengder av sjanser jeg lar gå forbi. Alt skal (og bør!) nok ikke realiseres, for, som Gunnar, tenker jeg også at min selvrealisering ikke skal gå på bekostning av andre. Men jeg prøver litt. Litt halvhjertet, kanskje, men likevel... Jeg har ikke kommet en halvmeter inn på sporet han har gått, men jeg har tatt andre og litt haltende valsetrinn. Jeg har tatt et par sjanser jeg er stolt av, noen konfrontasjoner jeg gremmes av, noen valg jeg skryter av og noen tabber jeg  forbigår i stillhet. Men jeg er. For meg, i motsetning til Gunnar, har det i stor grad handlet om å tørre å tro. Tro på andre. Tro på at andre ønsker å lytte, ønsker å stå meg nær. Tro på at jeg er elskbar. Tro på at jeg er elsket, at jeg er god nok, at jeg duger. Tro på at andre ikke slipper meg når jeg slipper taket i dem. Tro på livet. Tro på meg selv. Tro på Gud. Og her er jeg. I skrivende stund. Pustende, levende og i live. Litt redd. Litt klokere, litt rausere og litt gladere.

Inspirert: I morgen skal jeg ta en sjanse og gjøre noe jeg lenge har ønsket! Skal du?


-Mamma, eg synes egentlig ikkje det e så kjekt med berg-og -dalbaner.
-Ikkje eg heller. Men nå e det snart vår tur, så...
-Me MÅ ikkje kjøra han mamma. Av og te e det best å bare ta ein is!
-Sikker? E snart din tur vett du og... (grøss, så høyt! Og e det ein loop?)
-Nei, mamma. Eg trur me bare tar ein is.

Homecoming queen

Det blir aldri for mange ballonger i en feiring!

Du husker filmene, gjør du ikke? Kombinasjonen litt ensom ung på landsbygda, bygdekino og rikt indre fantasiliv var uslåelig for meg, og jeg kan fortsatt kjenne følelsen. Kalde høstkvelder i oransje gatelys. Hutrende, plassert midt i klærne for å unngå å bli altfor kald. Alene ut fra kinoforestillingen. Musikken brusende inni hodet, filmusikken, avslutningen og den store finalen. Den vakre svanen som, etter å ha forlatt en heller traurig barndomsby, kommer tilbake med lange ben, kaskader av (blondt) hår, miniskjørt og tiltrekningskraft i fleng. Av og til bare snill og god, og da vant hun heltens hjerte. Andre ganger (og ja, det var de jeg likte best...) litt hevngjerrig og med et pek og to i ermet for barndommens plageånder. Kanskje vant hun heltens hjerte da også, men det gjorde faktisk ingenting, for hun lot seg ikke pirke på nesen... Jeg husker at jeg plutselig var hjemme, at jeg plutselig sto i inngangsdøra og illusjonen var brutt. En siste piruett, et siste kniks og en siste fantasifeiring av meg selv som overmåte vellykket. Et siste åndedrag som svane.

Puh. Jeg blir aldri henne. Men det er helt greit, og etterhvert som jeg når bortover i rekken av jubileum, innser jeg hvor trivelig det bare er å komme tilbake uten spydigheter, miniskjørt eller skremmende tiltrekningskraft (men tro meg, laaaange bein og kaskader av blondt hår kunne jeg leve med!)

Så, hva er det egentlig jeg blogger om? Hvorfor er disse minnene fra barndommen min såpass heftige for meg at det kribler i magen? Hvorfor er jeg nervøs, hvorfor tenker jeg at dette er en vanskelig blogg å skrive, og hvorfor er dette en blogg jeg lengter etter å skrive, men egentlig ikke vil skrive? Vel, jeg kommer til å gjøre noe jeg ikke hadde trodd jeg skulle gjøre. Sarkastiske, ironiske og kritiske lille meg har nemlig blitt feiret som homecoming queen. Jepp! Jeg har blitt feiret!

Nei, jeg har ikke flyttet opp igjen blant fjell og daler, jeg har heller ikke kommet tilbake til røttene og min barndoms store kjærlighet(er). Nei, jeg har på en annen måte fått lov til å komme hjem. I en verden av opplysning, prat, diskusjon, kritikk og englefjær har jeg fått en helt egen hjemkomst. Les gjerne, kommenter gjerne, men husk at jeg sitter her som et sårbart menneske med vrengt sjel, en grå og ussel andunge med et par-tre svanefjær.

