Den siste gode mann - lang thriller med spennende utgangspunkt

På slutten av 2011 klarte jeg å kneppe inn en murstein av en thriller. Den siste gode mann kom norsk i 2011 og er skrevet av to danske forfattere. De to skriver under pseudonymet A.J. Kazinski. 

Niels er en dansk politimann med reiseskrekk. Etter en sykemelding er han tilbake på jobb som forhandler i gisselsituasjoner. Hans sjef ber han sjekke ut en sak som har havnet på pulten hans, gode mennesker blir drept rundt omkring i verden. Niels får i oppgave å sjekke ut om de fremste gode menneskene i København ikke opplever noen ubehageligheter. 

I Venezia driver politimannen Tommaso sin egen etterforskning. Han samler også inn materiale om de gode menneskene som er døden, til sjefen finner ut hva han gjør og han må ta en pause. Moren som ligger for døden prøver å gi han en beskjed.

I København får Niels uventete hjelp i sin etterforskning. Hos en av de potensielle gode menneskene møter han Hannah, en astrofysiker som sliter med å akseptere sønnens selvmord. Hun hjelper Niels med å finne et system i kaoset av informasjon som Tommaso funnet.

Jeg liker utgangspunktet i Den siste gode mann. Den jødiske myten om at det finnes 36 gode mennesker som beskytter oss menneskene er starten på en god historie. København og alle Niels sine kollegaer er opptatt av det kommende stormøte mellom politiske ledere og sikkerheten deres. Ingen er interessert i en jødisk myte. Forfatterne klarer fint å sette det mystiske opp mot dagens behov for konkrete beviser og tanken på at skal forstås.

Romanen er også spennende, til sånn cirka to tredje deler uti. Selv på slutten av denne delen så blir spenningen noe torpedert med litt for mange og like scener på et sykehus. For meg blir lesingen egentlig slik resten av boken. Den er preget av deler som er altfor lange og at forfatterne klarer ikke å bygge opp spenningen på nytt. Dessverre.
----
Og boka? Kjøpt selv da jeg fant den i en salgs-kasse.
----

La stå. Bokstavelig talt.

I 2007 kom novellesamlingen La stå av Ingvild H. Rishøi ut. Jeg fikk ikke med meg denne debutanten som ble bejublet fra alle hold. Tidligere i år hørte jeg titt og stadig om en bok som det ble snakket om. Historien om Fru Berg het den. Tittelen gjorde at eg trodde det var en klassiker som hadde blitt vekket til livs, men det var det ikke. Ingvild H. Rishøi hadde kommet med en ny novellesamling.

La stå burde være pensum. Jeg vet ikke hvor den skulle være pensum, kanskje i livet, men jeg vet hvorfor. 

Sju noveller er det i samlingen. Sju noveller som ikke har mange andre likheter enn at de er veldig gode, utrolig fine. De står godt for seg selv, alle novellene, men jeg synes Rishøi binder de sammen med den første og siste novellen. Et smart og uventet grep som setter ekstra spiss på historiene.

Alle de sju novellene er forskjellig. Noen er som lange monologer, andre i jeg-form, andre er hilsninger i en hyttebok.

Jimmy sa heter en av novellene. Jimmy bor hjemme hos moren sin og sin eldre søster. Når søsteren flytter ut rakner alt sammen, ingenting blir som før. Jimmy får det for seg at han er adoptert, men hvor kommer han fra?

Novellesamlinger kan være kjedelig sier noen. Korte historier sier noen andre, ingen dybde. Hmm. Historiene til Rishøi har ikke bunn, de er korte i form av tekst, men det er det eneste. Vi ser bare toppen av isberget, lagene under avdekker vi under lesingen.

La stå var en fin avslutning på leseåret 2011.Varierte noveller i et variert leseår.

Og. Med disse sju novellene rundet jeg godt over 52 noveller på 52 uker og har dermed fullført Bai sin leseutfordring. Hurra! 

Og. Med dette ønsker jeg alle dere leser et godt nytt år!

----

Og boka? Fikk jeg i julegave fra lilleminstesøster. Tusen takk!

----

I am Half-Sick of Shadows

I am Half-Sick of Shadows.

Sukk.

Jeg sier det igjen. Jeg får vondt av lille Flavia.

Sammen med sine storesøstre og sin fraværende far bor hun i et forfallent herskapshus. Moren døde da Flavia var hun veldig lita og hun fikk aldri sjansen til å bli kjent med moren. Sorgen over moren har gjort at faren er mest opptatt av frimerkesamlingen sin og søstrene takler sorgen på sin måte som ikke nødvendigvis er den beste for Flavia.

Rett før jul får den lille familien besøk. På grunn av familiens store økonomiske bekymringer har faren leid ut Buckshaw til et filmselskap som skal gjøre opptak, med seg har de den store stjernen Phyllis Wyern. På selveste julaften går Wyern med på å ha skape litt underholdning for innbyggerne i landsbyen. En snøstorm gjør at alle tilhørerne må overnatte. I løpet av natten blir Wyern funnet drept.

