Mange har lurt på hvorfor jeg ikke skriver mer på bloggen. Og jeg får stadig mail fra lesere som undrer.
Hva skjer?
Jeg har ikke et enkelt svar. Annet enn at livet har vært i største laget de siste månedene. Denne gang handler ikke livets skyggeside om meg og min helse, men om andre, om andres liv og helse, litt om jobbsituasjon og noe mye verre, foreløpig lar jeg det ligge der.
Det har vært en tid hvor jeg ikke har ønsket å formidle så mye.
Når tiden er moden forteller jeg kanskje mer. Uansett har de siste månedene gitt meg rom til å tenke på livets forgjengelighet, at man ikke kan ta lykke og helse for gitt, at trygghet er en gave, at man ikke skal ta jobb for gitt, at det er en tid for alt.
Livet handler om flaks og uflaks, kall det rettferdighet eller urettferdighet. Kall det å være på rett sted til rett tid, eller på feil sted til feil tid. Kall det livets lotto-spill.
Uansett: tilværelsen har de siste to og et halvt årene vist meg at livet ikke er en rett og slagen landevei.
Livet inneholder ikke en utholdelig letthet.
Livet er her og nå,- det er tøft og røft, det byr på smerter og redsel, frykt for å miste, redsel for det ukjente, redsel for den neste katastrofen som kan ramme.
Det gjelder å nyte de gode dagene, ikke ta lykke for gitt, men være takknemlig over alt livet likevel gir.
Fordi livet har vært og fortsatt er krevende, mer enn krevende har jeg heller ikke hatt kapasitet til å skrive.
Manus har ligget brakk i mange måneder. Etter å ha levert det til redaktør i Aschehoug i vinter, skjedde det mye rundt meg. Alt for mye. Den ene katastrofen etter den andre.
Det er en tid for alt.
Nå har det vært en tid for å gi av min tid og overskudd til andre.
Jeg fikk ikke skrivesperre. Det handler altså mer om mangel på tid og mangel på overskudd. Jeg bestemte meg for å ta en skrivepause. Bestemte meg også for ikke å ha dårlig samvittighet for det.
For hallo, jeg er ikke en maskin, men jeg må stå i det som raser rundt meg, stå i livet.
For å skrive må man ha både tid og rom mentalt. Kreativitet kommer ikke når hodet sprenges av bekymringer.
Slik sett er det rart at jeg faktisk har vært i stand til å forfatte en ny historie med det som redaktøren min tross alt mener har et spennende plott, gode miljøskildringer og fint persongalleri mens jeg selv har vært så syk og svak.
Det ligger mye smerte i det bokmanuset som skal bli bok 2,- og de som har lest manus mener nok at det også er litt dystrere enn debuten.
Nå jeg har tenkt å bruke sommerferien på manus, forbedre, stryke med mer, slik at det blir så godt at det holder Aschehoug-nivå. Hvem vet kanskje blir det enda mer dystert med de siste måneder som ballast. Eller kanskje er det slik at heretter må det bare gå oppover?
Men altså: i går var jeg på Aschehougs sommerseminar for forfattere. Hyggelig, nyttig og skikkelig påfyll. Godt å treffe forfatterkolleger igjen.
Blant foredragsholderne var Aschehoug-forfatter Jan Kjærstad.
Han delte sine tanker, råd og boktips med oss forfattere som er så heldige å få utgitt bøker på Achehoug.
Hans hovedpoeng var; Ikke bli bitter. Vi kan ikke alle bli Jo Nesbø, vi kan ikke alle forvente at vi slår gjennom etter 20 år som Cecilie Enger eller få Nordisk råds litteraturpris en gang. Vær fornøyd med at vi lykkes med å få utgitt bøkene , det er ingen selvfølge, vær glade og stolte over at vi har lesere.
Det han ikke sa var at vi ikke alle kan ha slik suksess som han har hatt, og at han også er blant vinnerne av den gjeve Nordisk råds litteraturpris.
