livet ved en vårbekk

Livet ved en vårbekk.
Her er det godt for både liten og stor, og i dag er det ekstra behagelig i dette nydelig vårværet.

I dag koser vi oss på gården altså. Vi er her så mye som mulig nå, det er jo rett før vi kan begynne å flytte tingene våre inn i huset. Da høres det sikkert ut som nesten alt er helt klart, men saken er en ganske annen. Det kommer til å være en del som gjenstår, men det begynner å bli sååå ferdig at vi faktisk skal klare å bo her. For nå kan vi bare ikke vente lenger som du vet! Men tilbake til denne dagen lørdagen i vårsol. Jeg har kost meg med denne knerten nede ved bekken vår.

Vi er så utrolig glad i dette levende vannet som rammer inn eiendommen vår på hver side. 

Lyden av vann.

Om våren hører vi bekken godt, da renner den "stor" gjennom terrenget av steiner og hvitveis. Senere på sommeren senker roen og farten seg, og vi kan høre den berømte knappnåla falle på tunet. Da er det helt stille... og godt. 

Tørsteslukker.

Tenk å ha sine egen kilde av levende vann!

Lekeplass.

Vann og barn og steiner som spruter i vannet. Jeg trenger kanskje ikke si mer. 

Akkurat nå er jeg nede i leiehuset for å smelle sammen dagens middag. Enda en stund med att-og-frem-tilværelse altså, men ikke lenge kan jeg fortelle deg! For mens Lille løper her nede ved bekken, jobbes det på spreng oppe i huset. I dag er elektrikerne her, og snart blir både matlaging og oppvarming enklere. For å si det slik: Så fort vi har fått inn vann i huset, og all strøm er på plass:

DA FLYTTER VI INN!!!

# den store koftejakten # kofter # kofteboken # kofteboken 2 # liv sandvik jakobsen # tørkestativ # nostalgi # landlig # livsstil # matnyttig # vårt lille land # 

om noen spør...

Dette er en av de første påskene på gården. Ikke snø da heller. Vi som i starten trodde at Kviteseid lå hvit på denne tiden, måtte tro om igjen da vi kunne plukke blåveis og hvitveis i lia. Så selv om dette kan se ut som en skikkelig fjellgård, ligger det ikke så høyt, men vestvendt og i solhellingen, og da blir det tidlig vår. Noe jeg gleder meg masse over! Denne tiden kan jo ikke beskrives i ord. Under den brune bakken ligger alt det grønne og frodige på lur. 

Dette bildet...

Likheten: Bildet beskriver godt hvordan det ser ut oppe i bakkene hos oss nå også. Hvitveisen titter frem og det er knopper i alle trær. Det har vært knallvær, men vi må fortsatt ha på varme klær på grunn av nordavinden. Og så er det påskeferie. 

Forskjellen: Den gang bodde vi i campingvogn med hjemmesnekret spikertelt. Den vogna har vært en god arbeidsbrakke/hytte for oss. Og med stor platting og god utsikt da gitt! Da var utsiktene til innflytting så langt borte, at jeg syns det var ren utopi. Til tider glemte jeg at det lå et hus dere nede som faktisk kunne bli et hjem. Jeg visste det var så langt frem. Ikke skjønner jeg helt hvor jeg fikk tålmodigheten fra. Kanskje var det fordi det var en god blanding av skrekk og fryd. Flytte fra det som var kjent og kjært i byen, til noe helt nytt i ei bygd. Og så til de grader et oppussingsprosjekt...

Her kommer som følger et lite rush med instagrambilder fra min konto @livslyst 

Det i er i alle fall i dag så utrolig godt å vite at vi nærmer oss så ferdig med istandsettingen av huset, at vi snart kan flytte inn. Det er ikke lenger utopi. Jeg begynner å se for meg hvor de forskjellige tingene skal plasseres i det som skal bli vårt nye hjem. Skapet der... Hylla der... Bildet der... 

