Jeg skal innrømme at jeg ikke har spesielt grønne fingre. Ikke litt lysegrønne, engang! Men jeg liker pene ting. Jeg liker blomster. Og jeg har lettere for å få til noe ute enn inne. Hagen vår er stor. Og den er vanskøttet! Tomta ble i sin tid bygget opp av stein. Og nå er det veldig lenge siden det ble gjort noe her: Hele tomta burde vært fyllt opp med jord. Plen skulle vært sådd.... Men ikke noe av dette er gjort på flere 10-år... Så det er dårlig med plen. Det er mye sand. Trærne er store og flotte - hvilket forsåvidt er fint, da vi har en nydelig solrik tomt - og vi trenger litt skygge innimellom. Men vi trøster oss med, at på linje med huset, har også hagen potensiale. En gang, når vi får bedre tid *kremter*, skal vi fylle opp jord og ha det grønneste gresset noen noensinne har sett...........
Enn så lenge: Det er utrolig hva litt blomster kan gjøre med både hagen og humøret!
Disse koselige steinbedene laget min svigerfar, da han overtok huset etter sin far i 1970.
Slik så det ut etter litt opprensing av fjorårets visne greier og skit:
Ikke spesielt spennende, dette her!
Men så, vett du... Trine stikker ut et par timer... kommer hjem mange lapper fattigere..... og vips:
Den spinkle kvasten i potta er et
syrintre jeg fikk fra en venninne ifjor:
Det er ikke lett å se - men det har masse grønne knopper. *smiler*
Jeg kan ikke navnet på en eneste av de plantene jeg kjøper. Jeg tar det jeg synes er pent og har fargene jeg ønsker for året. Jeg tenker ikke på om de er hardføre eller enkle å få til... Og jeg er aldri sikker på den avstanden de skal ha til hverandre i bedet. Men det tar jeg ikke så nøye.
Nå er hagen på vei til å bli fargerik og morsom å være i. Bare sommeren nå kunne vise seg....
