1 år i dag: Fra blogg om bokdrøm til kreftblogg

I dag mandag 7. mai er det akkurat et år siden jeg skrev de første linjene her på bloggen. I løpet av den tiden har  På direkten ( paadirekten.blogspot.com.) fått over 55.000 klikk.

Det begynte som en enkel bokblogg. Jeg ville dele erfaringer med venner og kolleger om det å lykkes med å komme ut med bok.
Det første innlegget datert lørdag 7. mai 2011 kalte jeg:  " Bokblogg , min dagbok om veien frem til roman."

Noen måneder før var manuset "På direkten" antatt hos Aschehoug. Jeg hadde realisert drømmen om å få utgitt en kriminalroman. Jeg var sprudlende, hoppende lykkelig. To og et halvt års ensomt arbeid ved siden av full jobb og tre barn var ikke forgjeves!!


Etterhvert ble det kjent  på jobb og i omgangskrets at jeg hadde lyktes med bokdrømmen.
 Ofte fikk jeg spørsmål om hvordan det hadde vært å skrive bok, hvordan jeg fikk tid til skriving, hvordan ideene kom, hvordan skape troverdige personer , hvordan jeg gjorde research og så videre.
Først kladdet jeg ned noen tips på et dokument jeg skulle sende til noen interesserte
Men så: bestemte  jegmeg for å dele mine erfaringer med flere.
 Skrive blogg. Den måtte hete På direkten selvsagt.
På bloggen fortalte jeg om små og store gleder og bekymringer underveis i skrivingen, delte skriveråd, episoder fra researchen,  tanker før lanseringen, om de første avisintervjuene,om bokomslag, om korrektur og grugleding, om lansering og frykt for anmeldelser..

Etterhvert  så  jeg at jeg kunne bruke bloggen for å skape interesse for boken min og for mitt videre forfatterskap.
Et fem måneder gikk.

Min redaktør Mia Bull-Gundersen gjennomfører det første bokbadet med meg 11.oktober.

 Boken ble lansert 11. oktober 2011, jeg svevde på en lykkebølge, var aktiv på bokbad, løp rundt til bokhandlere for å selge meg og boken min, fikk masse hyggelige presseoppslag og positive anmeldelser.

Bloggen fikk mange trofaste lesere. Folk som var nysgjerrige

Det mest leste innlegget var "Slik er det å debutere." Her la jeg ut mine sprudlende inntrykk fra lanseringsfesten og masse bilder av gjestene og av meg selv, alltid smilende.
Ingen bekymring i livet.Heldige jeg.

Tre uker gikk. Jeg oppdaget svulsten i brystet. Fikk kreftdiagnose.
Triste, ulykkelige meg.

Bokdebuten var ikke viktig lenger. Fokuset var å vinne over kreften.
 Jeg vurderte å legge ned hele bloggen. Den virket totalt meningsløs. Jeg fortalte familie, gode venner, , sjefen i NRK og nære kolleger om kreften. Noen flere dager gikk.

Jeg måtte fortelle flere om kreften. Til jobben i NRK sendte jeg mail til kolleger i Dagsrevyen, utenriks,øko og NRK.no om min kreftdiagnose. Så sendte jeg  mail til mange venner. Orket ikke fortelle alle den samme historien, møte folks sjokk, se frykten i andres øyne. Jeg brukte det skrevne ord for å fortelle folk om situasjonen min. Fant ut at jeg på den måten oppnådde flere ting: Jeg skjermet meg selv for folks reaksjoner, og jeg sparte tid og krefter. Slapp å fortelle samme historien om igjen og om igjen.
Bloggen levde i mellomtiden sitt  meningsløse liv  hvor jeg fortsatt skrev innlegg om boklanseringen, om intervjuer med meg i media, om bokbad. Jeg fortsatte bloggingen, men følte at alt jeg skrev var halvveis, kunstig, uten engasjement.
Noen uker gikk. Da datoen for operasjon var satt, funderte jeg. Spurte mannen min til råds. Han var enig med meg. Jeg kunne skrive om kreften på bloggen. Så slapp jeg å bekymre meg for om jeg hadde fortalt alle om diagnosen.
Slik ble fra Himmel til helvete. til.
Bloggen begynte slik:

 "Denne høsten har inneholdt alt. Nervøse debutantnerver, sitrende glede, adrenalinkick, redsel og den dypeste fortvilelse. I løpet av noen få høstuker har jeg vært gjennom den største opp- og nedturen jeg noengang har opplevd."
Unner ingen å være gjennom den samme nedturen."