Mordmysteriet denne gangen er et tilnærmet "whodunnit"-mysterium. Egentllig, om jeg er helt ærlig, husker jeg knapt hvem som var morderen. 11 år gamle Flavia og hennes liv er nok en gang det som opptar meg i den fjerde boka i serien. Rammene, atmosfæren i bøkene er det beste. Ikke det beste som i at alt er fryd og gammen, men som i skape en en god ramme rundt en god historie.

Money, to Daffy, meant books, and even though Buckshaw contained more books than the Bishops Lacey Free Librabry, to my sister it was not enough.

- Books are like oxygen to a deep-sea diver, she had once said. - Take them away and you might as well begin counting the bubbles.

I am Half-Sick of Shadows gir forfatteren Alan Bradley Flavia de Luce en liten pause fra søstrenes mobbing. Han gir oss et litt innblikk i livet til Dogger, farens tjener. Dogger sin historie er forsåvidt delvis også farens historie, men vi har fortsatt til gode å bli godt kjent med faren til Flavia. Flavia viser i denne boka at hun faktisk er bare elleve, en troverdighet som jeg har savnet i de foregående romanene om Flavia er nå på plass.

Alan Bradley, kom igjen - gi oss mer Flavia!

PS! Tittelen på boka kommer forresten fra et dikt av Tennysson som heter The Lady of Shalott.

PSPS! Labben har også skrevet om boka.

----

Og boka? Kjøpt selv.

----

Colin Dexter: Last Bus to Woodstock

The Last Bus to Woodstock er den første boka i serien om Inspector Morse. Tretten romaner og noen noveller ble det, før forfatteren Colin Dexter sa takk og farvel til Morse. 

Jeg har noen vage minner om TV-serien om Inspector Morse. Eldre mann, krøllete hår,  i sofaen med klassisk musikk (Bach?) i bakgrunnen og et kryssord i hånda. That's it. Hva var det som fikk meg til å bestille alle tretten romanene om Morse før jeg egentlig visste om jeg ville like serien?

Jo, varme anbefalinger fra Line og Labben, jakten etter ett nytt krimprosjekt etter at jeg var ferdig med Erlendur og ikke minst, et lavt pund og The Book Depository. Farlige kombinasjoner med andre ord.

Mitt første møte med Inspector Morse i litterær form var en god leseopplevelse. Som leser føler jeg at Colin Dexter tar sin oppgave (rolle, yrke?) som krimforfatter alvorlig. Her skorter det ikke på et plott som er både spennende og overraskende, samtidig klarer å Dexter formidle dette på en særdeles god måte.

En ung jente blir funnet drept. Den unge jenta ble sist sett sammen med en vennine, men en ingen venner melder seg når nyheten om drapet dukker opp. Morse og hans assistent, den gode Lewis, må derfor bruke deduksjon for å finne en man i rød bil.

Av og til glemte jeg at jeg leste en krim. Jeg glemte mordet og lar meg rive med i språket. Det er ikke nødvendigvis et lett språk, det er setninger som må leses. Jeg mener, man må lese de a til å og ikke hoppe over noe. En liten setning kan inneholde en større historie, og det er en roman hvor man ofte stopper opp og tenker over det som sies kan innebære for historien videre.

Last Bus to Woodstock viser at det å høre på medbloggere er fint. Jeg har fortsatt tolv bøker om Morse i hylla, 2012 står på trappene, kanskje blir det månedens Morse til neste år?

----
Og boka? Kjøpt selv.
----

Herr Han av Hwang Sok-Yong

Romanen Herr Han er fortellingen om Han Yengdeok, en koreansk lege som ikke vil favorisere partitoppenes behandling på sykehuset han jobber på. Korea på begynnelsen av 50-tallet er et land som holder på å bli splittet. Storpolitikken får konsekvenser for alle, også for mannen i gata.

I mine yngre dager (for å være helt ærlig, det er ti år siden og ikke bare noen år siden som jeg ynder å  både skrive og si) studerte jeg sammen 4 koreanere i Moskva. To gutter på min alder, en jente som aldri sa noe og litt eldre doktorgradstudent. Vi var sju i klassen, i tillegg til meg var det to fra Japan.  De var gode i grammatikk, jeg var god i gjøre meg forstått. Jeg var den første vestlige personen de ble kjent med og de spurte om alt mulig. I begynnelsen var spørsmålene begrenset til ett i hver pause, etterhvert lot la de høfligheten til side og spørsmålene var alt fra hvorfor håret mitt krøller seg litt på siden når det er lett regn ute til å oppklare misforståelser som at nei,  jeg mener ikke at det bor 4,5 millioner mennesker på den øya jeg kommer fra, men i hele Norge. 

Søte var de i alle fall og flere ganger inviterte de meg med på arrangementer. En kveld tok de meg med på en konsert med en veldig kjent koreansk musiker, folkemusikk fra Korea med hodepine, ikke en fulltreffer forøvrig. Hyggelig var det uansett, det var visst umulig å oppdrive billetter til vedkommendes konserter i hjemlandet. Senere tok de med meg på kino og vi så en koreansk film som gjorde det ganske bra internasjonalt, den handlet om soldater på grensen mellom Nord-og Sør-Korea. Før filmen fikk de det for seg at jeg trengte et kortere kurs i koreansk historie så de spurte meg hva visste. Jeg fortalte hva jeg kunne om Korea, altså Korea-krigen og at landet var delt. Noe måpende spurte de om jeg hadde studert koreansk historie, jeg prøvde å forklare at dette var verdens historie og at alle visste dette. De ble imponert og neste dag møtte jeg en annen koreansk jente utenfor studenthjemmet vi alle bodde på og hun kunne fortelle meg at hun hadde hørt om mine særdeles gode kunnskaper i koreansk historie.