"Det er påfallende ofte tungt å ikke være Jo Nesbø. Vi vil jo alle være Jo Nesbø, men vi kommer ikke til å bli det. Men av og til holder det at noen få leser boka og blir betatt, " sa han.
Ikke bli bitter fordi om boken eller bøkene dine ikke selger i mengder. Vær takknemlig for skriveglede, for skriveglede, tenker jeg, for at vi er så heldige at vi har en redaktør med tro på oss og et forlag som tar sjansen på å selge bøkene våre.
Jeg tenker at det med bitterhet gjelder på andre områder i livet også. Det er ikke alltid at ting blir som man har drømt om eller planlagt, men man bør ikke la nederlag eller problemer forsure livet. Det å ha evne til å gå videre, til å lukke døren eller boken og å starte på nytt,- ja det er en evne som virker mot bitterhet.
Det å gå videre hjelper også helt sikkert mot skrivesperre.
Hva skjer?
Jeg har ikke et enkelt svar. Annet enn at livet har vært i største laget de siste månedene. Denne gang handler ikke livets skyggeside om meg og min helse, men om andre, om andres liv og helse, litt om jobbsituasjon og noe mye verre, foreløpig lar jeg det ligge der.
Det har vært en tid hvor jeg ikke har ønsket å formidle så mye.
Når tiden er moden forteller jeg kanskje mer. Uansett har de siste månedene gitt meg rom til å tenke på livets forgjengelighet, at man ikke kan ta lykke og helse for gitt, at trygghet er en gave, at man ikke skal ta jobb for gitt, at det er en tid for alt.
Livet handler om flaks og uflaks, kall det rettferdighet eller urettferdighet. Kall det å være på rett sted til rett tid, eller på feil sted til feil tid. Kall det livets lotto-spill.
Uansett: tilværelsen har de siste to og et halvt årene vist meg at livet ikke er en rett og slagen landevei.
Livet inneholder ikke en utholdelig letthet.
Livet er her og nå,- det er tøft og røft, det byr på smerter og redsel, frykt for å miste, redsel for det ukjente, redsel for den neste katastrofen som kan ramme.
Det gjelder å nyte de gode dagene, ikke ta lykke for gitt, men være takknemlig over alt livet likevel gir.
Fordi livet har vært og fortsatt er krevende, mer enn krevende har jeg heller ikke hatt kapasitet til å skrive.
Manus har ligget brakk i mange måneder. Etter å ha levert det til redaktør i Aschehoug i vinter, skjedde det mye rundt meg. Alt for mye. Den ene katastrofen etter den andre.
Det er en tid for alt.
Nå har det vært en tid for å gi av min tid og overskudd til andre.
Jeg fikk ikke skrivesperre. Det handler altså mer om mangel på tid og mangel på overskudd. Jeg bestemte meg for å ta en skrivepause. Bestemte meg også for ikke å ha dårlig samvittighet for det.
For hallo, jeg er ikke en maskin, men jeg må stå i det som raser rundt meg, stå i livet.
For å skrive må man ha både tid og rom mentalt. Kreativitet kommer ikke når hodet sprenges av bekymringer.
Slik sett er det rart at jeg faktisk har vært i stand til å forfatte en ny historie med det som redaktøren min tross alt mener har et spennende plott, gode miljøskildringer og fint persongalleri mens jeg selv har vært så syk og svak.
Det ligger mye smerte i det bokmanuset som skal bli bok 2,- og de som har lest manus mener nok at det også er litt dystrere enn debuten.
Nå jeg har tenkt å bruke sommerferien på manus, forbedre, stryke med mer, slik at det blir så godt at det holder Aschehoug-nivå. Hvem vet kanskje blir det enda mer dystert med de siste måneder som ballast. Eller kanskje er det slik at heretter må det bare gå oppover?
 |
| Seminarmat for forfattere |
Men altså: i går var jeg på Aschehougs sommerseminar for forfattere. Hyggelig, nyttig og skikkelig påfyll. Godt å treffe forfatterkolleger igjen.