Ah! Denne påsken skal vi ikke bruke tid i en campingvogn. Vi skal kose oss på tunet. Plante, planlegge, spise, ha besøk, skravle og le. Og så skal vi jobbe litt. Sånn innimellom så vi kommer enda et skritt nærmere. Og om noen spør hva vi skal i påsken, skal jeg svare det jeg gleder meg aller mest til: Å sitte ved vindusposten på kjøkkenet, i midlertidige hagemøbler, med levende lys om kvelden. Da er det duket for gode samtaler kan jeg love. Da får vi en liten smakebit av hvordan det snart skal bli, og det føles... utrolig godt!

MED DETTE VIL JEG ØNSKE DERE EN 

FREDFULL OG GOD PÅSKEHØYTID!

Da tar jeg nemlig en liten og god ferie, så knottes vi mer rett over. Jeg gleder meg til å ta dere med videre på vår reise mot et skikkelig og anstendig liv på landet ;O)

dette gulvet har vi valgt

I dag tar vi en liten titt inn på kjøkkenet på gården, og lar det være eksempel på hvordan vi har løst dette med gulv i huset. Da vi overtok plassen, var nesten alle gulv revet ut, og brent... 

På kjøkenet stod bare de røffe tømmerveggene igjen, og på gulvet var det stein og sand mellom stokkene. Når jeg ser dette, blir jeg minnet på telefonsamtalen jeg hadde med Thomas da han var og tittet her for første gang alene: "Det er ingenting her altså. Bare vegger..." Det gjør ingenting tenkte jeg, og visste så klart ikke da hvor mye jobb det skulle bli. Men akkurat det jeg sier nå, har jeg hørt mange andre si i etterkant også, så da er alt ved det normale. Det blir alltid mer enn man tenker, og ting tar lenger tid, men så er alt glemt når man kan sitte her inne og drikke kaffe! 

Men tilbake til dette gulvet. Vi kunne jo gått på jakt etter gamle, eller hogget trær og saget til gulvbord selv, men det er alltid flere hensyn å ta enn valg av materialer. Tidsperspektivet er kanskje det mest graverende. Man kan jo ikke holde på i årevis, en gang vil man jo flytte inn som nevnt i et tidligere innlegg. For man kunne virkelig holdt på i årevis med et slikt prosjekt. Vi konkluderte heller med å kjøpe inn så godt treverk som mulig, og legge nytt gulv i alle rom utenom den gamle stua som har fått beholde det originale. Men da syns vi detaljene teller, og det har vært viktig for oss å gjøre det på en gammel måte. 

Vi har derfor brukt håndspiker, og slått dem flate før bruk. Jeg syns de blir så fine! 

Spikrene er kraftige, og det har blitt mange håndslag med hammeren i dette huset. 

Spikrene festes på øyemål på spikerslaget, slik at det skal se ut som det er gjort uten laser, som de jo ikke hadde den gangen. 

Nå skal gulvet settes inn med linoljesåpe og kaldt vann tre ganger med litt mellomrom. Siden kan man vaske over med denne såpen sånn ca hver andre måned har jeg lest. Treverket vil beholde sin struktur og det vil være "mykt og varmt" å gå på med bare føtter. Jeg håper det blir slik jeg ser for meg. Og jo eldre og mer slitt disse gulvene blir, jo finere blir de.

vi flytter inn

Nå tar vi en sånn liten oppdatering igjen.

Denne gangen med fokus på hva det sterkeste minnet fra gårdslivet har vært gjennom faktisk fem somre. For dere som har fulgt oss siden da, har veien vært lang, men nå er vi nærmere innflytting enn noen gang. Det er jo nesten så vi ikke skjønner det selv. Det har vært utopi så lenge. Vi har bodd i campingvogn i flere måneder i strekk, vi har vært her i helger og ferier, pusset opp, revet oss i håret og pusset opp mer. Nå ser vi faktisk en ende på det. Ja, altså at huset i alle fall blir beboelig. Og når vi flytter inn, kommer jeg mer konkret tilbake til litt lenger ned i innlegget.  