Dessverre er det langt fra sannheten. Lesingen av Herr Han viser at jeg vet særdeles lite bortsett fra det jeg lærte i verdenshistorien på videregående (og kanskje en episode eller to av M*A*S*H). Jeg vet ikke hvorfor jeg henger meg opp i dette med bakgrunn da jeg leste Herr Han, for egentlig er det ikke viktig.

Det er ikke viktig for mye av det som skjer i romanen kunne ha skjedd i hvilken som helst krig. Personer som blir tøylet fordi de de prøver å stå i mot. Forfatteren Hwang Sok-Yong er en kjent koreansk dissident. Det sies at historien er basert på hans egen familie og deres historie.

Han Yengdeok, sistnevnte er fornavnet, er i starten av romanen en sliten mann. Han leier seg et rom og for oss kan det virke som han egentlig venter på å dø. De andre leieboerne i huset er bekymret, de vil av flere årsaker få han ut av huset. Historien hans kommer frem, om legegjerningen, om flukten til den sørlige delen av Korea og om livet som en utstøtt.

Den koreanske doktorgradsstudenten i klassen min fortalte om tanter og onkler han aldri har sett. De bor i nord. De fortalte alle kort, i en bisetninger, om familier som ble delt. 

Av og til trenger vi verdenshistorien og verdenspolitikken inn i stua vår for å forstå. Eller, å forstå det kan vi nok aldri helt gjøre. Men vi kan lære.

Andre som har lest Herr Han:

Solgunn

Rose-Marie  

Labben

Kasiopeiias

----

Og boka? Kjøpt selv. Etter å ha lest denne ble jeg nysgjerrig på om det finnes flere koreanske romaner der ute, helst oversatt til norsk? Noen som sitter på noen tips? Det er bare to år siden jeg sist jeg leste noe fra Korea.

----

Snart er det oss

11 noveller med utgangspunkt i hverdagslivet til forskjellige karakterer, Snart er det oss handler kanskje først og fremst om de som ikke er tilstede.

Hverdagsobservasjoner, å være den som sitter igjen og gå-litt-rundt-grøten er stikkord jeg sitter igjen etter lesingen av novellesamlingen.

Det er hverdagslivet til karakterene i novellene vi får innblikk i. Hverdager, hvor personene lever videre med de utfordringene de har fått. De høres hardt ut og det er ikke nødvendigvis enkle utfordringene karakterene må møte. Forfatteren klarer likevel, dempet og nøkternt å skildre livene deres. Hverdagsobervasjonene er skarpe, jeg husker en setning om en far som ikke kunne bestemme over bestemoren så da bestemte han over datteren i stedet.

Jeg oppfatter at mange av novellene handler om å sitte igjen. Hvordan tankene ofte kretser rundt de som ikke er tilstede. Hvorfor de ikke er tilstede kan det være mange grunner til. Jeg er ikke sikker på om det egentlig er så viktig heller.

Novellesamlingen er godt skrevet, men den kryper ikke under huden min. Jeg irriterte meg en anelse i de novellene hvor man kretser rundt personer som ikke er tilstede og man ikke helt vet hvor man skal plassere personene. Går rundt grøten. For meg ødelegger det litt, men det bør ikke stoppe noen fra å lese boken.

Forfatteren bak novellesamlingen Ida Zachariassen Sagberg debuterte med denne boka i år. Hun skriver også på bloggen Ziarah sier.

Og boka? Lånt på biblioteket. Og damer og herrer, dette er min tolvte debutant i år, og jeg kan si at jeg klarte Bokelskerinnens utfordring Les en debutant 2011. Hurra for meg som har fått så mange fine leseopplevelser i år. I tillegg så har jeg lest novelle 40-51 i Bai sin novellutfordring.

Serien om Cat Royal ruller videre....

Cat Royal blir stående uten sted å bo og jobb når teatret hun er oppvokst i stenges. Etter et tappert, men mislykket forsøk på å være hushjelp havner i hun i Paris. Der er det revolusjon og briter blir sett på med skeptiske øyne.

Jeg har lest bok nummer tre, fire og fem i serien om Cat Royal. Cat Royal og jeg stiftet bekjentskap i fjor høst og jeg har egentlig gledet meg litt til å følge Cat videre på eventyrene sine. I bok nummer tre Den of Thieves havner altså Cat i Paris, i Cat o'Nine Tails havner Cat ombord på et marineskip som er på vei over Atlanteren og i Black Heart of Jamaica sier det vel seg selv hvor hun havner. Bøkene er skrevet av Julia Golding.

Lille Cat Royal som er i begynnelsen av tenårene, selv benevnelsen tenårene nok eksisterte ikke på slutten 1700-tallet. Ser man bort fra det at Cat alltid havner der det skjer noe er bøkene gode historier. Og god historie. Bøkene er myntet på et mye yngre publikum enn meg og man merker at forfatteren gjerne vil at leserne skal bli interessert i historie. Når man allerede er interessert er bøkene veldig fordøyelig kost.

