Vi leser nordisk: Blues från ett krossat världshus

Jeg får så lyst til å henge et skilt foran Smaragda. Et skilt der det med store bokstaver står "Fremover - se fremover".

Blues från ett krossat världshus er den tredje boka vi leser i forbindelse med samlesningsprosjektet som du kan lese mer om hos Knirk. Sonja Nordenswan årets nominert til Nordisk Rådslitteraturpris fra Åland. Åland er en selvstyrt øygruppe, som tilhører Finland men hvor de snakker svensk. 

Smaragda vokser opp på Åland sammen med sin mormor. Hennes mor døde da Smaragda var lita og faren har hun aldri møtt. Både moren og mormoren har uvanlige livhistorier, og som ung kjenner  ikke Smaragda til alle historiene. Som tenåring vil hun gjerne vite. Vite hvem hennes morfar er, hennes far og hva som egentlig skjedde med moren.

Og mormoren forteller og en reiser starter. En reise som tar Smaragda om til London, Dublin og London. Hun forteller om seg selv og da hun som ung og naïve havner i London og  får barn med en kjent rockestjerne. Siden kommer morens sine dagbøker frem i lyset, og Smaragda får endelig vite hvem hennes far er.

Det er en ganske fiffig historie Nordenswan har skrevet. Romanen kan kanskje vagt karaktiseres som en oppvekstroman.  En ung jentes reise i fortiden. I spedd virkelige hendelser og musikk, sistnevnte er kanskje er mest moro for de som har peiling på musikk (jeg skjønte ikke at The Yardbirds faktisk hadde eksistert før Solgunn postet en youtube- video om bandet!).

I fraværet av informasjon om sitt opphav har Smaragda ideer om hvem hennes far og morfar er. Som så ofte lever ikke sannheten Smaragda får vite opp til forventningene, livet blir tyngre når hun nå også må bære sine forfedres bagasje.

Nordenswan bruker enkle fortellergrep. Av og til er enkelt godt, men her blir det rett og slett... bare enkelt. Å bruke utdrag fra dagbøker i teksten kan være en fin måte å variere på (og hindre at det blir mer oppramsing i en tekst som allerede er full av det og en muntlig fortellertone), men jeg er til syvende og sist usikker på om Nordenswan klarer å lage en autentisk stemme av moren gjennom hennes dagbøker.

Tja. Ja. Nei. Jeg er ambivalent. Jeg humret til tider og angrer ikke på at jeg brukte tid på å lese den. Men det er heller ikke en leseopplevelse som kommer til å sitte igjen når uka er slutt.

Og om den vinner Nordisk Råds litteraturpris? Jeg må si jeg er litt forundret over nominasjonen, prisen er jo noe av det gjeveste man kan få på litteratursiden for oss nordboere - og denne romanen er ikke helt der.

----
Og boka? Julegave!
----