Hvor i hekkan?

Hvor i hekkan skal man begynne, etter 2-3 mnd bloggtørke?! (Jeg skal iallefall ikke beklage mitt fravær. Alt har en grunn. Og det har, for å være ærlig, vært ganske deilig med en pause fra blogginga.)

Det har vært en sjukt travel vår og sommer.... bla bla bla.... Full oppussing av hus (innvendig og utvendig) Skulle gjerne vist før og etterbilder. Men jeg er litt ferdig med akkurat dét nå - så kanskje en annen gang (!) Det har vært pakking, rydding, pakking, sending av container, mer sortering, sending av ting til lager - og alt dette, mens huset hadde snekkere i alle kroker til enhver tid.... (her kan dere se for dere en lang rekke ord som ikke egner seg på trykk). Det har vært hekkans K A O T I S K.

Det triste med å ha hatt så mange ting gående på én gang og så mye ROT rundt oss til the bitter end, er at vi aldri fikk hatt den årlige sommerfesten.... vi fikk ikke sagt skikkelig På Gjensyn til vennene våre....

Selv om vi har vært forberedt på dette i mange måneder - kom det likevel veldig brått. Vi har reist fra en datter. En nokså halvvoksen datter. Mange har sikkert mange tanker om det valget vi har tatt: Er vi gærne?? Vi har jo ikke bare flytta på oss til nærmeste landsbygd. Vi har flytta halve kloden rundt!

Men likevel.... Det er på én måte spennende. Men det er også mye dårlig samvittighet i det. Joda; 18-åringer flest greier seg godt selv - sånn rent praktisk. Men vi skal ikke lenger ha hverdagene sammen. Sånn er det jo når ungene flytter ut fra hjemmet de har vokst opp i. De flytter kanskje for å studere i en annen by. De kommer hjem i helger og ferier. Og seinere - når mor og far har vent seg til å ikke ha ungen hjemme sånn til hverdags - så flytter de videre til det store utland for å studere. Kanskje. Noen ganger.
Men her ble navlesnora brått kuttet. Av oss. Det var ikke hennes valg. Vi har reist fra henne. (Og Jo, jeg blir gråtkvalt mens jeg skriver dette.) Men samtidig vet jeg at dette kommer til å gå fint. Jeg hadde ikke flyttet, hvis jeg ikke trodde på at dette skulle gå helt fint! Hun har masse fin og nær familie i fysisk nærhet. Familie hun er trygg på. Mennesker hun kjenner godt og som er glad i - og tar vare på henne. Hun får dessuten en myk start på å flytte for seg selv: Hun bor i en leilighet i huset vårt. Sammen med den gamle hunden vår. Hun har ingen økonomiske bekymringer å tenke på. Hun selv GLEDER seg til å klare hverdagen på egen hånd. Hun er flink å nyte sitt eget selskap. Og hun har en god kjæreste.

Og dessuten har vi Skype, facebook, Instagram, blogging......Vi ser hverandre og snakker sammen. Og vi er tross alt ikke lenger enn en flytur unna hverandre. Ikke sant? Sant! OG - hun kommer hit til oss flere ganger i løpet av dette året. Høstferien er første tur! Og vi gleder oss.

Vi har bare vært i Busan i Sør-Korea i én uke. Men her ryr det på med bloggmateriale - mange ganger om dagen. Jeg begynner forsiktig med noen (skryte)bilder av utsikten fra leiligheta vår i 47. etasje:

Du vet du bor høyt, når du ser ned på helikopterlandingsplassen på taket til nabobygget: 

Bygget jeg bor i har 70 etasjer. 

Nabobygget i samme kompleks, har 90. 

Sånn ser det ut når jeg kikker over til den fra min 47. etasje:

Det er helt WOW!

Dette er Haeundae (Beach) ved soloppgang sånn ca kl 5.30:

..... Og inn i leiligheten.... 

Og sånn ser det ut når jeg nyter et glass vin til kveldsutsikten:

Hei og hopp.

Nå skal dere snart nyte søndags-steika. Her er det svarte natta og jeg kryper til køys.