Cat er oppvokst i et teater, hun aner ikke hvem hennes foreldre er. I de første bøkene blir hun venner med et adelig søskenpar, men utover serien er hennes refleksjon rundt det britiske klassesamfunnet ganske sterkt. 

I Black Heart of Jamaica tar også forfatteren et uventet grep. En av Cats nærmeste venner er Pedro, en gutt som har sluppet unna slavehandelen. På Jamaica blir Cat vitne til slavehandelen og ser også hvordan folk hun kjenner fra England tar seg til rette. En av hennes bekjente setter Cat i en umulig situasjon, hun må enten ta i mot en av slavene eller så må slaven ut og jobbe på markene.

Heldigvis for meg er det fortatt tre bøker igjen om Cat og hennes liv. Ryktene har det til at hun nå skal sette kurs for gode, gamle England. Jeg gleder meg!
----
Og bøkene? Kjøpt selv. Jeg fant bok nummer to og fem i serien på salg hos Norli. De hadde så kule omslag. Så har jeg bestilt de resterende hos The Book Depository.
----

IKON: Virginia Woolf av Hilde Hagerup

Først en liten innrømmelse. Jeg har aldri fullført en eneste roman av Virigina Woolf. Jeg har prøvd, både Mrs Dalloway og To the Lighthouse, både på norsk og engelsk. Jeg kommer aldri lenger enn de første sidene. Stopp sier det og det er virkelig stopp.

Likevel er jeg interessert i Virginia Woolf og hennes forfatterskap. Virginia Woolf er en forfatter jeg tror jeg kan noe om, men når jeg skreller det ned til fakta vet jeg egentlig ingenting. Bortsett fra navnet på en del av romanene hennes og at navnet hennes knyttes til Bloomsbury-kretsen.

Gyldendal har de siste årene gitt ut biografier om kjente personer i en serie de kaller IKON. Utvalger er variert, fra Astrid Lindgren til Michael Jackson. All ære til forlaget for at de satser på biografier om forfattere som Virginia Woolf, kjent ja, men jeg må innrømme at jeg ikke nødvendigvis føler at romanene hennes ikke er veldig tilgjengelige. 

Som ung slukte jeg biografier, spilte egentlig ikke en rolle hvem som ble portrettert. Hjemme fantes det flere, slitte utgaver av Historien om... Biografiene var ganske standard, en kronologisk oppramsing fra fødsel til død. De ga oss fakta, men lite analyse. Spørsmålene, både rundt kildebruk og følelser, var det lite av.

Hilde Hagerup sin biografi om Virigina Woolf er av et helt annet kaliber. Hun selv går inn i historien og tar oss med inn i Woolf sitt liv. 

Kronologisk oppramsing av Woolf sitt liv finnes ikke. Biografien er på 90 sider og på disse sidene er forfatterskapet viet stor plass. Nå har jeg inntrykk av at man kan ikke snakke om Woolf sine romaner uten å se på hennes liv og omvendt, det viser også denne biografien. Ikke bare ble min nysgjerrighet tilfredstilt, men jeg ble mer nysgjerrig på flere av Woolf sine romaner. Med noen rammer rundt lesingen blir det kanskje enklere å fullføre noen av hennes romaner.

Hagerup har et språk som innbyder til ettertanke. 

De populære jentene var gode speil for de mennene som ville reflekteres i dobbelt størrelse.

Virginia Woolf var ikke noe godt speil. Hun var for interessert i bøker, for nysgjerrig. Belest, men uten formell utdanning. Det fikk bare guttene i familien. Som Nancy Mitford var Woolf bitter på sin manglende utdanning, men hun leste seg gjennom biblioteket til faren. Hun skulle bli forfatter - og hun ble et av 1900-tallets store forfattere.

Anbefales!

----

Og boka? Jeg var så heldig og vinne fire bøker hos Mari da hun hadde jubileum tidligere i høst. Takk Mari!

----

To som ikke falt i smak

I de siste ukene har leselysten ikke vært helt tilstede. Grunnen har nok vært litt valg av lektyre. En lydbok som ikke fungerte og en novellesamling jeg bare stampet i. Ingen av formatene var særlig lange, men når man ikke bruker alle minuttene man kan til å lese eller høre litt til, vet man at bøkene ikke fenger.

Whose Body? var Dorothy L. Sayers første roman om privatdetektiven Lord Peter Wimsey. Jeg har lenge hatt en tanke om å lese alle bøkene om Wimsey i kronologisk rekkefølge. Jeg bestemte meg for å prøve meg på lydboken. 

Sayers skrev krim i Agatha Christie- stil, selv har jeg bare lest Gaudy Nights som jeg likte godt. I Whose Body? blir Wimsey involvert da en død og naken mann blir funnet i et fremmed hus, samtidig som en annen mann forsvinner. 

Lydboken blir helt feil, av og til forstår jeg knapt av oppleseren sier fordi hun gjør til stemmen sin så mye. Jeg måtte ta senke hastigheten til 0,75, men fortsatt var mye uklart. Kjedelig, fordi historien i seg selv var ganske fiffig og jeg likte godt hvordan Lord Peter Wimsey bruker kjennskapen til en gentlemans sin hverdag for å løse saken. 