Blant foredragsholderne var Aschehoug-forfatter Jan Kjærstad.
Han delte sine tanker, råd og boktips med oss forfattere som er så heldige å få utgitt bøker på Achehoug.
Hans hovedpoeng var; Ikke bli bitter. Vi kan ikke alle bli Jo Nesbø, vi kan ikke alle forvente at vi slår gjennom etter 20 år som Cecilie Enger eller få Nordisk råds litteraturpris en gang. Vær fornøyd med at vi lykkes med å få utgitt bøkene , det er ingen selvfølge, vær glade og stolte over at vi har lesere.
Det han ikke sa var at vi ikke alle kan ha slik suksess som han har hatt, og at han også er blant vinnerne av den gjeve Nordisk råds litteraturpris.
"Det er påfallende ofte tungt å ikke være Jo Nesbø. Vi vil jo alle være Jo Nesbø, men vi kommer ikke til å bli det. Men av og til holder det at noen få leser boka og blir betatt, " sa han.
Ikke bli bitter fordi om boken eller bøkene dine ikke selger i mengder. Vær takknemlig for skriveglede, for skriveglede, tenker jeg, for at vi er så heldige at vi har en redaktør med tro på oss og et forlag som tar sjansen på å selge bøkene våre.
Jeg tenker at det med bitterhet gjelder på andre områder i livet også. Det er ikke alltid at ting blir som man har drømt om eller planlagt, men man bør ikke la nederlag eller problemer forsure livet. Det å ha evne til å gå videre, til å lukke døren eller boken og å starte på nytt,- ja det er en evne som virker mot bitterhet.
Det å gå videre hjelper også helt sikkert mot skrivesperre.
Her er direkte sitat fra foredraget til Jan Kjærstad, kopiert fra kronikken hans på Forfatterforeningens sider.
Skjeve perler i norsk prosa er tittelen.
I foredraget listet Jan Kjærstad opp ti bøker som har betydd mye for ham som forfatter. Bøker som ikke nødvendigvis er blitt storselgere, men som forlag har satset på og utgitt og som hatt sine lesere og som har betydd mye for ham og hans utvikling som forfatter.
Eller for å bruke hans ord: Ti bøker til almenn oppbygging.
" Bli ikke bitre. Ikke sløs bort energien på å være sjalu eller klage over de begredelige forholdene i bransjen. Det er ikke Jo Nesbø som er fienden. Fienden er bitterheten, lammelsen, det at vi glemmer hvilket privilegium det er å kunne skrive, faktisk få antatt bøker. Og det går an å få oppmerksomhet, nå ut, selv om vi ikke skriver Min Kamp 1–6 eller vinner Nordisk råds litteraturpris. Vi glemmer at bøker kan bety noe, at bøker til og med kan skape betydelige ringvirkninger, selv om de ikke blir nevnt av Mette-Marit eller ikke selger i bøtter og spann.
Av og til holder det at noen få leser boka og blir betatt, og så formidler sin fascinasjon videre til andre. Det oppstår et rykte, en slags kult, og stadig nye, til og med nye generasjoner, finner frem til denne boka, så å si i det skjulte."
Skjeve perler i norsk prosa er tittelen.
I foredraget listet Jan Kjærstad opp ti bøker som har betydd mye for ham som forfatter. Bøker som ikke nødvendigvis er blitt storselgere, men som forlag har satset på og utgitt og som hatt sine lesere og som har betydd mye for ham og hans utvikling som forfatter.
Eller for å bruke hans ord: Ti bøker til almenn oppbygging.
1. For synsvinkelskiftene. Kjell Askildsen, ikke novellene, men en roman fra 1969 : Omgivelser. Fire mennesker på en øy – en øy med et fyrtårn, bør jeg kanskje legge til. Jeg leste denne boka omtrent da jeg begynte å skrive selv, og jeg har siden alltid tenkt at få litterære grep er mer virkningsfulle enn å skifte synsvinkler.