2012

Det sterkeste minnet fra den første sommeren var nok jobben med låvetaket. Vi begynte der. (På våningshuset var det jo ikke tak i det hele tatt, der sørget vi bare for et midlertidig et i bølgeblikk.) Vi satt der oppe hver dag hele sommeren. Eller satt og satt. Det var jo mer opp og ned i timer jeg ikke har tall på. Men en kaffekopp hadde vi også tid til. Og det var så herlig å sitte høyt der oppe og se utover fjell og vann. Der oppe fikk vi virkelig fugleperspektiv på omgivelsene. Og til slutt hadde vi et solid undertak, kledd med fin teglstein.

2013

Så satte vi i gang med våningshuset. "Oppussings-trinn 1" kan man nesten si. Målet denne sommeren var å få huset på beina igjen. Bokstavelig talt. Muren skulle restaureres og vi satte inn og byttet tømmerstokker der det trengtes. 

2013

Og huset fikk et godt og nytt tak - i gammel stil så klart. Og dette har jeg jo fortalt dere før. Men det var en spesiell sommer for oss. Vi hadde folk i arbeid, så prosjektet skjøt mer fart enn vi hadde klart alene. Vi fikk masse besøk av familie og venner som ville se hva vi egentlig hadde satt i gang. Med glimt i øyet ble det en del snakk om "god gammeldags galskap" og de største optimistene i familien tenkte sitt i det stille. Vi var så klart helt klare for å vise dem! ;O)

2013

Jeg var gravid denne sommeren og koste meg mest med å lage mat, stelle i hagen og ta i mot gjester. De tyngste løfta overlot jeg til gutta-krutt. Jeg startet så smått i grønnsakshagen også, med å så salat og gressløk, så fylte jeg på med herlige drømmer om egne høns, hjemmebaket brød og saft fra egne epletrær. 

2014

2014 var den store kofte-sommeren. Jeg jobbet på spreng med Kofteboken (1) og mange av kofte-bildene ble fotografert her oppe på gården. Så ble det litt intervjuer i farvannet av dette. Akkurat her er det Nationen som jobber med saken rundt nominasjonen til årets bygdeprofil. 

2014

Ellers koste vi oss bare en hel masse med denne gode lille karen!

2015

Så kom den mer eller mindre avgjørende sommeren. Etter mange tanker og vurderinger, bestemte vi oss for å pakke ned alt, selge huset i byen og flytte til Kviteseid. På den måten ville vi komme nærmere prosjektet, og hadde kanskje sjans til å gjøre ting ferdig før vi ble pensjonister. Vi fikk leie dette koselige huset, og vi kjente både på spenning og glede når vi satte tingene våre midlertidig på plass her. 

20'5

Så brukte vi tiden til flytting og klargjøring av huset i byen, men vi fikk da med oss mange fine sommerdager- og kvelder på tunet også. Og denne karen stod for innhøstningen av ripsbusken. Han spiste seg mer eller mindre gjennom hele sommersesongen. Rips i hagen, blåbær og villbringbær i skogen... Vi koste oss med det samme, og kjente gleden over at en liten gutt som denne kan få vokse opp med en hage like utenfor, der han kan forsyne seg av godsakene. 

Begge bilder over er fra 2016

Sååå kom sommeren vi hadde ventet lenge på, da satte vi i gang sånn på ordentlig. "Byggetrinn 2". Nå skulle vi gjøre det som skulle til for å gjøre dette huset beboelig. Ikke på den aller enkleste måten. Med håndhøvlede overflater og gjenbruk av nesten alt gammelt, dro dette ut i tid. Ikke akkurat uventet for oss, men i takt med resultatene krympet stadig tålmodigheten. Man vil jo en gang flytte inn. 

2017

Nå står snart enda en sommer for døren, og jeg kan med glede og stolthet fortelle dere at dette blir den sommeren vi flytter inn på gården! Det har vært en lang reise, og nå har vi kommet frem. Alt kommer ikke til å være helt ferdig i huset, faktisk vil mye gjenstå, men huset blir beboelig. Vi får kjøkken, bad, ei lita stue og soverom. Den vesle familien på tre kan begynne sitt virkelige liv på det gamle tunet. I en skikkelig koselig bygd som vi allerede nå føler oss hjemme i. Nå skal det lages mat på det ordentlige landlige kjøkkenet jeg har ønsket meg. Vi ser så frem til å starte dagen her oppe, se solnedganger over fjellet og leve livene våre med de vi er glad i og setter så stor pris på.  