Og så fortsatte jeg med å fortelle om da jeg fikk diagnosen.

"Legen så på meg over de firkantede stålinnfattede brillene.
"Dette er dessverre alvorlig," sa han. 
Jeg forsto det. Gråt mer, gråt masse, frøs. skalv over hele kroppen, mens ordene sank inn i meg.
Jeg har kreft. Ondartet svulst.
Jeg. AC. Sunnheten selv. Turbodamen som orker alt. Som alltid har tusen baller i luften. Jobb, unger, bok, bikkje, katt og kattunger, mammafester, FAU, festkomiteer, gjestespaltist, hageentusiast, kaospilot. Som sover 5-6 timer i døgnet, hvis jeg er heldig.
Hallo. Det er ikke mulig. Ingen i min familie har kreft.Foreldre er aktive, ikke syke. Jeg- som alltid har vært opptatt av helse og sunnhet, vært vegetarianer i mange år. Som har tenkt jeg er udødelig. Usårlig.
Jeg som skal dø med latter i munnviken med barn og barnebarn rundt meg i en alder av 97 år, ....... har fått kreft.
Jeg kan dø nå midt i livet. Dø fra barna mine. 
Kreft!
Men jeg skal pokker ikke dø. Jeg skal sloss. Jeg skal bekjempe dritten, de onde kreftcellene skal ikke få spise opp kroppen min.
Men dette jeg gjør nå er vanskelig. Fortelle omverden om sykdommen."
Sitat slutt.

Klikktallene på bloggen eksploderte.  Mailboksen min ble full, SMS-er tikket inn, telefonen ringte uten stopp. Blomsterhav på døren.
Journalister ringte. Dagbladet lagde story på meg hvor de brukte tittelen fra bloggen.
Fra himmel til helvete.


Min sykdom og skjebne var  ute i det offentlige rom.

Hadde vel ikke tenkt å skrive så mye mer. Ihvertfall ikke ofte. Men responsen fortsatte. Ikke så mye direkte her på bloggen. Men på Facebook og Twitter hvor jeg legger ut lenke til bloggen, og på mail. Det var inspirerende.
Siden fulgte operasjon 1. desember.

Få dager etter operasjonen var jeg klar for bokarrangement.

Etter nyttår startet maraton-løpet med cellegift.

Jeg  har fortsatt å dele mine erfaringer som kreftpasient. Har skrevet om operasjonen, om å vente på resultater, om  usikkerhet og ventetid, om den helt forferdelige cellegiftkuren, om kosthold, om møter med helsevesenet, om NAV, om  hvordan jeg isbader på søndager, om smått og stort i livet til en som skal bli kreftoverlever.

 Mange venner og kolleger holder seg på den måten orientert om behandlingen min. Om helsa mi.
 Jeg slipper å snakke om kreften hver gang jeg møter folk. Lesere av bloggen vet det  jeg vil de kan få vite. Det er masse jeg ikke skriver om her. Kanskje jeg deler dette når alt er over, kanskje ikke. Ting som nå blir for privat og vondt.
Men det viktige er: Med bloggen  eier jeg informasjonen om meg selv, jeg  slipper rykter og spekulasjoner.
Det er en vanskelig balanse. Jeg prøver å være åpen, uten å være for privat. Jeg prøver å avmystifisere kreften.
Senest i helgen skrev avisene med fete overskrift om kreftdød i forbindelse med kreftsykdommen. Jeg merker jeg blir like irritert hver gang.
Kreft er en alvorlig sykdom, men de fleste overlever kreft nå.
Med blogging og åpenhet ønsker jeg å vise at  kreft ikke er ensbetydende med lange sykehusopphold og død. At det ikke bare er kvalmetokter, smerter og slappe dager på sofaen.