Valentin Rasputin sin roman Aldri glemme engasjerte meg. Jeg forventet meg at novellesamlingen Brannen og andre fortellinger skulle gjøre det samme. Dessverre gjør den ikke det. Rasputin skriver godt om livet i Sovjet. Jeg blir oppmerksom på hvordan jeg som har bodd i Moskva ser på Russland er lik Moskva. Eller omvendt.

Novellesamlingen består av seks noveller, hvorav den lengste er Brannen. Det var en underlig leseopplevelse, som sagt ble jeg aldri helt med, jeg leste bare masse ord for å bli ferdig.

Hvorfor legger du da ikke fra deg bøker som ikke gir deg noe har du kanskje lyst til å spørre meg. Jeg vet ikke, jeg liker ikke å legge fra meg halvleste bøker. Har jeg først kommet meg gjennom de første 20 sidene er det sjeldent jeg avbryter en bok. Jeg liker å tro at jeg gir bøkene jeg leser en ekstra sjanse, kanskje kommer det til å skje noe. Men egentlig tror jeg at det bare at det er min egen stahet som får fritt spillerom.

Kanskje skal jeg i 2012 lære meg å legge vekk bøker som ikke fenger?

----

Og bøkene? Lydboka er kjøpt selv på audible.co.uk og novellesamlingen fikk jeg i bursdagsgave.

----

Sagaen om Belgarion, Profetiens utvalgte

For litt siden leste jeg om Sagaen om Belgarion på bloggen Betraktninger. Jeg ble nysgjerrig på denne fantasy-serien og bestillte derfor første bok på biblioteket. Av og til er det nettopp slike lykketreff man trenger, for Profetiens utvalgte fikk frem litt av den lesegleden som har stått litt stille de siste ukene...

Garion vokser opp på en større gård sammen med sin tante Pol. Hun styrer kjøkkenet, han springer rundt som barn flest. Garion har ingen annen familie enn Pol, men han antar ubevisst at han er fra Sendaria, landet han bor i. Med jevne mellomrom kommer en eldre mann til gårds, en mann som livnærer seg på å gå rundt og fortelle historier. 

Da Garion er 14 år og egentlig mest opptatt av sin jevnaldrende vennine, skjer det flere ting på gården som får tante Pol til å reagere. Garion må dra avgårde sammen med tanten, fortelleren herr Varg og deres gode venn smeden.

I prologen får vi høre historien om Aldurs Globe, en sten som har magiske krefter. Stenen er oppkalt etter Aldur, en av syv guder. Disse syv gudene hadde alle hver sine land og sine folk, men guden Aldur var spesiell. Han levde alene, til han en dag tok inn en en liten gutt Belgarath. Belgarath ble etter hvert en trollmann og i likhet med andre som sluttet seg til Aldur fikk han evig liv. Aldurs Globe ble stjelt av guden Torak, men Belgarath klarer etter hvert å ta den tilbake. Den er trygg så lenge den blir tatt vare på av noen utvalgte.

Ah, dette var herlig lesing. Bok nummer en i Sagaen om Belgarion Profetiens utvalgte ble slukt i løpet av to kvelder. Nå har skittentøyet fått ligge og middagsrestene står fortsatt på bordet, nå har jeg lest bok!

Det tok ikke mange sidene før jeg er ganske oppslukt av boken. Prologen, som forteller en historie som er minst tusen år gammel, er omstendig og skal være i et gammeldagsspråk. Historien og skrivestilen endrer seg når historien egentlig begynner.

David Eddings skriver enkelt, språket er langt fra omstendelig, uten at han rasjonerer med handlingen. Historien om Garion, som utover i romanen skjønner at han egentlig ikke vet noe sine røtter og dermed også seg selv, er ikke handlingsmettet. Likevel klarer boka å holde meg interessert.

Hvorfor jeg blir så oppslukt vet jeg egentlig ikke. Og det sjarmerer meg litt. Ganske tidlig legger jeg fra meg det som eventuelt kunne irritere og bare leser, blir underholdt, blir fenget. Jeg tror jeg er godt hjulpet av serien Game of Thrones som jeg (bare) har sett på TV. Jeg vet ikke helt hvorfor, sistnevnte er mye mer detaljert og mørkere, men de starter begge to på en gård.

Å bli sjarmert er fint. Bok nummer to Slangefolkets dronning er bestilt og vi får se om serien holder mål når den også er slukt. Eh, lest. 

Profetiens utvalgte kom ut allerede i 1982 på engelsk og har tittelen Pawn of Prophecy på originalspråket. 

----

Og boka? Lånt på biblioteket.

----

Lille hjelper

Jeg har lest en bok og jeg har lyst til å si at - dette, dette er Norge anno 2011. Dessverre.

Jeg tilbringer tid på Facebook, hvem gjør ikke det? Jeg ser på feriebilder fra Karibien, på familiebilder og kommenterer når venner er fyllesyke, gravide eller plutselig har giftet seg. Det er ikke bare Facebook, det er Twitter og det er blogger. Ja, nettopp, nå blogger vi alle. Enten om hvitskurte gulv med hjemmelagede filleryer (økologogisk sådan), om slankekurer, om politikk og om bøker man ikke rekker å leser. Aller blogger, du og jeg og vi to.