Jeg tror jeg jammen avslutter med å si at det er nå det begynner!

fargekontraster av mange slag - hvem velger vi?

dør inn til gamlestua

Det med farger altså. Det er en utfordring. Nå er det i gangen jeg holder på. Det første rommet man kommer inn i (naturlig nok). Et rom uten vinduer, hvis vi ikke regner med overlysvinduene over døren. Her er det mange dører og mange av dem kommer til å stå åpne. Det vil si at jeg må finne en farge som harmonerer med fargene som befinner seg i de andre rommene. I dag vil mange kanskje tenke ton-i-ton. Lyse og lette farger. Og det gjør jo jeg automatisk også. Men det var jo ikke slik maleren av den gamle skolen tenkte. De som faktisk fargesatte hus på den tiden som vårt hus er bygget. Da var det andre ting som skulle stemme. 

To rom ved siden av hverandre kunne ha komplementærfarger. De fargene som ligger lengst fra hverandre i fargesirkelen. Farger som fremhever hverandre, som feks gult og blått. Eller rødt og grønt. Dette trikset er jo mye brukt i kunstmaling for å fremheve en detalj, og malerne brukte også dette i hus og hjem. 

En annen løsning var å gå for lyshetskontrast. Å velge en lys variant og en mørk av samme farge. Feks lyseblå og mørkeblå. Dette vil også harmonere godt, selv om lysheten i fargene er forskjellige. 

Det siste prinsippet var egenkontrast. Dette spilte på farger som er forskjellige, men de har likevel samme nyanse. Det beste eksempelet jeg kommer er pudderfarger. Feks pudderrosa og puddergrønt. Eller jordfarger i blått og rødt. Det gir vel en "metallisk blå" og burgunder. Det er kanskje enklere å se det for seg i klær.

*Disse tre punktene er hentet ut fra boken Praktisk fargesetting av historisk interiør - av Marte Osvoll Valderaune.

"usynlig" dør til det som skal bli spiskammers

Farger henger altså sammen på flere enn èn måte, og det er dette jeg prøver å ta hensyn til for tiden, når jeg nå skal velge farger til vårt hus. Og i skrivende stund er det altså gangen som står for tur. Jeg er i ferd med å male første strøk på panel og tømmer, og i mitt valg av kulør har jeg jobbet etter det siste punktet ovenfor; egenkontrast. (Farger som er forskjellige, men har samme nyanse.) Kanskje den feigeste, for den ligner jo mest på ton-i-ton som vi kjenner i dag... 

listene rundt døren skal kanskje få en kitt-nyanse

Jeg har ikke funnet riktig fargetone til veggene enda. Målet har vært å skape en lysegrønn farge med mye grått i. Nå er det mer en gråfarge med litt grønt i. Så det gjelder å holde tunga rett i munnen her. Planen er derfor videre, etter jeg er ferdig med første strøk, å blande inn litt mer grønt og litt gult. Så får vi se... For nye lesere, skjønner dere da altså at her blander og styrer vi mye selv...

håndspikket og diskré håndtak på døren til spiskammerset

Heldigvis ble det grei tilgang på hvitmaling i empireperioden, og folk begynte å "vanne ut" de litt mørkere fargene. Det liker jo jeg! Og nå høres det kanskje ut som vi har gjort oss til slaver under perioden vi jobber etter, og lar fullstendig smaken til de som bodde her tidligere, bestemme over oss. Det blir ikke helt slik, men det er artig å inspireres av hvordan det var tidligere. I alle fall når man vet at det ikke var helt tilfeldig hva slags farger de gikk for. Da har vi jo en hel haug å lære til og med!