Fortsatt glad søndag, folkens!

Turen går til......

Sunny California!

San Francisco

Santa Rosa

Napa 

Oda og jeg skal på en drøy ukes jentetur til Santa Rosa, California.

Santa Rosa ligger ca 40 minutters biltur nord for San Francisco.

Vi reiser tidlig i mars - så det blir en deilig forsmak på våren.

Vi skal besøke en bestevenninne, som "flytta fra oss" for snart 1 år siden.

Jeg har vært på tur i dette distriktet én gang tidligere
 - for nøyaktig 14 år siden.

(Også den gang med min venninne, som kommer herfra)

Vi gleder oss stort.
Jeg har sett en hel del av USA tidligere.
Jeg hadde også ett års opphold i Florida da jeg var 19.

Oda er dødsens spent. Drømmen er "Amerika".
Endelig skal hun få sett (en flik av) Amerika! (iflg henne selv)

Nå teller vi uker. Og vi sparer penger. 

For her blir det shopping. (I allefall iflg Oda :))

Jeg gleder meg mest av alt til å klemme venninna mi igjen!

Fortsatt god uke, folkens!

The Man!

Will Smith er i området. Igjen.
Jeg er bare sååååå betatt av den mannen, altså. Kjekk kar. Sjarmerende. Bare spør meg. Jeg har sett han! Helt på ordentlig! I ganske intime små omgivelser. Eller; hvis man kan kalle et lite studio hos NRK for intimt - ja, da var det dét det var.

Jeg kunne grovt telle ca 110 publikum i salen, hvor opptaket foregikk. Det er ikke veldig mange!

Han var på Skavlan sist vinter. I forbindelse med Nobelprisutdelingen. Jeg fikk dagen i forveien, forespørsel om jeg ville ha billetten til en venninne av lillesøster (som heldigvis for meg, hadde blitt syk). Jeg hadde ikke barnevakt. Mannen var bortreist. Innspillingen foregikk nemlig midt på dagen. Midt i uka. Men det måtte ordnes. Ikke noe men. Det var helt opplagt at barnevakt måtte ordnes! Og det ordnet seg.

Han Will kom.

Sammen med sin nydelige kone Jada. 

De spøkte og lo. Og var så pene og dyre i tøyet - som bare et kjekt Hollywood-par kan være. Men likevel så down to earth ; de tøyset og lo både av og på kamera. Jeg ble nok litt starstruck. Det var ganske stort. Jeg kunne ikke slutte å smile!

Og ikke nok med det: 

Den andre store gjesten denne dagen, var Robbie Williams. 

Sjølvaste! 

Trenger jeg si mer?! Nei. Dere skjønner at dette var en super opplevelse.
Intimkonsert (kaller man 1 sang for konsert?) med Robbie. Oh My! (du kan se opptaket her)

Ikke hverdagskost for en hjemmeværende småbarnsmamma, dette her :)

Ganske ålreit

Det er rart med det: 

Gjennom hele oppveksten tenkte jeg at dette var verdens kjedeligste sted å vokse opp. 

Trygt og godt. Men ganske så kjedelig. Forutsigbart. Alle kjente alle. 

Vi hadde Coopen, rutebilstasjonen, posten, bensinstasjonen, svømmehallen, idrettsbanen, kiosken.....

Vi hadde elva og fjellene.

Vi så ikke skjønnheten i det. Det var kalde, mørke, snørike vintre. 

Sommerne var også ganske kalde. Lyse og egentlig deilige!

(nordlendinger kjøper ikke hagemøbler.... de bare setter seg på sparken mens sola skinner!)

Huset jeg vokste opp i ligger 100 meter til høyre for brua. 

Vi bada i elva. Vi fiska. Vi klatra på brua... 

Vi lekte under brua. Senere smugrøyka vi under brua. 

 Som voksen tenker jeg; Hvor heldige vi var!

Vokse opp på dette nydelige stedet - og ikke sette pris på det. Synd. 

Men jeg setter pris på det nå. 

Det er så veldig, VELDIG vakkert her oppe i nord.