Hva skjer med oss når så stor del av vårt liv foregår virtuelt? Hvordan forholder vi oss til den stadige informasjonsflyten rundt oss, alt skjer fort, fortere, fortest og plutselig er øyeblikket med et utall av kommentarer på Facebook over. 

Cesilie Holck sin lille roman Lille hjelper er ingen tradisjonell roman. Tekstene på de knappe 100 sidene er delt i tre. Vi møter Konstantin som er (selvoppnevnt) leder i støttegruppen for Kine Skog. Kine, lokal pornoskuespillerinne, har blitt drept og reaksjonene skal snart fra impulser langt unna Helgeland hvor dette skjer. Konstantin skriver tekster, jeg antar det er blogginnlegg, men blir aldri helt sikker. Så følger kommentarer (til bloggen eller på Facebook?), før vi får overskrifter (eller  kanskje er det navnet Facebook-grupper?).

Som dere skjønner er det mye jeg ikke forstår, men det spiller egentlig ikke noe rolle. Det er det Holck skriver har betydning.

Skjønner hva du mener.

Skjønner absolutt hva du mener.

Det som er skremmende er at mye av det som Holck skriver har jeg lest tidligere. Jeg har lest alle disse kommentarene tidligere, jeg har skrevet noen av disse setningene tidligere.

Mordet på Kine kan ikke ha skjedd forgjeves.

Konstantin, nå arbeidsledig, tidligere tillitsvalgt ved den nå nedlagte fabrikken på lokalstedet tar Kine Skogs død (eller sin egen sorg) til nye høyder. Med Pepsi som sponsor i bakryggen skaffer de både arbeidsplasser (men lite livsgnist) til bygda.

VI SOM ØNSKER KINE SKOGS BEGRAVELSE DIREKTESENDT PÅ TV.

Noe av det jeg synes Holck er veldig presis på er hennes observasjoner på hvor (fort) vi mennesker reagerer når det skjer noe. Noe har knapt nok skjedd før det opprettes en støttegruppe på Facebook, for og i mot, alle er rystet, alle har en mening. Så endrer folkeopinionen seg, gradvis, en sak har ofte flere sider, vi skjønner at det ikke var så enkelt.

Holck sin roman viser at man ikke nødvendigvis trenger store ord for å trenge gjennom, selv om det av og til er fint med caps lock. Jeg skjønner ikke helt hvorfor alle disse korte setningene rystet meg slik, kanskje var det å se det man ser hverdag i trykt form. 

Er det skremmende det som Holck beskriver? Skremmende godt, samfunnssatirisk og av og til ganske så morsom. Hun tar 2011 på kornet, hun beskriver oss skremmende godt. Og det er litt ekkelt å se seg selv på den måten som hun får meg til å gjøre. 

Men aller mest, aller mest har jeg lyst til å danne en egen Facebook-gruppe og kalle den "Vi som mener at alle bør lese Cesillie Holck sin roman Lille hjelper".

----

Og boka? Lånt på biblioteket. Leste om den i Klassekampen og ble nysgjerrig.

----

pst! denne omtalen handler om bok nummer to i en serie, har du tenkt å starte med nummer en bør du egentlig styre unna pst!

Det starter heftig. Faktisk så heftig at jeg nesten var redd for at de ved siden av meg på flyet mellom Trondheim og Oslo skulle skjønne hva jeg egentlig leste. Jeg trodde jeg skulle lese urban-fantasy-chick-lit, men i stedet var jeg fanget i en uendelig kamp for å komme seg til sengs.

Så, mens jeg sitter og vurderer om jeg skal ta farvel med Jane True, så skjer det noe. Under en romantisk tur i parken, blir Jane og hennes elsker, vampyren og etterforskeren Rye, forsøkt drept.

Og derfra og utover så ble det nesten bare spennende. Og litt irriterende, men mer om det senere.

Jane True er tilbake i småbyen Rockabill etter sine eventyr Tempest Rising. Kjæresten Rye vil helst at hun skal flytte til Boston og bo sammen med han. Jane er bundet til Rockabill og sin syke far og utsetter spørsmålet om å bo sammen med Rye.

Mannen som angrep Jane og Rye er Conleth og  i likhet med Jane er også han Hafling. Halvt menneske og halvt overnaturlig vesen, uten kontroll på de kreftene han besitter. Besatt av Jane og på jakt etter alle som har jobbet på det laboratoriet hvor han vokste opp.

Tracking the Tempest er en bok som lover godt om de videre bøkene i serien om Jane True. Vi blir bedre kjent med de vi møtte i den første boken og vi begynner også å ane konturene av hva som skjer videre. Forfatteren Nicole Peer er også ganske god på å forlate oss på siste side med nysgjerrigheten i behold.

Som underholdning er dette en god serie, det eneste minuset som tidvis tar mye plass er Jane sitt libido (hennes ordvalg, ikke mitt). Spesielt siden det ikke trenger å ta mye plass fordi alle historiene i romanen klarer seg godt uten. Men frykt ikke, nå legger forfatteren opp til at det nok naturlig kan bli mer kosing i de neste bøkene...

-----

Og boka? Kjøpt selv på Outland i Trondheim.