På denne tiden klarte de også å fremstille blåfarge kjemisk. Fargen som bare de rike hadde hatt råd til. Nå kunne vanlige arbeidsfolk også male med den flott blåfargen. Flaks igjen! Jeg tror ikke jeg kunne klart meg uten blått i huset. Kjøkkenet er blått, men det skal bli mer av det fremover, skal dere se. 

veggen man ser rett på fra utgangsdøren

Ja, sånn holder vi på da. Ikke rart det tar tid dette prosjektet kanskje... 

Nå får jeg straks stikke opp på gården og male mer i gangen. Må bli ferdig med første strøk, så jeg kan fortsette min eksperimentering. Og orker dere, tar jeg dere gjerne med videre i prosessen.

på terskelen til noe nytt

Det får bli en liten stemningsrapport fra godset som ukestart denne gangen. Det slo jo til med et fantastisk vær i helga, etter det fine snødrysset.

Et lite glimt fra min instagram-konto: @livslyst

(Trykk på bildet og du får se.)

Jeg opplever det intet mindre enn optimalt: Nybrøyta veier som snor seg så fint inn i terrenget. Natur på alle kanter, og ingen moderne eller forstyrrende elementer. Og stabbesteinene; de er jeg også så glad for. Ikke ble det bare tryggere her, men det ble også så fint. Selv når de er snødekte. 

Jeg må si det nesten kiler litt i magen å tusle rundt her på gården om dagen. Ja, sånn kiling som kommer med en skrekkblandet fryd. Det går vel opp for oss nå, mer og mer, at det er her vi skal bo. Dette stedet skal vi med årene forme slik vi ønsker å ha det. Merkelig nok får jeg assosiasjoner til barndommens sandkasse. Der vi konstruerte og lagde hele byer. Jeg får lyst å strekke armene ut og holde rundt alt sammen mens jeg sier "dette er mitt". Nå er det altså dette tunet vi skal forme. Det skal plantes, vi skal høste, spise av egne råvarer, våkne opp til den friske luften og stillheten hver dag, hente egg fra hønene, ha besøk av gode venner og familie og drikke vår kaffe utendørs... Snart starter det vi har drømt om og sett for oss så lenge. 

Med huset går det stadig fremover, og i det siste har jeg holdt på med mer maling. Veslestua og kjøkkenet har fått farger vi er fornøyd med, men nå gjenstår det å bestemme seg for resten. Jeg har holdt på i gangen og etter første strøk på en vegg, er jeg veldig i tvil. Jeg har tatt bilder og skal vise dere i neste innlegg. Det begynner dessuten å haste litt. Vi tenker at neste vinter, den skal vi møte her oppe. Det vil si at vi må få flyttet inn på gården mot sommeren. Alt kommer ikke til å være ferdig da, men vi håper og tror og mener at det skal kunne gå an å leve greit her. 

Det skal bli så godt å samle alt vårt jordiske gods her oppe. Dette er plassen vår, og her skal vi være. Håper den roen vil senke seg når vi endelig tar steget fullt ut. Det er spennende tider for en liten familie fra byen...! Siden ikke alle rom i huset vil være ferdig når vi flytter inn, må vi nok vaske ned og gjøre i stand gjesterom her oppe på stabburet igjen også. I de varme månedene er det helt supert å ligge. Tømmerveggene sørger for at det er svalt og godt når det er som varmest ute. Ja, det kan faktisk hende vi tar med oss dynene ut der selv. Om det blir for varmt i andre etasje hvor vi har tenkt å ha soverommene. 

Jammen går vi en spennende tid i møte. Målet nærmer seg. Det har gått mange år og vært en lang prosess for oss. Nå står vi på dørterskelen og kan snart tusle inn, og leve det livet vi har ønsket oss så lenge. 

derfor ble det rosa

Hvorfor valgte vi rosa i veslestua?