Jeg elsker å ta ungene med hit!

Foto lånt av facebookvenn.

Premiereløver og sånt

Det ser kanskje ut som jeg gjør morsomme ting sånn både i tide og utide (festing og vining og dining... ) - Ut fra hva som skrives her. Men jeg gjør ikke det, altså! Jeg har bare ligget i dvale hele vinteren. Og når sommer kommer og anledningene byr seg - da er det ikke nei i min munn. Og dessuten er jeg veldig flink til å rope det ut, når jeg først gjør noe litt utenom hverdagslighetene.

Igår gjorde jeg noe ikke hverdagslig: Jeg var premiereløve. Med (litt) høye heler og bobler i glasset.

En snill venninne inviterte meg på førpremieren av Sex and the City 2.
Vi fikk goody-bag i døra: mascara, lipgloss, moteblader, prøver på alt fra intimbarberingssåpe til   tannkrem og gnagsårplaster. Kjekt. (Og Guuuud så praktisk med sånne miniflasker av alskens!!)

Det gnagsårplasteret kom forresten som bestilt: Jeg hadde, på veien til kinoen, klart å pådra meg et mega gnagsår på venstre hel. Mine fantastiske pudderrosa Camper-pumps (jeg sier pumps, selv om jeg ikke tåler det ordet, nettopp fordi skoene er pumps) har blitt for små etter siste svangerskap.... Jeg har vokst en halv størrelse i beina ved hvert av svangerskapene mine!!  Og jeg ante det kunne by på problemer da jeg gikk hjemmefra - men overrså tanken og følelsen glatt: Skoene måtte være med på premieren - tross et halvt nummer for små!!

Filmen har fått slakt hos alle kanaler. Og jeg har aldri vært noe stort fan av serien. Mulig fordi jeg var i utlendighet store deler av perioden serien gikk på norske kanaler - og aldri fikk noe kontinuitet i handlingen. Men jeg synes likevel dette er underholdende, når jeg først ser på.

Filmen får neppe en Oscar, den er ingen Grande filmopplevelse. Men den har jente-stæsj så det holder:  nyyydelige kjoler, masse hårsveiser, sminke, vesker, SKOOOOO. Og selv om jeg hverken har kropp eller lommebok for det meste av det - er det deilige å bare drømme litt.

Slakt eller ei: Jeg tror de 180 (Cava-fnisende) jentene i salen på Frogner Kino, storkosa seg. Jeg gjorde ihvertfall det!!

Og med en fantastisk sushi-opplevelse etterpå, hyggelig oppdatering og latter med min venninne, var kvelden intet annet enn fullkommen!!

Oppsummering

Morran starta kl 06 med russebiler i nabolaget. Musikken hørtes godt nok - selv om det nå er forbud mot å ha musikken på utsida av bussen....
Drøyde`n i senga til 7.30.
Vi sendte eldste datter til venninnefrokost. Senere skulle de til byen. Og bortsett fra en stempling innom her hjemme sånn ved 18-tida... så vi ikke henne igjen før til kvelden. Hun har hatt en fin dag!!
Resten av familien føk ut av huset, like stressa som alltid (uansett hvor god tid vi har - så har vi plutselig veldig dårlig tid....) for å rekke oppmøte på skolen 9.15: Tale, speiding etter svigerfar,  sang, tale, nikking til kjente, mer hilsing og klemming og gratulasjoner for dagen.....

Vi fant svigerfar. Andrine vil gjerne vandre litt rundt med bestefar.

Så var det massevandring av foreldre (og andre) til Bjerkelunden.
Dette skjer mens ungene, som seg hør og bør, går en lengre runde i tog med korpset.

Mens vi venter på at toget av unger skal ankomme parken - kan jeg endelig få morrakaffen (den jeg plutselig ikke rakk før jeg dro hjemmefra), en hvetebolle (så hard, at jeg kunne skadet noen hardt, om jeg hadde kastet og truffet) og en is. Dette ble dagens første og siste. Både is og bolle.
Alida og Andrine var mild sagt overveldet. Av begeistring? Eller forferdelse? ..... Det kunne de ikke gjøre rede for. De mest bare stirret på alle menneskene og sa ikke stort.

