La stå. Bokstavelig talt.

I 2007 kom novellesamlingen La stå av Ingvild H. Rishøi ut. Jeg fikk ikke med meg denne debutanten som ble bejublet fra alle hold. Tidligere i år hørte jeg titt og stadig om en bok som det ble snakket om. Historien om Fru Berg het den. Tittelen gjorde at eg trodde det var en klassiker som hadde blitt vekket til livs, men det var det ikke. Ingvild H. Rishøi hadde kommet med en ny novellesamling.

La stå burde være pensum. Jeg vet ikke hvor den skulle være pensum, kanskje i livet, men jeg vet hvorfor. 

Sju noveller er det i samlingen. Sju noveller som ikke har mange andre likheter enn at de er veldig gode, utrolig fine. De står godt for seg selv, alle novellene, men jeg synes Rishøi binder de sammen med den første og siste novellen. Et smart og uventet grep som setter ekstra spiss på historiene.

Alle de sju novellene er forskjellig. Noen er som lange monologer, andre i jeg-form, andre er hilsninger i en hyttebok.

Jimmy sa heter en av novellene. Jimmy bor hjemme hos moren sin og sin eldre søster. Når søsteren flytter ut rakner alt sammen, ingenting blir som før. Jimmy får det for seg at han er adoptert, men hvor kommer han fra?

Novellesamlinger kan være kjedelig sier noen. Korte historier sier noen andre, ingen dybde. Hmm. Historiene til Rishøi har ikke bunn, de er korte i form av tekst, men det er det eneste. Vi ser bare toppen av isberget, lagene under avdekker vi under lesingen.

La stå var en fin avslutning på leseåret 2011.Varierte noveller i et variert leseår.

Og. Med disse sju novellene rundet jeg godt over 52 noveller på 52 uker og har dermed fullført Bai sin leseutfordring. Hurra! 

Og. Med dette ønsker jeg alle dere leser et godt nytt år!

----

Og boka? Fikk jeg i julegave fra lilleminstesøster. Tusen takk!

----

Snart er det oss

11 noveller med utgangspunkt i hverdagslivet til forskjellige karakterer, Snart er det oss handler kanskje først og fremst om de som ikke er tilstede.

Hverdagsobservasjoner, å være den som sitter igjen og gå-litt-rundt-grøten er stikkord jeg sitter igjen etter lesingen av novellesamlingen.

Det er hverdagslivet til karakterene i novellene vi får innblikk i. Hverdager, hvor personene lever videre med de utfordringene de har fått. De høres hardt ut og det er ikke nødvendigvis enkle utfordringene karakterene må møte. Forfatteren klarer likevel, dempet og nøkternt å skildre livene deres. Hverdagsobervasjonene er skarpe, jeg husker en setning om en far som ikke kunne bestemme over bestemoren så da bestemte han over datteren i stedet.

Jeg oppfatter at mange av novellene handler om å sitte igjen. Hvordan tankene ofte kretser rundt de som ikke er tilstede. Hvorfor de ikke er tilstede kan det være mange grunner til. Jeg er ikke sikker på om det egentlig er så viktig heller.

Novellesamlingen er godt skrevet, men den kryper ikke under huden min. Jeg irriterte meg en anelse i de novellene hvor man kretser rundt personer som ikke er tilstede og man ikke helt vet hvor man skal plassere personene. Går rundt grøten. For meg ødelegger det litt, men det bør ikke stoppe noen fra å lese boken.

Forfatteren bak novellesamlingen Ida Zachariassen Sagberg debuterte med denne boka i år. Hun skriver også på bloggen Ziarah sier.

Og boka? Lånt på biblioteket. Og damer og herrer, dette er min tolvte debutant i år, og jeg kan si at jeg klarte Bokelskerinnens utfordring Les en debutant 2011. Hurra for meg som har fått så mange fine leseopplevelser i år. I tillegg så har jeg lest novelle 40-51 i Bai sin novellutfordring.