-----

Aldri glemme av Valentin Rasputin

"Du forlanger at jeg ikke så mye som hvisker i øret på et eneste menneske at du er her. Nei vel, altså gjør jeg ikke det, jeg tier og jeg skal tie. Jeg forstår. Men hvis det blir et barn, da er jo heller ikke det ditt. Hvem som helst sitt barn, men ikke ditt. Du er ikke her, og det er uvisst om du lever eller ikke."

1945. Ved elven Angara ganske så øst i Sovjet oppdager Nastjona at en øks har forsvunnet. Øksen, som tilhørte svigerforeldrene forsvant i badstuen. Nastjona bestemmer seg for å finne ut hvem som har tatt øksen. Tyven viser seg å være hennes egen mann Andrej. Andrej er i krigen, eller skulle være i krigen, men nå er han desertør.

Ditt liv kan du ikke flykte fra, selv ikke fra de verste stundene.

Mens Andrej ligger i skjul ikke langt fra sitt hjemsted, besøker Nastjona han ofte. For både Nastjona og Andrej er dette møter som setter spor. De finner tilbake etter mange års fravær, men samtidig blir Nastjona sitt følelseliv som en kasteball mellom ektemannen, desertøren, og svigerforeldre, de andre i kollektivet hvor hun bor.

Hun ville vente på sin egen lykke, ingen annens. Man sier at den rekker ikke til alle, noen lykkes i livet, noen ikke. Men det var jo bare hun i hele den vide verden som var henne, hun kunne ikke erstattes med noen - hvorfor skulle så dettopp hun greie seg uten den? Hven var det som hadde foretatt en slik fordeling? Hvorfor hadde man gitt henne livet i gave, når hun skulle motta livets gaver?

I utgangspunktet føler jeg at romanen Aldri glemme av Valentin Rasputin egentlig skulle handle om Andrej, men ett eller annet sted snur det. Blant noen sterke og forvirret følelser en kald vinterdag skifter fokuset, Nastjona blir romanens senter. Hennes liv - og det livet hun bærer på,

Andrej sin skjebne, krigens grusomheter, satt opp mot Nastjona som ufrivillig må leve et dobbeltliv gjør romanen veldig intens. Her er det ingen hvileskjær for oss lesere. Vi får aldri slappe av, forfatteren kjører fremover så intenst at man av og til må lukke boken og puste.

Jeg har ikke lest så mange sovjetiske romaner, Aldri glemme kom ut på midten av 70-tallet. Bak historien til Andrej og Nastjona ligger det systemkritikk og Rasputin har blant annet klart å skrive inn noen av sovjetssamfunnets skyggesider uten å stoppet av sensuren. Humor er det også, innimellom må jeg le av alle ertene (eller var det ertemel?) som kollektivet har fått og hva de lager av den store beholdningen.

Anbefales!

----

Og boka? Fikk jeg i bursdagsgave av min kjære samboer.

----

Madame de Staël av Kåre Tønnesson

I mai leste jeg en biografi.

Madame de Staël av Kåre Tønnesson.

Hva husker jeg?

Madame de Staël var bare et navn jeg hadde hørt om før jeg leste biografien. Hva hun egentlig var og hvorfor jeg egentlig burde vite noe om henne visste jeg ikke.

Yter jeg en bok rettferdighet når jeg skriver om den fem måneder etter at jeg leste boken? Kanskje er det det jeg gjør når jeg ser hva jeg husker.

For oss som har noen studiepoeng eller vekttall innen historie er Kåre Tønnesson et kjent navn. Den franske revolusjon er hans spesialområde.

Biografien om Madame de Staël er kanskje et overskuddsprosjekt fra Tønnesson. Man kan ikke skrive om Madame de Staël uten å skrive om Den franske revolusjon, Germaine de Staël sitt liv ble preget av hennes politiske holdning.

Hva husker jeg, egentlig?

Madame de Staël ble født 1766 og døde i 1817. Hun fikk en underlig oppdragelse. Hennes mor var opptatt av at den unge Germaine skulle være flink. Oppvokst i en priviligert familie var hun veldig knyttet til faren.

Ingen Staël sine bøker er oversatt til norsk, noen er oversatt til svensk. Pikenavnet var Necker, de Staël-navnet kommer fra hennes svenske ektemann.

Napoleon var ikke så begeistret for Madame de Staël, periodevis måtte hun bo i eksil. Ekteskapet med svensken havarerte, en periode bodde hun også i England.

Madame de Staël sier meg litt mer nå, jeg vet hvor jeg kan plassere henne. Perioden, geografien og hennes påvirkning i litteraturen og i det politiske liv, spesielt i Paris.

Boken om de Staël er omstendig, det er ingen lettvekter. Språket er veldig riktig, men ikke enkelt. Bakteppet for det hele er som sagt Den franske revolusjon og det er mange detaljer, veldig mange detaljer. Når man først kommer seg gjennom boken er den lærerik, men kanskje, men bare kanskje, er den for spesielt interesserte.
-----

Og boka? Kjøpt selv.

-----

Det beste i livet. For oss som ikke får nok av Mad Men

New York, 50-tallet.

Rona Jaffe kom i 1958 ut med romanen Det beste i livet, eller The Best of Everything som den heter på originalspråket. Romanen handler om unge jenter som alle har funnet veien til New York. På trange hybler, med oppsparte midler og klær på avbetaling, jobber de som sekretærer i et forlag.