Så gikk det slag i slag med pølser, kaker, ballonger, sekkeløp, trivelig snakk med kjente og flere høflige nikk til perifere bekjente.

Vel hjemme kl 13, strømmet det på med mennesker. Uteplassen (som vi ikke kunne koste og rydde pent dagen før, grunnet himla regnvær) ble på 5 minutters felles innsats gjort pen og ryddig. Og vi kunne nyte et glass vin eller annet i glasset.
Noen gjester gikk - nye kom. Og vi hadde et herremåltid bestående av grillede pølser, sprøstekt løk og lomper. Det ble mest ungene som spiste pølsene, forresten. Vi voksne hadde en smak av sommer i form av Toast Skagen (medbragt av gjest - og som var himmelsk godt!!). Og hvitvin.
Dessert var som tidligere nevnt: Verdens Beste (som også denne gang var best i verden). Også sjokoladebitene mine, da.

Kl 19 var det kveld. Og febersyk Andrine.
Dagen var fin og trivelig. Og akkurat så avslappet som en 17.mai bør være. Bortsett fra de minuttene før vi skulle rekke oppstilling på skolen på morran, da. Nå er det bare å vente på 18., 19, og 20. mai....

En før-påskehistorie

Den store familien sjekket skiforholdene denne ettermidagen og pakket fartøyet for liten ekspedisjon.

Da de kom fram til den tomme parkeringsplassen på Valdres skisenter på Skrautvål, tok det sin tid før alle hadde ski på beina og de minste hadde plass i pulken. Siden dette var første pulktur for de små - var de motvillig til å ha armene innenfor trekket; de ville sitte og peive (se ordliste under) litt til eventuelle forbipasserende. De ville heller ikke ha snøbriller på. Det begynner å snø tett........

De mellomste skiløperne legger i vei. Og den nest største (mor) holder seg bakerst, med kamera og kladder på skiene. Men like blid!

Snødrevet blir tettere og tettere. Det blir dårlig sikt og Ella (hunden) er litt bekymret for at alle går såpass spredd. Hun skjønner ikke at mor, som går langt bakerst, sliter litt med skiene. Men for all del; like blid!

(Det bildet av skismøre-måleren var mest bare for bloggbildet sin del.

Ingen fulgte smøretipset - siden vi bare skulle en bitteliten tur)

Etter en stund kom den spredte ekspedisjonsgruppa fram til en stall........

Da var alle helt nedsnødde - og det utbrøt vill jubel.

Stallen hadde spor som viste at andre ekspedisjonsfarere nylig hadde brukt stedet.

Det røyk så koselig fra bålstedet som stod så perfekt plassert i forkant av den forlatte stallen.

Familien kom seg i ly.

Vi var sultne og slitne etter den strabasiøse turen. Og alle kunne med den største glede

nyte varm sjokolade, kanelsnurrer bakt igår, saft, appelsiner og Kvikklunsj.

Da det verste snøværet hadde gitt seg, tok de to minste ekspedisjonsfarerne affære

og ledet an for å finne tilbake til fartøyet som skulle frakte oss videre tilbake til hytta.

Med stort hell. Vill jubel igjen!

De bobledresskledde tar hverandre i hånden og takker for godt samarbeide.

De største ekspedisjonsfarerne klemmer hverandre og er lykkelige og takknemlige.

 The End

Upålitelig venninne!

Jeg er i besittelse av en superdings som har revolusjonert ferieturene nedover Europa: En Tom Tom.
Dama som forteller veien heter Liv. Man kan velge mellom Liv og Jørgen. Vi liker Liv. Det er blandt annet fordi hun har en litt streng nord-vestlandsk dialekt - som vi har mye moro med å herme etter, når kjøreturen tar oss gjennom kjedelige, svenske skoger.

Liv ligger mesteparten av tiden og hviler. Men idag måtte jeg vekke Liv til liv. Jeg skulle nemlig på kjøretur i ukjent terreng: Jeg skulle til Jessheim!! Og Jessheim er verre enn innerste Oslo-kjerne når man er ukjent.