2. For sin sjangerblanding. Cecilie Løveids debutbok Most, 1972. Om Veslemøy og Marit og den upålitelige John Wesley, om kjærlighet og natur og øya Most. Most er den første av Løveids fire punktromaner, eller lyriske kortromaner, som når et toppunkt med Sug. Løveid skriver med noe jeg vil kalle et språklig begjær eller kanskje bedre: begjær etter språk. Hun beveger seg i grenselandet mellom poesi og prosa, mellom drøm og virkelighet, mellom det folkloristiske og det episke, mellom logiske sammenhenger og frie assosiasjoner.
3. For hva den gjør med rom. Finn Carling: Piken og fuglen, 1952. En miniatyrroman med en ukonvensjonell behandling av rommet, en av de fiksjonsvariablene det eksperimenteres minst med. Romanen foregår i et tidløst landskap og er preget av en slags kulisser, men allikevel gjør Carling noe spennende, han lar personene gå inn i ”umulige” rom, hvis dere skjønner hva jeg mener. Det stemmer ikke hvis man forsøker å tegne det opp, og det er ikke så enkelt som at det dreier seg om parallelle universer. Det er mer rom i rom. Det er sikkert ikke tilfeldig at Carlings selvbiografi heter I et rom i et hus i en have.
4. For å våge noe allegorisk. Solveig Christov, Torso, også den fra 1952. 1952 var et godt år for norsk litteratur, det var også da Trygve Åslund ble født. Torso viser at det finnes alternativer til den psykologisk-realistiske fremstilling. Menneskene i romanen bor på en hylle i fjellveggen og lever i spennet mellom lengselen mot høyden og frykten for avgrunnen, og bare denne korte antydningen røper at Christov lar en symbolsk og allegorisk skrivemåte prege romanen. Boka ble naturligvis kritisert for å være ”for tørr”. Selv blir jeg fylt av safter når jeg møter en slik vilje til å skrive annerledes.
5. For sitt språk. Geir Pollens roman Hutchinsons Eftf, 1998. Jeg nyter det litt arkaiske, litt omstendelige språket, eller den stemmen som skapes når Pollen skriver om en antikvariatbokhandlers nysgjerrighet på en stamfar som var forfatter av pionerverket Fluefiskeriets Anvendelse i Norge, og om den selvsamme antikvariatbokhandlers pasjon for en kvinne som forsker på dronning Mauds selskapskjoler.
6. For på snaue 90 sider å skape forbausende mye undertekst. Mette Karlsvik: Flytårn, 2007. Historien om Flygelederen som sitter i flytårnet og har utsikt og oversikt. Samtidig et riss av Norges historie, fra steinalderen til i dag, fra tidlig innvandring til sen utvandring. Flygelederen har ikke fullt så god oversikt over følgene av å sitte i flytårnet, strålingen, eller over sine nærmeste etter at han innleder et kjærlighetsforhold til Nora. "Flyveleiaren snur seg mot Nora. Hestehalen hennar er eit mørkt, mjukt og tjukt spørsmålsteikn." En på samme tid enkel og dyp bok om samferdsel og kommunikasjon på mange plan.
7. For motet. Johan Borgen: Jeg, 1959. Jeg er full av beundring for en forfatter som etter en suksess som Lillelord-trilogien, og etter at folk roper mer, mer, skriver en tynn, utradisjonell roman som gjør at han mister ¾ av Lillelord-leserne. De fleste lesere falt antakelig av alt på første side der jeg-personen deler seg i to og jeg står ved huset og samtidig ser seg selv stå i skogkanten og gå innover stien. Men som Hans Herbjørnsrud skrev i Samtiden kort tid etter utgivelsen – og det viser hvilken betydning nettopp slike skjeve bøker kan ha: ”Vi unge har innlemmet Borgens metafysiske roman ”Jeg” blant våre hellige bøker...”