Leve som normalt:  Normalt for meg er å bade i sjøen selv om gradestokken  viser  minus

 At det går an å leve nesten normal  med kreftbehandling.  Være glad, være mamma, være journalist og forfatter. Fortsette å isbade, gå på ski, løpe, være med på venneturer, gå på fest, på cafe, reise,skrive, delta på bokarrangement. Være lykkelig, være forfengelig, være litt mer ettertenksom, være sliten,  frustrert, av og til litt ulykkelig.
Være menneske.
Utleverende vil kanskje noen kalle bloggen min. Men jeg prøver å balansere. Det er svært mye jeg ikke forteller om tanker, om behandling og undersøkelser.
 Gi såpass at de med kreft kjenner seg igjen, og gi såpass at de som ikke har filla peiling ,skal forstå litt av  den beinharde behandlingen .
Jeg er under en tøff behandling, men jeg gjemmer meg ikke for det.

Jeg får cellegift, mister hår og bryn, blir sliten, men pynter meg og sminker meg, trener og er sosial og er stort sett glad og på farten.

Etterhvert har bloggen  fått nye lesere. Folk som ikke kjente meg fra før. Andre kvinner med brystkreft leser bloggen min, det gjør menn og pårørende også. Til stadighet får jeg hyggelige meldinger fra lesere som forteller at bloggen min hjelper dem.

I blant er det back to basic, av og til  skriver jeg rene bokinnlegg her også..
Men jeg ser at klikkene blir høyest de gangene jeg skriver om kreften. De gangene jeg skriver nært og personlig.

Hva jeg skal gjøre med bloggen når behandlingen er ferdig, vet jeg ennå ikke.  Men tror kanskje ikke det er liv laga for På direkten da.
På direkten er her og nå.
Snart et tilbakelagt kapittel.
Snart er jeg  lykkelig kreftoverlever, og mye klokere enn jeg var i høst.
Blogge vil jeg fortsette med, tror jeg. Som forfatter er det en flott måte å kommunisere med sine lesere på, og en fin måte å bli kjent med nye lesere også.
For flere bøker blir det!
Skal jeg fortsette med blogging, må jeg etablere en ny blogg.
Hva bør den hete? Har dere forslag til meg?

Dette er den første blogginnlegget jeg skrev, - i mai

Siden jeg var 12 år har jeg skrevet dagbok. Hver kveld har jeg skriblet ned noen ord om dagen som er gått, hva jeg er opptatt av, hva som har fått meg sint, glad eller lei. Som alle andre unge jenter var det mye om kjærlighet og gutter. Så ble det om fantastiske og engasjerte Blindernår og siden om den første tiden som fersk journalist i Aftenposten og Dagens Næringsliv. Så kom barna. Og alt ble så vidunderlig annerledes.
Men det siste par-tre årene har jeg ved siden av hverdagslykke, tidsklemma og spennende og krevende jobb i NRK funnet plass til noen ord om skrivingen min. Men disse tankene, slitet, opp- og nedturer har vært min helt private terapi.For det er ikke akkurat strake-veien frem å skrive en roman. Det har det ihvertfall ikke vært for meg. Bildet dere ser her, er tatt siste dagen i Aix før vi skulle reise hjem etter året vi bodde der nede. Det året jeg hadde planlagt til å bruke til å skrive en bok,

Men det var ikke lett å komme i gang med skrivingen. Livet i Provence var alt for spennende til å tilbringes bak en PC. Dessuten var det tusen ting å ordne for å komme i stand der nede. Hverdagslivets trivialiteter er det største hinderet for å skrive, men kan samtidig også være blant de største inspirasjonener til å komme i gang med skrivingen.

Nå vil jeg dele noen av erfaringene med flere. Denne bloggen skal bli min dagbok om skrivingen og om veien frem til å debutere.
For det er virkelig sant! Aschehoug vil gi ut boken min. Kriminalromanen kommer ut høsten 2011. Antatt-meldingen poppet inn på mail i vinter da jeg satt på jobb. Lykkefølelsen var sprudlende og boblende. Jeg greide ikke sitte stille,  gikk frem og tilbake i redaksjonen og hvisket "Herregud, herregud," tusen ganger, usikker på om jeg kunne dele nyheten.
Det kunne jeg!
Alt slitet hadde ikke vært forgjeves.
For det har vært en lang vei frem. Det å skrive bok er en ensom greie. Før Frankrike begynte jeg så smått. Jeg husker jeg satte meg ned med PCen på kjøkkenet første gang og begynte å skrive.  Barna var på skolen og jeg skulle på kveldsvakt som utenriksreporter i Dagsrevyen. Noen timer helt for meg selv. Jeg hadde en idé, noe som hadde skjedd meg en gang i forbindelse med jobb som jeg tenkte kunne være et godt plot for en kriminalroman.  I løpet av noen uker skrev jeg 50-60 sider.
Starten var oppsiktsvekkende og god, syntes jeg. Ingen andre enn familien visste om mitt lille skriveprosjekt.
Men så skjedde noe dramatisk og vondt. Virkeligheten ble for lik det jeg hadde skrevet om.
Jeg fikk vondt i magen.