Vi holder på med fargevalg i huset om dagen. Ikke et enkelt tema. Om ikke huset er veldig stort, har det mange rom og alle skal få sitt personlige uttrykk. Helst i harmoni til hverandre, for dørene skal kunne stå åpne. Det er kanskje da enklest å tenke at man går ut fra en lys og fin farge, og finner frem til farger som ligger ton-i-ton med denne. Slik vil det være fint å se fra rom til rom. Saken er bare det at de ikke tenkte akkurat slik før, og det preger valgene vi nå gjør. For vi har ikke bare lyst å la oss inspirere av det som ble gjort i dette huset tidligere, vi vil også at det skal veilede oss. Vi tenker kanskje at de var veldig vågale før. De gikk for mørke og noen ganger sterke farger, og det kan for oss virke tilfeldig. I noen hus var det kanskje det også, men i de fleste hus der det var malte og dekorerte overflater, var det utdannede malere som hadde gjort jobben. Og da var det ikke tilfeldig hva slags farger de valgte og satt sammen. Fargeopplevelsen du fikk i et rom, tok du med deg inn i det neste. Og dette skulle altså harmonere. Det ligger altså mer tankearbeid og kunnskap bak dette enn det vi kanskje i utgangspunktet tror. 

Og tenk! Av alle ting har det vært dekormaling i vårt vesle gårdshus også. Det fant vi ut da vi tilfeldigvis reddet noen gamle panelbord ned fra en presenning på låvetaket (!), og begynte å skrape. Men altså dekormaling i et enkelt våningshus? Det skulle man ikke tro, når man tenker på de enkle kårene det må ha vært på en liten haug her oppe i disse bratte bakkene. Malte de dette selv, eller tok de seg råd til betale en ekspert? Fra de som har vokst opp i dette huset, har vi fått historier om en kjent maler som gjorde arbeidet med finstuen. Den ble malt i rosa- og gråtoner, og han satte sin signatur på et av panelbordene. Vi har søkt og lett, men mysteriet har ikke blitt oppklart, for alt som var igjen av den gamle og dekorerte panelen var fire stykk planker... Og man skulle vel hatt max flaks om det var nettopp et av disse det var signatur på.

På tross av dette fikk vi i alle fall vite hvordan det hadde sett ut i finstuen. De fire bordene ga oss en klar og tydelig forklaring på både farge og form. Sjablondekor øverst - 

- og marmorering på brystningen. 

Så kan vi kanskje tenke at det var kreativt og flott funnet på. Og det var det jo, men det var ikke maleren (uansett hvem han var) i dette huset som skal ha æren for det. Denne måten å fargesette et rom på var særs vanlig i senempire-perioden. Som jo var da vårt hus ble satt opp, i sin form, på eiendommen det nå står. (Det er jo typisk flyttet litt på før det landet her.) I moderne og velstående hjem ble det nå vanlig med tapeter, noe ikke alle hadde råd til. Sjablondekoren ble en etterligning og erstatning for dette. Marmoreringen var også en trend, og etterlignet naturlig nok marmor som navnet tilsier. Dessuten ble "gammelrosa" en motefarge, og det er absolutt ikke bare i vårt hus fra denne perioden man finner denne kombinasjonen. Snarere tvert i mot, det var saueflokk-mentalitet da som nå. Noen startet, mange kom etter og det ble en slags tradisjon. 

Med dette som bakgrunnsteppe, har vi gått i gang med å etterligne og gjøre i stand et lignende interiør i en av de små stuene våre. Originalt er det malt med linoljemaling,  og vi fortsetter i samme tralten for å få riktig uttrykk. Det er flere måter å blande til riktig farge på, men i akkurat dette rommet har jeg gått for "prøve-og-feile-metoden". Blande, blande, blande. Male prøver. Blande, blande, blande igjen, helt til riktig nyanse er oppnådd. Bildet her over viser første strøk som jeg blandet inn noe blått i. Helt feil! Jeg vet ikke en gang hva jeg tenkte på...

Da var det bare å begynne på nytt, og på andre strøk kom jeg enda nærmere og på tredje, ja da var jeg fornøyd! Noe dette siste instagram-bildet viser. Vi mangler fortsatt dekormalingen, og den skal vi nok vente en stund på. Det er så mye annet som gjerne skal gjøres før vi flytter inn. Men en dag skal det både bli tapetbord og marmor i veslestua!

Det var altså ikke helt tilfeldig at det ble rosa. 