8. For sin sjeldne, tidlige prosamodernisme. Rolf Stenersen, Stakkars Napoleon, 1934. I denne boka finnes elementer som trekker tanken både til ekspresjonisme og surrealisme, i tillegg rommer den impulser fra psykoanalysen i form av stoff fra det underbevisste. Stakkars Napoleon er et av de første forsøkene i Norge på stream of consciousness. En rekke løsrevne innfall er bundet sammen av assosiasjoner og omkved, kanskje med døden som et slags sentrum. Boka fikk bare dårlige kritikker. Til og med Sigurd Hoel syntes romanen var så besynderlig og utilgjengelig at han først refuserte den. Stenersen sa for øvrig at han ville skrive som Ludvig Karsten malte, en påstand jeg finner meget ansporende.
9. For sin insistering på forskjellen mellom menn og kvinner. Kari Bøge, Vivian, hvit, 1974. En kvessende og sanselig og originalt vinklet feminisme, og dét midt i den dogmatiske sosialrealismens glansperiode. Rett og slett et betimelig kvinnelitterært avvik, preget av en kroppslig, språkkritisk fortellemåte. Mye av handlingen, som dreier seg om frigjøring, foregår på det indre plan. For øvrig er også de typografiske løsningene i denne boka spennende.
10. For sine lange, melodiske setninger. Morten Claussen: Laura, 2003. Handlingen, eller ikke-handlingen, er lagt til rikmannssønnen Benjamins overdådige barndomshjem der han gjør alt for å ikke gjøre noe som helst, iallfall ikke dra tilbake til studier i London og til kjæresten Laura. Et særdeles vellykket eksempel på senmodernisme, og med et slags proustaktig språk som nav. Hvert av de 36 kapitlene, alle på 2-4 sider, består av én eneste setning. Som om hvert kapittel er fortalt i ett langt pust.
For å avslutte: Burde vi ikke starte en offensiv for de skjeve perlene? Jeg ser for meg at vi i de neste ukene snakker, blogger, tvitrer, skriver på facebook, skriver artikler om disse bøkene. Jeg ser for meg at vi får bokhandlene til å stille ut slike bøker, at vi får bibliotekene til å plassere dem ved utlånsskranken, at vi får forlagene til å gjenutgi disse sjeldne bøkene i noe de kaller Kultserien. Jeg ser i det hele tatt for meg at det bare blir skjeve bøker i sommerferien."
Sommertid er lesetid for mange. Sommertid er både lesetid og skrivetid for meg. Jeg skal ihvertfall få med meg et par av Kjærstads perler i sommer. Håper noen av dere også gjør. Eller at dere selv finner en perle utenom sjokkselgerne.
God boksommer!
Og husk at uansett hva livet og sommeren bringer, så er det faktisk lurt å ta Kjærstads ord til seg. Ikke bli bitter. Lær heller av egne erfaringer og gjør det beste ut av situasjonen. Når det går hardt nedoverbakke i livet, må oppturen snart komme igjen.
God sommer!!
Sommertid er lesetid for mange. Sommertid er både lesetid og skrivetid for meg. Jeg skal ihvertfall få med meg et par av Kjærstads perler i sommer. Håper noen av dere også gjør. Eller at dere selv finner en perle utenom sjokkselgerne.
God boksommer!
Og husk at uansett hva livet og sommeren bringer, så er det faktisk lurt å ta Kjærstads ord til seg. Ikke bli bitter. Lær heller av egne erfaringer og gjør det beste ut av situasjonen. Når det går hardt nedoverbakke i livet, må oppturen snart komme igjen.
God sommer!!
 |
| Aschehougvillaen som arena for seminar og ikke bare fest |
 |
| Hudløs og sminkeløs, men med hår igjen- når livet blir i største laget. Snapchat-bilde til en av mine |