To som ikke falt i smak

I de siste ukene har leselysten ikke vært helt tilstede. Grunnen har nok vært litt valg av lektyre. En lydbok som ikke fungerte og en novellesamling jeg bare stampet i. Ingen av formatene var særlig lange, men når man ikke bruker alle minuttene man kan til å lese eller høre litt til, vet man at bøkene ikke fenger.

Whose Body? var Dorothy L. Sayers første roman om privatdetektiven Lord Peter Wimsey. Jeg har lenge hatt en tanke om å lese alle bøkene om Wimsey i kronologisk rekkefølge. Jeg bestemte meg for å prøve meg på lydboken. 

Sayers skrev krim i Agatha Christie- stil, selv har jeg bare lest Gaudy Nights som jeg likte godt. I Whose Body? blir Wimsey involvert da en død og naken mann blir funnet i et fremmed hus, samtidig som en annen mann forsvinner. 

Lydboken blir helt feil, av og til forstår jeg knapt av oppleseren sier fordi hun gjør til stemmen sin så mye. Jeg måtte ta senke hastigheten til 0,75, men fortsatt var mye uklart. Kjedelig, fordi historien i seg selv var ganske fiffig og jeg likte godt hvordan Lord Peter Wimsey bruker kjennskapen til en gentlemans sin hverdag for å løse saken. 

Valentin Rasputin sin roman Aldri glemme engasjerte meg. Jeg forventet meg at novellesamlingen Brannen og andre fortellinger skulle gjøre det samme. Dessverre gjør den ikke det. Rasputin skriver godt om livet i Sovjet. Jeg blir oppmerksom på hvordan jeg som har bodd i Moskva ser på Russland er lik Moskva. Eller omvendt.

Novellesamlingen består av seks noveller, hvorav den lengste er Brannen. Det var en underlig leseopplevelse, som sagt ble jeg aldri helt med, jeg leste bare masse ord for å bli ferdig.

Hvorfor legger du da ikke fra deg bøker som ikke gir deg noe har du kanskje lyst til å spørre meg. Jeg vet ikke, jeg liker ikke å legge fra meg halvleste bøker. Har jeg først kommet meg gjennom de første 20 sidene er det sjeldent jeg avbryter en bok. Jeg liker å tro at jeg gir bøkene jeg leser en ekstra sjanse, kanskje kommer det til å skje noe. Men egentlig tror jeg at det bare at det er min egen stahet som får fritt spillerom.

Kanskje skal jeg i 2012 lære meg å legge vekk bøker som ikke fenger?

----

Og bøkene? Lydboka er kjøpt selv på audible.co.uk og novellesamlingen fikk jeg i bursdagsgave.

----

No one belongs here more than you.

Alle har lest novellesamlingen No one belongs here more than you.

Alle har skrytt hemningsløst av den.

Nesten ett år tok det meg å ta boka ned fra skyene, unnskyld, bokhylla mi. Først da Bai sparket litt liv i novelleutfordringen 52 noveller på 52 uker, ble jeg inspirert nok til å ta frem denne lille flisa av ei bok.

Det var ikke det at jeg var redd for å bli skuffa. For det kan man fort bli når man ikke er den første til å oppdage perler. Jeg var mest bekymra for at den skulle være trist, og inneholde mennesker med en uendelig tristhet og som sitter i leiligheter og banker. Ok, jeg vet ikke helt hvor og hvorfor Naiv.Super egentlig kom inn i tankerekken min, men bekymret var jeg altså.

Om enn ikke triste så lever de spesielle liv, karakterene i de 16 novellene i samlingen. Uheldige har noen av de vært, med de rundt seg, både de man har valgt selv og de man ikke kan velge. 

De er litt flytende karakterene i historiene til Miranda July,  historiene blir litt diffuse selv om språket er klart. Det er språket som tar meg videre. July skriver med en nesten uforskammet elegant letthet, det virker så enkelt. 

