Pøbelfaensjævler!

Historien er som følger:

Igår (søndag) la jeg ut på en aldri så liten joggetur. Jeg hadde musikken høyt på ørene og var i min egen verden.

Etter 1 km: Jeg kjenner plutselig en smerte i den ene leggen. Og ser et knust egg ligge ved føttene mine. FAAA-EEEN! roper jeg... river av meg høretelefonene og bråvender meg. Jeg snur meg i retning bort fra veien - slik at jeg ikke rekker å se bilen som passerte bakfra, før den har runda svingen.

Bak meg går det to gutter. En stor forran og en liten bak. Siden jeg ikke ser noen andre mennesker, ikke hører noen små gutter bak hekken - og som sagt aldri rakk og registrere at det hadde passert en bil.... (Ja, men musikken var høyt!).. så konkluderte jeg med at disse guttene hadde truffet meg med et egg. De var veldig langt bak meg...og den ene hadde ramla av sykkelen sin.... men gutter er jo ofte gode til å kaste, osv... Teorien skurra litt - men det var den eneste jeg hadde der og da. Jeg stoppa opp, stilte meg bredbeint med hendene i sidene og venta til de kom opp til meg. Da så jeg at den ene gråt og hadde egg over hele genseren sin.

De kunne fortelle at det hadde kjørt noen ungdommer forbi og kasta egg i forbifarta. Herregud - det er jo livsfarlig. Ihvertfall veldig farlig! En gjenstand som kastes fra bil - får i tillegg til kastekraft - også kraften fra farta bilen har... Tenk om noen av oss hadde blitt truffet i ansiktet?!!!

Jeg var så forbanna. Og løp videre oppgitt og rystet.

Etter et par kilometer til treffer jeg på en venninne, som er ute på sykkelen og lufter bikkja si. Vi hilser og fortsetter i hver vår retning. Da jeg kom hjem, kunne hun jeg hadde møtt, fortelle at hun rett etterpå hadde opplevd at noen hadde kasta "noe" fra en bil - og bikkja hadde blitt vettaskremt - som resulterte i sykkel og venninne over bikkje.... Ja, dere skjønner tegninga.

Hva er dette for noe???
Hvor dum kan man bli, egentlig?! Og de er jo tydeligvis flere i bilen.... og sjåføren må jo hvertfall være 18 år.... Og INGEN er fornuftig nok til å skjønne at dette er en farlig lek....

Selvportrett med mobilkamera.

Ok - leggene mine er ikke et vakkert syn sånn til daglig. Og blekere etter en sommer, har de neppe noen gang vært... Men de ser ikke akkurat penere ut idag med BLÅMERKE på størrelse med et stort eple bakpå.

Ps. Jeg burde nok ta en tlf til politiet. Vi er nok ikke de eneste som er offer for disse faens pøbeljævlene!

Please Welcome Eddie

Det våres. Det er jo fantastiske greier. Nu vel; For oss med trehus og naturtomt, er det dags for de ubudne gjestene.... Og for en med araknofobi er det til tider et sant helvete...(beklager språket)

Her har vi mange sånne ubudne. Veldig mange. Og jeg klager til venner og familie (noen ganger til og med til tilfeldig forbipasserende). Jeg forteller hvor store de kan bli. Ingen tror meg. De tenker nok: Jada. Sikkert. Hun er nok på lag med han som skrøt av den kjempelaksen han fikk... Men jeg tuller ikke.

Jeg fanget en gang et eksemplar. Et prakteksemplar, kan vi kanskje kalle han. Den. Eller hva nå den var. Nå skrøt jeg litt: Det var mannen som fanget den. Historien er som følger: Jeg skulle bruke doen i kjelleren midt på natta. Tror klokka var 2. Og der stod Dyret på veggen. Jeg måtte vekke mannen: Jeg måtte få Dyret bort. Og det kunne ikke vente. Tenk hvis jeg kom ned neste morgen og og den var borte... Jeg kunne aldri gått ned der igjen, hvis jeg viste om at det var en kjempe løs i kjelleren. Jeg vil helst ikke tenke ikke på alle jeg ikke vet om.

Mannen fant Dyret så fascinerende, at han ville vise den til ungene neste dag:  Fram med det største syltetøyglasset! (Pustehull i lokket lagde han også. Noble mannen). Uansett: ungene ble nesten sjokkskada av synet. Jeg også. Men etterhvert ble jeg nesten litt vant til å se på den. Jeg tok meg selv i å snu litt på glasset, for å studere dyret fra undersiden. (passe gal, hæ!?)

Jeg og Emilie bestemte oss for at vi måtte dokumentere skapningen.

Dette er ikke Lille Petter Edderkopp. Men Kjempestore Eddie.

Etter den nøye planlagte fotoshooten, slapp vi dyret ut i skogen. Han var et sånt utrolig eksemplar av arten, at han fortjente å leve videre. Tenk dere den fantastiske historien han kunne løpe hjem å fortelle Fru. Eddie og alle barna.

Jeg leste "Charlottes Web" til eldstedatter som egenterapi for noen år siden. Det hjalp litt. Men ikke lenge. Denne var ikke søt som Charlotte! Og jeg gruer meg litt for å treffe Eddie med fam. denne sommeren.