Storbyliv...

Det ble brått så stille her inne. Men jeg er her enda, jada.

Hyde Park, London. 

Siden sist har jeg vært en tur i London. Jeg liker London, det er en fin by. Denne gangen var jeg på tur med min gode venn M. Vi har vært i London sammen før - i 1989. Den gang var vi unge og barnløse, med livet som en motorvei foran oss, og vi handlet klær og sko. Det har rent mye vann i havet siden den gang - og vi har vært i London flerfoldige ganger hver for oss. Vi har blitt klokere, vi ser litt dårligere, vi har voksne barn, og andre ting står på agendaen. Snorkeplaster, for eksempel, kan jeg ikke huske at vi diskuterte den gang for 24 år siden. Akk ja, sann. Nå tok vi det med ro - studerte byen og livet og drakk afternoon tea - og handlet te og tøfler. Men ikke noe garn. Jeg var ikke innom en garnbutikk en gang. Og jeg strikket ikke en eneste maske. Strikketøyet fikk bli hjemme - mens jeg og armene mine tok fri. En liten ferie var midt i blinken akkurat nå.

I London var det litt - men ikke så mye - mere vår enn her hjemme. 

I alle byens parker blomstret påskeliljer av hjertens lyst. Disse blomstret på Russell Square.

Fortsetter vi som London-turister med samme frekvens, blir vi 75 før neste tur, og hva handler vi da, mon tro...?

Blomsterprakt i Notting Hill.

Timingen var forresten perfekt. Vi forlot fedrelandet idet Justin Bieber inntok Oslo og skapte kaos i byen, og vi reiste hjem igjen rett før London Marathon. Vi rakk såvidt begravelsen til Margareth Thatcher. Og vi hadde sol nesten hele tiden. Da vi kom hjem, oppdaget jeg at jeg bare hadde tatt bilder av blomster og trær - og te.

Det skal være pasteller i år, gjerne rosa - her fra Hyde Park.

Sånn kan det gå når man er beruset av våren. Selv om det blåste en ganske frisk og småsur vind, var vi heldige med været - bortsett fra de ti minuttene på vei mot Harrods da himmelens sluser åpnet seg. Men engelskmennene er et kultivert folk - de kan gå tett som sild i tønne på fortauet uten å stikke ut øynene på hverandre med paraplyene. Det er godt gjort - man må bare ta av seg bowlerhatten for londonernes køkultur og velvillige smidighet. Der har vi noe å lære.

En ettermiddag snublet vi sårbeinte inn i en sidegate som lå i le for vinden - og her kunne vi faktisk sitte ute og nyte myntete og biscuits med lemon cream uten  fryse. Det var så godt!

Afternoon tea på Harrods - det var den dagen det regnet, da var det ekstra deilig å synke ned i tesalongen, våte og pjuskete, og nyte noe av det mest engelske av det engelske. Tre etasjer - med sandwiches i bunn, biscuits i midten og kaker øverst. Luksussjokk for en traust nordmann som er vant til en blings Ingers rugbrød med makrell i tomat...   :-)

Turist-tips: Vil du drikke din afternoon tea på ett av de mer fasjonable, berømte stedene, som The Goring Hotel, The Dorchester, Savoy eller Ritz, bør du bestille bord i god tid før du drar. Som de lett henslengte turister vi var, trodde vi det holdt med et par dager, men der tok vi feil. Men det var flott på Harrods også. Vil du lese mer, kan du ta en titt her.

Daisies! Jeg elsker daisies. Nesten uansett hvor jeg har vært på ferie, er det tusenfryd i plenen. Men i Annepålandets forheksede hage vil de ikke vokse - jeg har prøvd mange ganger.

Turist-tips: Gode sko er et MUST når man er fotturist i en storby. Her er mine trofaste Clarks som har vært med meg på tur så mange ganger at jeg kanskje burde ha kjøpt meg et par nye når jeg først var i London. Men det glemte jeg visst.