Uten å nøle slettet jeg alt. Hvert ord, hvert avsnitt forsvant i den digitale søppelkassen.
Jeg følte meg slem fordi jeg hadde diktet frem en tragedie som lignet det virkelige liv. Boken jeg drømte om å skrive kunne ikke starte slik jeg hadde tenkt.
Bokideen var ikke død, men jeg orket ikke skrive mer.

Et halvt år senere reiste jeg til Provence med barna.  Prisen var høy for familien. Tre barn ble med meg til Sør-Frankrike: De to minste gikk på lokalskole, kunne minimalt med fransk og gråt hver morgen før skolen. Eldstemann hadde det bedre, han gikk på internasjonal ungdomsskole. Jeg var alene-mamma, mens mann og bikkje var igjen i Norge. Til tross for tårer, ble oppholdet en stor opplevelse og et eventyr for oss alle.Jeg gikk på universitetet i Aix og var reiseleder for alle våre besøkende i helgene. Men vi nøt livet og den milde vinteren i Provence. Og etterhvert da vi var blitt husvarme, kriblet det i fingerne etter å begynne å skrive. Med livet på lavere gir, blant vinstokker og gyllen sol  grep jeg fatt i skrivingen. Gamle dagbøker og notater var med som inspirasjon.
Et nytt plott tok form.
En vårdag i alpene brakk jeg beinet.Ikke på ski, men da jeg løp ned en bratt og veldig glatt bakke i mørke.
Lenket til sofaen, til et stillesittende liv i hele 6 uker, hadde jeg ikke noe valg. Jeg skrev som bare det. Ble sugd inn i den begynnende historien.
Det jeg hele tiden hadde klart for meg var at boken skulle hete PÅ DIREKTEN.  Jeg var i gang.
Resultatet forelå nå i høst, etter to og et halvt års skriving.

Etter Jo Nesbø venter bokhøsten

Denne uken kommer Jo Nesbø med ny kriminalroman. Harry Hole vil igjen være på alles lepper. Forlaget,media og bokhandlerne forbereder seg til årets lansering. I bokhandelen har de mest utålmodige kunnet få en prøvesmak på den nye boken. Forlaget har trykket opp det første kapittelet i et PR-hefte.
Alle er sikre på en ting: Nesbøs "Gjenferd " blir en kassasuksess.
Like overbevist er jeg om at forfatteren Jo Nesbø kommer til å opptre i alle aviser og TV-kanaler. Nesbø blir garantert lørdagsportrett flere steder, kanskje til og med i Dagsrevyen.
Og nå en uke senere kan jeg konstatere at jeg fikk rett. Dagsrevyen var med Nesbø på tur i Lørdagsrevyen. Se innslaget her:


Og det er ikke underlig. Nesbø er landets ubestridte krimkonge. Han har kjempeapell, han er et multitalent, han er superkjendis og er i ferd med å bli en internasjonal stjerne.
Det er nesten til å miste pusten av.

Vi har samme forlag; Aschehoug. Men der stopper likheten.