Caroline er bokens hovedperson. Etter at forloveden forlater henne, starter hun sitt liv som yrkesaktiv kvinne. Frem til hun finner en ektemann er utgangspunktet, men jobben i forlaget fenger Caroline. Etter hvert blir det ikke bare en oppholdssted for å få dagene til å gå, Caroline vil gjerne gjøre mer. På kontoret blir Caroline kjent med April, som lett lar seg forlede inn i et miljø hun ikke kjenner, kollegaen Gregg klarer ikke selv å se hvor grensene går og alenemoren Barbara vil bare møte en mann som er interessert i å bli kjent med henne. 

Det beste i livet er drama, fra begynnelse til slutt. En lettskrevet bok om unge jenter  som ikke bare selv ikke vet hva de skal gjøre,  men som heller ikke samfunnet vet hva de skal gjøre med. Det er ikke en bok man husker, men det er en bok som man kan tre inn i når man leser. Fordi  det er nettopp det jeg gjør, jeg trer inn i et annet univers. I et univers hvor kvinner går rundt i kjoler som moderne og ikke retro, og hvor de alle venter på å finne mannen de kan gifte seg med, slik at livets store mål blir nådd.

Oslo, 2011.

Jeg sitter foran TVen. Jeg suger til meg kjoler, parfymer, røyking og endeløse drinker. Drama og uendelige små bihistorier flimrer på skjermen. Jeg er hekta på Mad Men. 

Dagbladet viser bildet av Betty Draper og skriver at perfekte husmødre er moderne igjen. 

Jeg sluker ikke livsstilen. Selv om jeg er  allergisk mot parfyme og røyk, og får migrene bare jeg ser  en kork, er det ikke derfor jeg er glad jeg ikke levde for 50 år siden. Jeg er glad jeg lever i en tid for jeg har valgmuligheter. Og selv om Mostue, Lysbakken og en rekke av fremtredne høyrekvinner har sterke meninger om hva man bør gjøre, kan jeg fortsatt bestemme.

Caroline, Gregg, Barbara og April. De var sekretærer i en tid der kvinner ofte ble sett på som objekter, de skulle være pene i tøy og i trekk, og de skulle være fornøyd med større ansvarsområde og ikke høyere lønn.

Jeg elsker Mad Men fordi det universet som ruller over TV-skjermen er så vanvittig annerledes. Vi ler av Betty Draper sine oppdragelsesmetoder, av eldre menn som gifter seg med yngre kvinner og av kontorsladder. Jeg elsker serien fordi jeg slipper av å være en del av det hele. Den eneste inspirasjonen jeg henter fra serien er kjolene, ah, kjolene, det er nesten så kjolene egentlig burde fått et eget innlegg.

Selv om produsentene av Mad Men nok har brukt Det beste i livet som et oppslagsverk og inspirasjon, fungerer romanen mer som ekstra materiale til serien, enn omvendt. Det beste i livet er kort sagt for oss som ikke får nok av Mad Men. 

----

Og boka? Husk det med liten skrift. Omtalen er basert på et lese-eksemplar fra Silke Forlag. Og når vi først er inne på det (og for å ha mer bensin på bålet for de mener at i det øyeblikket man mottar noe vederlagsfritt så er man ikke lenger objektiv) så digger jeg virkelig Silke Forlag sine Silkeperler. Designet på de tre bøkene som er komme til nå er veldig fine. 

----

No one belongs here more than you.

Alle har lest novellesamlingen No one belongs here more than you.

Alle har skrytt hemningsløst av den.

Nesten ett år tok det meg å ta boka ned fra skyene, unnskyld, bokhylla mi. Først da Bai sparket litt liv i novelleutfordringen 52 noveller på 52 uker, ble jeg inspirert nok til å ta frem denne lille flisa av ei bok.

Det var ikke det at jeg var redd for å bli skuffa. For det kan man fort bli når man ikke er den første til å oppdage perler. Jeg var mest bekymra for at den skulle være trist, og inneholde mennesker med en uendelig tristhet og som sitter i leiligheter og banker. Ok, jeg vet ikke helt hvor og hvorfor Naiv.Super egentlig kom inn i tankerekken min, men bekymret var jeg altså.

Om enn ikke triste så lever de spesielle liv, karakterene i de 16 novellene i samlingen. Uheldige har noen av de vært, med de rundt seg, både de man har valgt selv og de man ikke kan velge. 

De er litt flytende karakterene i historiene til Miranda July,  historiene blir litt diffuse selv om språket er klart. Det er språket som tar meg videre. July skriver med en nesten uforskammet elegant letthet, det virker så enkelt. 

July beskriver vanvittig gode øyeblikk. Du vet, de øyeblikkene. Der du vet at verden aldri vil bli den samme, der hvor du skjønner at livet rakner eller at hvem du elsker. Eller, at ingen egentlig bryr seg. Disse stundene beskriver July som ingen andre jeg har lest. Akkurat som baksideteksten lover.

Og derfor bør du også lese No one belongs here more than you. Og. Fordi, før du starter novellene kan du bruke ett minutt ekstra og kjenne litt på titlene. Hvor mye de egentlig inneholder.

----

Og boka? Fått i julegave.

----