Jeg hadde kanskje ikke funnet på det ut fra min egen fantasi, men nå som rommet stort sett er ferdig, er det spennende å innrede til denne fargen. Det er et lunt og godt lite rom, og når vi har sovet her, har vi nesten ikke hatt lyst å stå opp. Vi ser for oss dette som en ekstrastue, kanskje kombinert med litt kontor. Og får vi gjester på besøk, skal vi tilby dem en koselig og oppredd seng her inne. 

***

Jeg har lest meg opp på dette med farger i boken "Praktisk fargesetting av historisk interiør - En fortelling, en introduksjon, et verktøy" av Marte Osvoll Valderaune, og forstår at det er mye land å innta. 

for første gang

Vår første natt innomhus!

Ja, rett og slett. Vi gjorde noe vi aldri har gjort tidligere: Vi sov på gården. Innomhus! Vi har sovet mye på gården når vi har vært her i ferier og i helger, men da alltid i campingvogn. Men nå har vi rett og slett kommet så langt at vi kan sove inne i huset. Helt provisorisk altså. En oppredd seng, og to madrasser på gulvet i denne veslestua ble det. Og det var superkoselig! Vi følte nesten vi var på hyttetur. Pakket med oss litt saker og ting, lekte og spiste taco. Manglet bare ludo, men det hadde vi ikke tid til. Det ble heller til at vi isolerte litt i gangen og begynte å legge gulv der også utover i nattetimene. 

"For første gang, for første gang

det giver mangen småting rang."

Henrik Wergeland

- og jeg sier meg enig ;O)

Og selv om vi ikke er helt ferdig, så er det så utrolig mye bedre enn da vi kom. Da var det faktisk hverken gulv eller tak i det som nå brukes som en liten stue. Vi så rett opp i taket. I andre etasje! I dag er vi i full gang med å ferdigstille et bad der oppe, men det får vi ta en annen gang. Thomas ser litt pjusk ut på sorthvitt-bildet her, og med rette kanskje... Det har vært og er mye jobb med dette huset, men vi tar stadig skritt i riktig retning og er absolutt ved godt mot nå. 

Dette rommet er kun midlertidig møblert. Vi trengte en seng her, litt oppbevaring og et spisebord. Så får vi se hva det blir senere. Det mangler fortsatt litt maling, siste gulvbord og lister her inne. Øverst på panelet skal det dekormales, og brystningene skal få marmorimitasjon. Tømmerveggen skal få en jevnere farge, og gulvet skal linoljesåpes. Men det duger til oppholdsrom for oss nå. Et sted vi kan spise, leke og kose oss. Og altså nå overnatte. Når vi lukker døren, glemmer vi litt at verden er uferdig på utsiden. 

For det er den jo. I det vi stiger over dørstokken fra veslestua til gangen, blir den realiteten veldig tydelig igjen. Enn så lenge. I helga begynte vi som sagt å legge gulv her også!

Og den vesle jobbegutten, som fikk ordentlig hammer i julegave, er med og fremskynder prosessen. 

Det skal bli så godt å få gangen nogenlunde ferdig nå. Her inne skal vi beholde en del av tømmerveggene fremme i lyset. Gleder meg veldig til å male dem og få på plass lister rundt dørene. Og ikke minst (!!) legge koselige ryer på gulvet, henge opp litt på veggene og sette inn skapet igjen. Oioi... Det blir faktisk også snart en realitet!

Å sitte her ved vindusposten gir lyst på mer. Natthimmelen var lys og fin der rett på utsiden. Med blinkene og klare stjerner som føles så nærme her oppe. Og fullmånen som kaster skygger fra stabburet og ut på jordet. Etter en god natts søvn ble det frokost i morgenlyset her ved den slitte treplaten. Etterhvert vil måltidene bli flyttet inn i andre rom, men jeg vil fortsatt ønske å sitte her med utsikt over tunet. Kanskje blir det her jeg skal sitte og jobbe med mitt kontorarbeid? Tiden vil vise, nå har vi i alle fall testet ut at det er en trivelig plass i et koselig rom. Og vi gleder oss til fortsettelsen.