Og nå er det strieskjorta og havrelefsa igjen. Da er det bare å glede seg til gressplenen her hjemme blir like grønn som den i Hyde Park - og håpe at sneglene holder seg unna i år. Det er jo lov å drømme litt på en søndag.

Mer London...

Én ting vi mangler her i Norge, er kjøpesentre med personlighet og stil. Vi hadde gamle Steen & Strøm i Nedre Slottsgate i Oslo, men nå er det en del av en stor kjede med 56 butikker, helt like alle sammen og ikke snev av personlighet og sjarm tilbake.

I London, derimot, har de flere. Det er alltid morsomt å ta en tur innom der. Størst er Harrods i Brompton Road i Knightsbridge, som jeg skrev om i fjor. Vi rakk ikke innom der i år, dessverre. Harrods er i grunnen mer en severdighet enn en et sted man shopper, veldig fint og veldig eksklusivt. I fjor endte Sønnen og jeg opp på høye barkrakker i isbaren, en fredelig oase der vi ble vartet opp av fjonge kelnere med uniform og engelske manerer. Et fint sted å hvile bena og slurpe milkshake av høye glass.

Selfridges er også et stort og fint magasin, som ligger midt i Oxford Street. Riktignok mye mindre enn Harrods, men stort nok i massevis - med alt hva hjertet måtte begjære av klær og sko, vesker, ting og tang. Og en flott parfymeavdeling, for oss som elsker sånt. Her får du langt bortimot alt av dufter, nesten. Resten får du på Liberty, mer om det lenger ned. På Selfridges - som overalt ellers i London - var det jul da vi var der i slutten av oktober.

Fint skjerf! Lurer på hva slags pinner det er strikket på? Det foresvever meg at det må være litt tungt å ha på/med seg rundt i byen, sammen med alle handleposene...

Her har vi Dattera utenfor Selfridges - med grønne girlandre og stemningsfulle julelys i høstregnet. Litt mer passende størrelse på skjerfet hennes. Mer om det lenger ned.

Men det fineste stormagasinet er Liberty's, som ligger ved Regent Street, inn fra Great Marlborough Street. Det pøsregnet da vi var der, så jeg glemte dessverre å ta bilde av den sjarmerende bygningen - jeg rappet et fra nettsiden deres i stedet. Bygningen er like fantastisk inni. Liberty er godt kjent blant quiltere for de fine, blomstrete stoffene sine. I samme etasjen hadde de garn i massevis - en hel vegg med Rowan-garn i alle farger og varianter. Jeg ble så forvirret av utvalget her at jeg ikke fikk kjøpt noen ting. Det blomstrete designet fra stoffene gikk igjen på alt fra skjorter til porselen og badeartikler. Og dusjhetter. Jeg burde ha kjøpt meg en blomstrete dusjhette  :-)

Det var jul på Liberty også - hva sier du om turkise julekuler i år? Fantes også i alle mulige andre farger og varianter. 

Eller kanskje en maske? Dem var det mange av.

"Liberty is the chosen resort of the artistic shopper", i følge Oscar Wilde. De hadde i hvert fall et enormt vareutvalg - mye rart og mye fint. Og ikke minst - en flott parfymeavdeling her også, blant annet en egen, liten avdeling med Diptyque, en av mine duft-favoritter, pluss mange andre fristelser. Vi var lenge på Liberty, Dattera og jeg.

For at ikke moderen skulle bli helt utslitt, måtte vi ta en liten pause i kaféen på Liberty, med kaffe og kaker fra Liberty-blomstrete porselen - mens Dattera demonstrerer sin nye Cocoon-lue med matchende patentstrikket skjerf. De på bordet bak oss er i full sving med sin Afternoos Tea, med scones og kaker på et høyt afternoonteastativ, som vi skimter såvidt, men så sultne var ikke vi.

Tror jeg skriver mer om lua og skjerfet - strikket av meg selvfølgelig - i et annet innlegg, jeg.
Ha en riktig fin søndag!

London...