Min historie? Ung, stolt, glad og fri...og nykristen. Livet var levende leende, og besto av store gleder og mange små tilhørighetsstunder. Jeg opplevde, som 17-åring, at livet tok en ny og fargerik vending og jeg elsket det! Jeg opplevde å være en del av noe mye større enn meg selv, og fellesskapet var uvurderlig i en ung, usikker ungdoms liv. Helt til. Den dagen. Lyset gikk.

Når et menneske rives i småbiter og småbitene kastes rundt, trenger man noen til å samle seg sammen og løfte seg opp. Når man ikke lenger kan reise seg selv, trenger man en hånd, en skulder og noen som ser litt lengre enn en selv gjør. I rettferdighetens navn fantes det noen av disse der ute, men de druknet i et stort kor av Dømmerne. Blikkene. Kommentarene. Løgnene. Min egenfordømmelse. Raknende selvbilde. Motstand. Ensomheten tok meg, jeg snublet, falt og de så bort. Jeg reiste meg selv. Til slutt. Alene. Tilsynelatende alene. Uten tro på meg selv, uten tro på menighet, fellesskap, og etterhvert uten tro på Gud.

Det er ikke sant det de sier at det "stormer der ute". Joda, det gjør det og, på akkurat samme måte som det stormer i livet til alle, hvor vi enn er. Inne, ute, opp, nede. Livet ble levd, med mann, barn, små stormer, stor stillhet, jublende glede, bunnløs tristhet, sterke vennskap, sinne, engstelse, humor (og, et snev av satire..). Livet ble levd med verdi og innsats, livet ble feiret og livet ble sørget. Livet er travelt og livet var travelt. Helt til. Den dagen. Lyset nesten gikk.

Høst. Det begynte som en uro. En brodd i magen, et lite, konstant stikk, en irritasjon. Tanker som begynte å surre om minner jeg ikke lenger ønsket å huske, søvnløshet, gnaging i magen. Sorg. Ikke konstant sorg, men den ensomme grå tåken som siver inn i tankene, inn i følelsene, inn i meg. Varierende mengde, varierende tykkelse; noen dager var tåken tykk og tung, at det nesten var umulig å slepe den med seg. Andre dager var tåken en tynn strime, en vakker sky over nydelige landskap. Noen vil kalle dette en depresjon. Noen vil kalle det galskap, nevrose, tristesse, midtlivskrise, forstyrrelse i den indre balansen, cøliaki, melkeallergi eller englesyke, og det kan nok stemme, men for meg vokste det fram en lengsel. En sorg. En søken. Et ensomt barn. Og tiden gikk. Høsten. Vinteren. Våren. Sommeren. Høsten. Jeg lot den gå, tiden. Hadde ikke noe behov for ikke å la den gå, men plutselig blinket lyset enda hurtigere. Tilnærmingsmetoden min var (som mye annet i livet mitt..) lettere uklar. Tanker. Samtaler. Bøker. Internett (å, internett... skulle hatt en egen sensur for tvilere og troere og søkere, for det er mangt og meget og mye der ute man ikke bør lese uten støtte og support!!! Puh). Og heldigvis gode folk som tålte tvil og tro og tårer og mas og diskusjoner og samtaler og mas og enda mer mas og uro og dissikering av utsagn og enda mer tvil og enda mer uro og usikkerhet og fremgang og motgang og... (og enda flere tårer og til og med en mengde hulk!). Jeg sank nedover, uroen skremte meg, tæret meg opp innvendig og etset hull i hele livet mitt, helt til jeg, billedlig talt selvsagt, la meg ned, lente meg fram og strakte ut en hånd, klamrende om et flik av håp, tro, tilhørighet, fingre rundt troen, såvidt, såvidt, et forsiktig grep rundt det jeg opplever som en kappe, en bønn. En mager tro.