Forlaget har advart meg mot å lansere kriminalromamen min i høst. Det er spesielt tøft å debutere på denne tiden av året.
Bokhøsten byr på mange utgivelser og så mange spennende forfattere. Debutantene står i kø.
Som debutant risikerer jeg å drukne. Det er vanskelig å få omtale i media, boken min vil forsvinne i hyllene hos bokhandlerne og kanskje får jeg ikke en eneste litteraturanmeldelse.
I år regner de med at det blir enda tøffere enn normalt.
Advarselen handler om Nesbø-effekten. Det er vanskelig å debutere samtidig som ny Harry Hole-roman foreligger. Boken er ventet å støvsuge markedet.Spenningslystne nordmenn vil kjøpe boken til seg selv og den blir garantert årets julegave.
Ingen kan si at jeg ikke ble advart.Forlaget ville at jeg skulle vente til neste år, til neste januar med å debutere. Da er det færre bokutgivelser og det er lettere å få god eksponering i bokhandelen og i avisspaltene. Men jeg syntes det var fryktelig lenge å vente nesten et år. Siden boken min forlengst var ferdig. Et år!
Etter et par runder ombestemte Aschehougs seg og plasserte "På direkten" på høstlisten sin.
Denne uken vil jeg kanskje undres om utålmodigheten min var så lur. Men nå er det for sent å angre. Løpet er kjørt.

I mellomtiden får jeg døyve nervene med "Gjenferd" og trøste meg med at vennene mine vil kjøpe boken min til høsten. Ihvertfall noen av dem.

Noen skriveråd fra en fersking

Dette blogginnlegget skrev jeg for noen måneder siden, men det er fortsatt like aktuelt for venner og kolleger som drømmer om å skrive bok, håper jeg.
Det er bare å sette i gang. Gjør romanen eller novellesamlingen du har lyst til å skrive til din hobby, til ditt nye prosjekt. Skriv, skriv, skriv!!

"Hvordan kom du i gang med å skrive," spurte en NRK-kollega forleden.
"Jeg fikk en ide, og satte i gang, svarte jeg." Jeg visste hvordan boken skulle starte og hvordan den skulle slutte."
Det er slik det var. Jeg fikk en ide, basert på egne erfaringer gjennom journalistjobben.
Den nær- døden opplevelsen jeg har fått noen ganger når jeg har sittet som kommentator og ekspert i Dagsrevystudio.

Så foredlet jeg ideen. forstørret den og satte meg ned ved PCen.
Jeg skrev lenge slik,etter innfallsmetoden. Lot personene og scenene leve.
Jeg vet at andre mye mer erfarne forfattere gjør det annerledes. Mange lager et nøye og detaljert synopsys før de starter. Disse forfatterne har altså hele handlingen til romanen klar før de begynner på skrivejobben.
Jeg gjorde det omvendt. Da jeg hadde skrevet historien, gikk jeg gjennom hele manus.Da lagde jeg min form for synopsys.

Sceneoversikt
Jeg lagde en scene og kapitteloversikt. Her tegnet jeg opp hver enkelt scene. Nedtegnet hvor vi var, hvilke personer som var med, hvem som hadde synsvinkelen, det vesentligste som kom frem i scenene og noterte i egen kolonne hva som måtte følges opp. Så begynte jeg å flytte og stryke scener.
Dette skjema har siden blitt et viktig arbeidsvertøy for meg.
Jeg kaller det sceneoversikt.
I samme dokument noterer jeg inn nye ideer og løse tråder som dukker opp.

Notatboken min
Til uvurderlig hjelp er også den sorte moleskinboken min. Den har jeg med meg over alt. Der noterer jeg gode formuleringer, ideer, noe folk sier eller gjør som er enten dagligdags eller oppsiktsvekkende eller noe jeg leser i avisen eller på nettet. Totalt har jeg syv slike bøker. Den eldste er åtte år gammel.Så lenge har jeg tenkt på å skrive bok. De første tankene om dette skrev jeg en høstferie på stranden i Les Issambres på Côte D`Azur. Den gangen var jeg økonomiredaktør i NRK og hadde ikke et ledig sekund. Bokideen lå og murret i mange år.

Vit hvor du vil
Skulle jeg gjort ting om igjen, skulle jeg ha vært mindre utålmodig fra start. Lagt en plan før jeg begynte å skrive. Tror jeg hadde brukt mindre tid da. For jeg har strøket mye på min vei mot bokutgivelse. Neste bok vil jeg tenke ut/ planlegge mye mer av plottet og historien før jeg begynner selve skriveprosessen.