Her kommer en liten snutt fra ferien vår i England nylig. Vi var først i London noen dager.

London er en flott by - her er det noe for enhver smak. Shopping kommer man vel ikke utenom i denne metropolen, i tillegg til kunst, kultur, historie, arkitektur, parker, hyggelige engelskmenn, og ikke minst - The Underground.

Jeg tar av meg hatten for the Underground. Effektivt, kjapt og billig. Selv på en overcrowded lørdag  funket systemet helt utmerket.

Da jeg var barn, fikk vi T-bane i Oslo. Det var stor stas - vi parkerte bilen på innfartsparkeringen på Grorud og tok T-banen inn til byen. Den skranglet av sted i bedagelig tempo, mer over enn under bakken utenfor sentrum. I dag består T-banen av 92 stasjoner, bare 16 av dem ligger innendørs eller under bakken. "Pass for dørene, dørene lukkes" sa stemmen i høytaleren, husker jeg. Lillebror syntes de sa "Ørene lukkes". Han var liten da, og satt på fanget. T-banen i Oslo åpnet i 1966.

Londons Underground - også kalt the Tube - åpnet helt tilbake i 1863, og er verdens eldste undergrunnssystem. I dag er Tube'n 149 år, og da vi var der, foregikk det omfattende restaurerings- og oppussingsarbeider. Likevel gikk trafikken i rute og helt uten problemer, selv på en overcrowded lørdag, noe man ikke kan si om T-banen i Oslo til enhver tid. Billettsystemet er enkelt å forstå, det er automatiske billettporter, og køene går raskt unna.

Londonerne har bedre kø-kultur enn oss - og antakelig er de smartere enn oss også, de har i hvert fall forstått at man må slippe ut de som skal ut av en stappfull t-banevogn, før man selv går inn. Det samme kan man ikke si om Oslo-folk - som trykker seg på så snart dørene åpnes. Hver eneste gang. Selv om man bare behøver å prøve en eneste gang før man skjønner at det ikke går. Man behøver ikke være spesielt intelligent for å forstå det.

Londonerne kan i det hele tatt kunsten å bevege seg i trange menneskemengder uten å komme borti hverandre. Meget imponerende og ganske elegant.

The Underground har 270 stasjoner, og alle har vel sett det berømte Tube-kartet. Det er et skjematisk diagram over linjene og hvordan de henger sammen - og ikke nødvendigvis helt geografisk korrekt. Jeg synes det er flott og imponerende. Det ses på som en designklassiker, og er kopiert av praktisk talt alle metroer og t-baner verden over.

Underground'en er bygd i to etasjer, den nyeste er bare ca fem meter under bakkenivå, mens det opprinnelige systemet ligger dypt nede på 20 meter og helt ned til 69 meter under bakken. Du har sikkert lagt merke til det hvis du har vært der - heisene ned i dypet og de milelange rulletrappene.

Her har vi familien Annepålandet på en nesten folketom Lancaster Gate.  

Men det var i fjor - arkivfoto. I år var det så folksomt at jeg helt glemte å ta bilder.

I 2011 fraktet the London Underground 1,1 milliarder passasjerer. Det føltes som om det var omtrent like mange på Tube'n da vi var der på en overcrowded lørdag. Men vi kom dit vi skulle, uten problemer, selv om Dattera ble stående igjen på perrongen og måtte vente på neste tog. Det var virkelig ganske fullt, og selv om jeg ikke lider av klaustrofobi til hverdags, var det godt å komme seg opp i dagen og kunne puste fritt igjen.

Vi tok Tube'n til Angel stasjon i Islington, og her begynner kanskje garn-folket å kjenne seg igjen og skjønne hvor Annepålandet var på vei? A propos rulletrapper - rulletrappen på Angel Station er den tredje lengste i Europa. Det stod plakater ved de lengste rulletrappene - ta det med ro, sto det, ikke løp, ellers kan du ramle ned og hittil i år har x antall personer mistet livet i rulletrappene (jeg husker ikke antallet, men det var flere stykker).