For å gi Liv en idé om hvor man ønsker å ta turen, må man først legge inn byen man skal til - deretter gatenavn og nr. Men i himmelens navn....... Liv er i stand til å lokalisere den minste, toskanske landsbyen - men Jessheim finner hun ikke!! Helt sant! Jessheim er ikke i hennes vokabular! Jeg er skuffet.... Akk-o-ve!

Jeg må slukøret sende en sms, for å spørre dama jeg skal besøke, om hvilken kommune Jessheim ligger i. Jeg kan mye - men stedskunnskapen er utrent - og var helt fraværende denne dagen, siden jeg allerede var litt seint ute, og 1-åringene var bestukket med hver sin bolle i baksetet FØR kjøreturen hadde begynt.
Jessheim ligger i Ullensaker kommune. Dét skjønte Liv! Og jeg glemmer det nok aldri. For Liv var helt tom-tom idag og helt upålitelig! Mulig jeg i trass bruker kjedelige bokmåls-Jørgen neste gang - selv om han helt sikkert er like dum hva Jessheim angår.

Harry Hole vs. Edward Cullen

11-åringen er litt sur for at hun aldri skal være vampyr. Say What??!! Det handler ikke om blod og biting..... Men hun vil gjerne kunne fly og lese tanker. Hun vil gjerne være like pen som Alice. Og hun håper å få oppleve kjærligheten like sterkt som Edward og Bella. Det handler om Twilight.
Hun sparer på kapitlene i siste boka hun nå leser - for ifølge henne selv: ALT kommer for all framtid til å være kjedelig lesning, når bøkene om vampyrene er slutt!!
Hun vil gjerne flytte til Amerika. Til stedene hvor innspillinger blir gjort. Hun fantaserer om karakterene, drømmer om det når hun sover og snakker om det når hun er våken , har veggene fulle av postere av disse vakre menneskene, vil helst ha premiere-billetter til filmene...
Hun er besatt - Og vi blir litt smårare av det hele.

15-åringen har også vært litt over middels opptatt av Twilight. Hun leste den første boka ved en tilfeldighet for flere år siden. FØR noen andre hun eller vi  kjente hadde hørt om bøkene. Hun lot seg fengsle av sagaen og har lest alt både på engelsk og norsk. Men hun snakket ikke så mye om det. Da den første filmen skulle komme - og hun påstod at dette kom til å bli større enn Harry Potter.... Yeah, right! sa jeg da. Det kan da umulig være så jevt, dette her!! Så feil kan man altså ta.
Historien Stephenie Meyer har skapt rundt karakterene i den lille amerikanske byen Forks, er fascinenerende for mange.
Jeg er ikke helt sikker på at jeg kommer til å legge meg i sovepose for en premierebillett til filmatiseringen av bok nr 3 i Twilight-sagaen: Formørkelsen. Men for Harry Hole derimot.....

Denne er forresten ganske artig: Twilight - what have you done to my wife

Spring Awakening - Løp og se!

Jeg og Christian var så heldig å få billetter (med barnevakttjeneste) fra svoger og frue:
Spring Awakening på Oslo Nye.

Jeg er forelsket. I alle karakterene. Lena-Kristin Ellingesen var akkurat like nydelig og fantastisk som jeg trodde og håpet at hun skulle være.
Og Adil kan jaggu mer enn å danse: Gutten har sangstemme! Og han var kjekk og pen og flink!
Jens-Petter Olsen hadde jeg ikke hørt om før.... Men han glemmes ikke etter denne forestillingen -Tro meg!

Det er energisk og morsom stemning på scenen, flott sang, rørende historie. Jeg fikk ledd masse. Og grått. Masse. Faktisk 2 store servietter...... Da lo Christian av meg.
Men jeg er mamma til en 15-åring, som er i samme fase i livet som karakterene i historien - Og det overveldet meg så til de grader.

Nei, folkens - Hvis du får tak i billett til denne musikalen litt utenom det vanlige - Ikke nøl. Dette er virkelig verdt pengene!