Mine beste skriveråd er derfor:
- Skap hovedplottet først.
- Lag en plan som trekker opp hovedhandlingen.
- Tenk så ut sidesporene som er relevante for å skape fremdrift og spenning.
- Utvikle en biografi for alle viktige personer i boken. Det gjør det lettere for deg å leve deg inn i personene og gir et puff til fantasien. Det gir deg også bedre mulighet tiø å la personen gå gjennom en utvikling i løpet av handlingen.
- Bestem deg for hvem som skal ha synsvinkelen hvor. Hvem du ser historien gjennom er avgjørende. Jeg hadde først seks eller syv synsvinkler. Nå har jeg kuttet det ned til tre. Og jeg blander ikke flere synsvinkler i en scene.
- Kill your darlings. Jeg har hatt scener, avsnitt og formuleringer jeg har vært så fornøyd med. Kanskje jeg til og med har jobbet mye med akkurat dette. Men ser du selv ,eller en annen leser du bruker som konsulent, at den ikke, funker, STRYK!!!
- Legg gjerne det du stryker inn i et nytt dokument. Restbok kalte jeg mitt. Kanskje "darlingsene" kommer til nytte senere, eller i en annen bok.
-- Skaff deg en eller to gode lesere, folk du stoler på, venner som leser og som kan gi deg innspill underveis. Jeg hadde et par slike gode venninner, de var kjempenyttige.
- Skriv om det du kan best. Bruk deg selv og dine erfaringer. Driver du med kampsport, la en av personene drive med det, er du best kjent på vestkanten ( jada... er det) la minst ne av personene bo der osv.
- Gjør god research på miljøer og ting du ikke kan. Troverdighet er viktig, Ikke vær redd for å ringe til folk du ikke kjenner, De fleste synes det er gøy å hjelpe en forfatterspire.
- Ikke lever fra deg manus til forlag før du er helt fornøyd. Det er tøft å få et nei fra forlag.

Tips på veien
Forleden fant jeg en nyttig blogg for forfatterspirer. Lenke følger her:

http://www.guardian.co.uk/books/2010/feb/20/ten-rules-for-writing-fiction-part-one

Det finnes også en haug med bokblogger,med kritikker og omtale av bøker. Les dem og les omtaler av bøker i avisene. Det handler om å bli bevisst.

Lær av andre-
Vi som skal skrive bok for første gang, ønsker å finne vår egen skrivestil. Men vi trenger ikke finne opp alt kruttet selv! Det er greit å bli oppmerksom på de verste fallgruvene.
Derfor: Skal du skrive bok,kjøp deg eller lån noen håndbøker først. Jeg har hatt stor glede av flere. Her følger navnet på noen.
- Plot & structure - James Bell
- How to write a damn good novel - James Frey
- Att skriva børjar hâr - Maria Kuchen.
- Skriv på - Elisabeth George
- Skriveboka- Merete Morken Andersen
I disse bøkene får du mange gode tips om fortellerperspektiv, hvordan utvikle plot,spenning, utvikle karakterer og så videre og så videre.

Les til øynene blir tørre, hver dag!
Men aller viktigst; les mye. bli bevisst hva somfunker og ikke funker. og utvikle din stil.
Jeg leser hver dag. Selv om jeg har skrevet en kriminalroman, leser jeg helst mye annet. I det siste har jeg lest Siri Hustvedt siste bøker, dikt og Ernest Hemningway.
Men jeg innrømmer gjerne at jeg har pløyet meg gjennom mye kriminal tidligere. Mye bra, og noe ikke like velskrevet.
Det aller viktigste rådet er likevel; skriv hver dag, selv om det er kjedelig, selv om du er uinspirert, selv om du nesten ikke har tid.
Den store inspirasjonen kommer ikke til deg. Du må jobbe for den!

Vær realistisk. Det tar tid å skrive bok. Sabla mye tid. Du må være villig til å ofre mye for å få det til. Men setter du deg et mål, får du det til en dag. Du må være forberedt på nedturer, og kanskje nei fra flere forlag, men gi deg ikke. Vet du at du har en god historie på PC-en, lykkes du en dag.