Fra Angel Station var det strake veien til Camden Passage - en koselig gate med lørdagsmarked, bruktbutikker og sjarmerende kaféer. Og garnbutikk. For her ligger Loop, en koselig og smårotete garnbutikk som absolutt kan anbefales på det varmeste. Jeg var så åndsfraværende at jeg helt glemte å ta bilder her, men Blåbærlina var der et par uker før meg og har skrevet så fint om det her og her, med masse fine bilder, så ta en titt der.

Her hjemme er vi vant til at én sort garn ligger stablet pent opp i rader, etter farge. På Loop var det garn hulter til bulter, masse lekkert garn i flotte kvaliteter. Men hva i all verden skal man velge??? Jeg har jo nok garn fra før. Men de hadde en stor hylle med Shetland Spindrift, et herlig, melert ullgarn som finnes i ca en million fine farger i 25 grams nøster. Perfekt souvernirgarn, så det ble med et lite utvalg hjem, som skal bli votter og vanter etter hvert, hadde jeg tenkt.

Siste lørdagen i måneden får de også inn en ladning med Wollmeise. Akkurat denne lørdagen hadde de fått inn DK-garn i mange fine farger, som lå stablet opp på en bord i andre etasje. Rundt dette bordet møttes en gjeng ihuga, engelske Wollmeise-fans som tydeligvis ikke kjente hverandre fra før, men som fant tonen rundt garnhaugen. Koselig. Jeg er trolig den eneste norske strikkeren som ikke har prøvd dette garnet enda, men nå ble et par hesper med DK-garn med meg hjem, så får vi se hva det blir til. Dette blir spennende.

Etter dette begynte Gemalen å bli litt utålmodig, og det kan jeg godt forstå, for tiden flyr fort i godt selskap, og vi hadde mer på programmet denne lørdagen i London. Kun et par bilder av Spindrift'en min:

Selv om det ikke ble så mye garn, kan det bli mange timers koselig strikk ut av dette. Jeg gleder meg! Sjekk de fargene da:

Og flere garnbutikker rakk jeg ikke på vår korte visitt i London. Det får bli neste gang.

Vi var forresten innom Liberty's også, Londons koseligste varehus - der hadde de en hel vegg med Rowan-garn. Jeg fikk meg en ny favoritt - Rowan Tweed. Det finnes i flere ulike tykkelser i de vakreste farger. Dattera kjøpte nydelig mørkerødt garn til en lue, men jeg holdt meg i skinnet, jeg hadde ikke mer plass i kofferten.

Og dett var dett. Det er deilig med ferie!
Ha en riktig god fredag!

Kilder: Wikipedia -T-banen i Oslo / Londons undergrunnsbane / Tube map

En liten høstferie med kunst og kultur...

Riktig gjetta, vi har vært i Wales. Hele Annepålandet-familien på ferie i the UK - først noen dager i London, så noen dager i Wales.

London er en stor by, med massevis å by på. Det kryr av norske turister der. Men hva gjorde vi i Wales? I badebyen Swansea - på denne tiden av året?

Jo, det har seg sånn at Annepålandetbarna er store nå. Mens jeg har skrevet denne bloggen, har de kommet seg gjennom videregående, russetid, litt reising rundt i verden, og nå er de studenter begge to. Dattera skal bli siv.ing. på NTNU i Trondheim, Sønnen studerer kunst og design på Høyskolen i Oslo. Dette semesteret er han på utveksling i Wales - på Metropolitan University of Swansea, hvor har tar Fine Art: 3d Sculpture. Og da passet vi jo på å ta turen for å besøke ham!

Først var vi i London - og når man har en kunststuderende sønn, går man selvfølgelig på museer. Her er E på vei til Tate Modern over Millennium Bridge. Det var ganske så kaldt, det er derfor han har hetta utenpå capsen. Mens vi gikk der, fortalte han meg om hvordan broen hadde svaiet så mye da den åpnet at den måtte stenges (det kan du lese om på linken over her, det er ganske skummelt). Men nå holdt broen seg i ro, heldigvis.