July beskriver vanvittig gode øyeblikk. Du vet, de øyeblikkene. Der du vet at verden aldri vil bli den samme, der hvor du skjønner at livet rakner eller at hvem du elsker. Eller, at ingen egentlig bryr seg. Disse stundene beskriver July som ingen andre jeg har lest. Akkurat som baksideteksten lover.

Og derfor bør du også lese No one belongs here more than you. Og. Fordi, før du starter novellene kan du bruke ett minutt ekstra og kjenne litt på titlene. Hvor mye de egentlig inneholder.

----

Og boka? Fått i julegave.

----

Novellesamling: De vanlige av Jo Sannem

De flykter fra virkeligheten, hovedpersonene i Jo Sannems novellesamling. Samlingen, med tittelen De vanlige, består av seks noveller, noen lange og noen korte. Hovedpersonene er vidt forskjellige. Vi møter en nybakt mor som gråter når kjendiser dør, og som flykter inn i et virtuelt liv når ting blir for vanskelig. Vi møter en far, en ektemann, en sjef som både lurer seg og kona, selv man på slutten blir usikker på hvem som lurer hvem. Blant annet.

Det fine med novellesamlinger (generelt) er at de er øyeblikksbilder. Vi går inn i personers liv, og er det gode novellesamlinger føler man at karakterene lever både før og etter. Det var bare en av novellene som fikk frem denne følelsen i meg.

Novellene var ikke dårlige, språket er godt. Flere av novellene er dialogbaserte, og noen av de ble litt flate, litt uinspirerte. I det siste sammenligner jeg alle dialoger med de jeg leste i Tiller sine Insirkling og Insirkling 2 og da blir det meste flatt.  Litt sånn som å se film i vanlig 2-D etter å ha sett en i 3-D.

De vanlige er debuten til Jo Sannem og den kom ut i 2010.

PS! Siden dette var er novellesamling og en debutbok har jeg med denne boka kommet videre i to utfordringer, Bai sin 52 noveller på 52 uker (noveller 12-17), og Bokelskerinnen sin utfordring Les en debutant 2011.

PSS! Du kan også lese en omtale av denne boka på Stines notater.

----

Og boka? Lånt fra biblioteket.

----

Jomfruene og andre noveller...

Jeg legger meg flat. 

Igjen. 

Irène Némirovsky sin novellesamling Jomfruene og andre noveller som kom på norsk i fjor er fantastisk. Elleve noveller, inkludert et filmmanus rommer novellesamlingen. Her er det triste skjebner opp og ned i mente, utført med en fortreffelig språklig presisjon.

Bitterhet.

Ulykke.

Kjærlighet som ikke blir, kjærlighet som aldri skulle ha blitt.

Irène Némirovsky er som vanlig ikke nådig med sine karakterer. 

Ikke alle novellene treffer like godt. En av novellene Magi er den beste. Der Némirovsky tar oss med til Finland, der de hadde et kort opphold da de flyktet fra Kiev. Under en lek spør en av ungdommene i følget, Sasja, åndene hvem han skal gifte seg med (de hadde et ark med alfabetet og en skål som kunne bevege seg). Gutten som spurte var på denne tiden forelsket i Nina som også var tilstede. Svaret blir ganske klart - Doris Williams. Senere ser gutten en fremmed kvinne i et speil. 

Russerne drar etter hvert videre, fra Finland til Paris. Sasja og Nina gifter seg. Mange år senere møter Sasja en kvinne ved navn Doris Williams. Det viser seg at de har nesten møttes flere ganger i årenes løp. Han lar henne gå. Némirovsky avslutter novellen med følgende ord:

Ett eller annet sted i det garnen skjebnen vever for oss, må det ha vært en feil, en maske som mangler. 

Der. Holdt jeg pusten.

Anbefales på det varmeste. 

PS: Labben har skrevet om en annen novelle i samlingen Ekko, jeg anbefaler dere å lese hennes anmeldelse!

PSPS: Nå har jeg lest 11 noveller til utfordringen 52 noveller på 52 uker. 
----
Og boka? Kjøpt selv på Haugenbok.no
----