Nei. Livet forandret seg ikke til det radikale. Jeg ble ikke dekket av englefjær, jeg fikk ingen stor fysisk eller psykisk opplevelse, jeg opplevde ingen skrift på vegg eller brennende busker (vel, fikk brannsår på tunga etter å ha styrtet en kopp nykokt kaffi for å slippe å svare på hvorfor "jeg var der" en gang jeg motet meg opp til å være der... ) Jeg er ikke en spesielt god og tålmodig person, jeg kan være et mareritt og en drøm, en  helgen og en bitch. Jeg har ikke nådd en indre balanse, jeg har grått mye, jeg har angret litt, tvilt mye og vært trist. Fortsatt grå andunge, med andre ord. Men iblant, iblant har jeg vært en svane! Jepp! jeg har iblant fått oppleve den berusende varme nærheten troen har gitt meg. Iblant får jeg rette nakken og stråle litt. Iblant... Jeg har ikke landet helt, men uroen har stilnet litt, gnagingen i magen har gitt seg litt, tåkeskyen er lettere enn før, og for meg... for meg føles dette riktig!

Nei. Jeg har ikke blitt behørig feiret med fest og baluba, ingen horn gjallet, ingen store velkomster. Ingen markante markeringer, annet enn et par tre jublende klemmer jeg fortsatt kan kjenne varmen fra i ensomme stunder (føler du behov for å stelle i stand en fest for meg, kjør på!!!). Men dersom jeg tenker riktig godt etter, og hvis jeg hører på ord som ble sagt for omtrent hundre år siden, da jeg var 17, er jeg behørig feiret av høyere makter...

I et ensomt hjerte, under tåkeskyen, er den tanken god. Både når jeg er en stygg andunge, og når jeg er en svane.

Jeg er en homecoming queen!!!!

“The knack of flying is learning how to throw yourself at the ground and miss.”

(Douglas Adams)

(Fredag morgen, kl. 06.25. Hektisk baderomsaktivitet)
Jr: Kor langt kan du fly?
M: Eh, eg tror ikkje eg kan fly særlig langt...
Jr: Koffor ikkje?
M: Eh, nei, eg vett ikkje. Kanskje eg e for gammel?
Jr: Kunne du det før?
M: Eg vett sant å sei ikkje, eg har aldri prøvd!
Jr: Koffor ikkje?
M: Fordi eg vett at det ikkje går, vel!!! (glippande pedagogikk, sjekk klokkeslettet!)
Jr: Koffor ikkje?
M: Vett ikkje, kanskje eg ska prøva å fly en dag?

Ja, hvorfor ikke? Hvorfor i alle dager har jeg ikke prøvd? Jeg har klatret høyt i trær, stått på en fjelltopp og følt at jeg eier hele verden, jeg har snurret rundt og rundt i svimlende fart, til jeg ikke vet opp og ned lenger, jeg har hoppet og danset, men aldri prøvd å fly! Oppriktig talt er jeg jo igrunnen glad for at jeg ikke prøvde fra de øverst høydene, men i overført betydning kunne jeg gjerne prøvd litt mer. Som litt-over-midten-av-tredve-åra omgås jeg folk som gjør opp status i livet sitt. Noen skifter jobb, noen skifter bil, noen skifter kone, sveis, størrelse, og klessmak, noen slår flere fluer i en smekk. Og selv om jeg kan si mangt og mye om bleika hår med stadig høyere hårfeste, er jeg imponert fordi de faktisk gjør noe! De prøver seg på et bittelite hopp, en liten sveving. Tenk om noen av dem faktisk klarer det?

Fly-prosjektene mine er ikke så store, men det er etterhvert en lang liste med ting jeg aldri gjør, men sier jeg en gang vil (eksempler, ikke i prioritert rekkefølge); lære meg å spille gitar, jobbe mindre, skrive mer, lære meg å hekle, lære meg å danse, dykke, spille trommesolo, synge i kor, synge KJEMPEHØYT, spille revy, farge håret rødt, få en jobb hvor jeg er med på å gjøre en forskjell, male et bilde og skrive en bok.

Jr: Hvis du vill, mamma, kan eg vær med deg når du ska prøva å fly!
M: Så kjekt då! (rørt klump i halsen) Sko du holdt meg i håndå? Så kan me prøva i lag!
Jr. Ha, nei, eg vett jo det ikkje går an å fly, mamma! Eg sko ha dytta deg eg, og sett på når du landa!

Javel. Sjarmerende. Men kanskje er det nettopp litt dytting som skal til? Du er velkommen til å prøve!!