Bokblogg, min dagbok om veien frem til roman

Siden jeg var 12 år har jeg skrevet dagbok. Hver kveld har jeg skriblet ned noen ord om dagen som er gått, hva jeg er opptatt av, hva som har fått meg sint, glad eller lei. Som alle andre unge jenter var det mye om kjærlighet og gutter. Så ble det om fantastiske og engasjerte Blindernår og siden om den første tiden som fersk journalist i Aftenposten og Dagens Næringsliv. Så kom barna. Og alt ble så vidunderlig annerledes.
Men det siste par-tre årene har jeg ved siden av hverdagslykke, tidsklemma og spennende og krevende jobb i NRK funnet plass til noen ord om skrivingen min. Men disse tankene, slitet, opp- og nedturer har vært min helt private terapi.For det er ikke akkurat strake-veien frem å skrive en roman. Det har det ihvertfall ikke vært for meg. Bildet dere ser her, er tatt siste dagen i Aix en Provence før vi skulle reise hjem etter året vi bodde der nede. Det året jeg hadde planlagt til å bruke til å skrive en bok,

Men livet ville det annerledes.
Det var ikke lett å komme i gang med skrivingen. Hverdagslivets trivialiteter er det største hinderet for å komme i gang med å dikte og fantasere, samtidig som det for en mer dreven forfatter kan ,KAN være kanskje den største inspirasjonen.
Nå vil jeg dele noen av erfaringene med flere. Denne bloggen skal bli min dagbok om skrivingen og om veien frem til å debutere.
For det er virkelig sant! Aschehoug vil gi ut boken min. Kriminalromanen kommer ut høsten 2011. Antatt-meldingen poppet inn på mail i vinter da jeg satt på jobb. Lykkefølelsen var sprudlende og boblende. Jeg greide ikke sitte stille,  gikk frem og tilbake i redaksjonen og hvisket "Herregud, herregud," tusen ganger, usikker på om jeg kunne dele nyheten.
Det kunne jeg!
Alt slitet hadde ikke vært forgjeves.
For det har vært en lang vei frem. Det å skrive bok er en ensom greie. Jeg husker jeg satte meg ned med PCen på kjøkkenet første gang for snart fire år siden og begynte å skrive.  Barna var på skolen og jeg skulle på kveldsvakt som utenriksreporter i Dagsrevyen. Noen timer helt for meg selv. Jeg hadde en idé, noe som hadde skjedd meg en gang i forbindelse med jobb som jeg tenkte kunne være et godt plot for en kriminalroman.  I løpet av noen uker skrev jeg 50-60 sider.
Starten var oppsiktsvekkende og god, syntes jeg. Ingen andre enn familien visste om mitt lille skriveprosjekt.
Men så skjedde noe dramatisk og vondt. Virkeligheten ble for lik det jeg hadde skrevet om.
Jeg fikk vondt i magen.


Uten å nøle slettet jeg alt. Hvert ord, hvert avsnitt forsvant i den digitale søppelkassen.
Jeg følte meg slem fordi jeg hadde diktet frem en tragedie som lignet det virkelige liv. Boken jeg drømte om å skrive kunne ikke starte slik jeg hadde tenkt.
Bokideen var ikke død, men jeg orket ikke skrive mer.

Et halvt år senere reiste jeg til Provence med barna.  Prisen var høy for familien. Tre barn ble med meg til Sør-Frankrike: De to minste gikk på lokalskole, kunne minimalt med fransk og gråt hver morgen før skolen. Eldstemann hadde det bedre, han gikk på internasjonal ungdomsskole. Jeg var alene-mamma, mens mann og bikkje var igjen i Norge. Til tross for tårer, ble oppholdet en stor opplevelse og et eventyr for oss alle.Jeg gikk på universitetet i Aix og var reiseleder for alle besøkende i helgene. Men vi nøt livet og den milde vinteren i Provence. Og etterhvert når vi var blitt husvarme, kriblet det i fingerne etter å begynne å skrive. Med livet på lavere gir, blant vinstokker og gyllen sol  grep jeg fatt i skrivingen. Gamle dagbøker og notater var med som inspirasjon.
Et nytt plott tok form.
En vårdag i alpene brakk jeg beinet.Ikke på ski, men da jeg løp ned en bratt og veldig glatt bakke i mørke.
Lenket til sofaen, til et stillesittende liv i hele 6 uker, hadde jeg ikke noe valg. Jeg skrev som bare det. Ble sugd inn i den begynnende historien.
Det jeg hele tiden hadde klart for meg var at boken skulle hete PÅ DIREKTEN.  Jeg var i gang.
Resultatet forelå nå i høst, etter to og et halvt års skriving.