Tate Modern er Storbritanias nasjonale museum for moderne kunst. Det ligger i en gammel kraftstasjon ved Themsen og er kjempedigert. Der kan man "enjoy great art for free", som det står på skiltet.

Jeg har vært i London mange ganger før, men aldri i Wales. Det var spennende. Ikke minst var det spennende å se hvordan Sønnen hadde det her. I Swansea er det to universiteter, og mange studenter. Bildet over er fra den litt slitne studenthybelen - men dørskiltet var fint!

Sønnen jobber med skulptur. Her er en av dem - en WIP (work in progress) på studenthybelen. Å lage en skulptur er ikke bare-bare, det er reneste vitenskapen. Det ligger mye arbeid bak, og mye øvelse. Det ikke bare å ta en klump med leire og vips! så har du laget en figur - det er anatomi, positur, lys og skygge, struktur, tekstur, balanse, uttrykk, materialvalg etc etc. Det er et hav av forskjell mellom en rett-opp-og-ned utstillingsdokke og en uttrykksfull skulptur, som Rodins Tenkeren, for eksempel, eller Michelangelos Pieta, som vi så i Peterskirken for et par år siden. Jeg er svak for Pieta, den er så utrolig gripende. Det tar tid å bli en god skulptør, og det er spennende å få følge med på fremgangen på så nært hold.

På skolen hadde studentene et stort atelier med hver sin arbeidsplass. Det var grafisk verksted og keramikkverksted og litt av hvert annet. Sønnen arbeider i liten målestokk, og her er et par av tingene han jobber med nå.

Det var sent på kveld da vi var på atelieret, og fotolyset var ikke det beste, men det var spennende å se hva som foregikk der. Kanskje fremtidens svar på Munch eller Vigeland arbeider der akkurat nå, hvem vet?

Vi var turister i Wales også, mer om det etter hvert.
Og til damene på strikkekaféen: Votteoppskriften dere ville ha, kommer på bloggen her ganske snart. Så følg med!

God søndag til hver især!

Omnia Omnibus Ubique...

Ikke å forglemme - jeg har jo vært i London! Og der var det jul!

Familien Glum i Christmas World på Harrods. Klikk gjerne på bildet og nyt julestemningen med granbar og glitter og julelys i taket - all plastic. Harrods er i grunnen mer en severdighet enn et sted man shopper. Jeg tenkte jeg kunne kjøpe med en souvernirjulekule fra Harrods, men fant overhodet ingen ting i hele Christmas World som jeg kunne tenke meg å ha på juletreet.

Men - man må jo bare elske Harrods - overdådig, dyrt og deilig. Over 80 000 kvadratmeter med butikk, størst av alle varehusene i London, og trolig i Europa. Vi var på Selfridges også, det var også kjempedigert, men Harrods er nesten dobbelst så stort. Harrods motto er Omnia Omnibus Ubique - "Allting for alle overalt", og det kan ikke være så langt fra sannheten. Et helt rom - The Writing Room - fullt av fine skrivesaker. Jeg trenger i grunnen en fin refillbar kulepenn, men klarte ikke å velge en eneste i det overdådige utvalget. Rooms of Luxury, International Designers, Harry Potter Shop, Pet Spa - vi rakk ikke over alt sammen. Over 20 spisesteder å velge blant. Og man testet naturligvis det lokale porselenet:

Og drakk Ginger Beer. Det norske ingefærølet kan bare gå hjem og legge seg. Dette smakte sunt. Og så kjøpte vi naturligvis engelsk te i The Food Halls, både English Breakfast og Afternoon Tea, of course.

Flott arkitektur, masse historie i veggene, og overraskelser rundt hvert hjørne. Her er virkelig mye å se på - om man løfter blikket fra det overdådige vareutvalget og ser seg rundt i de staselige lokalene. I den berømte, egyptiske rulletrappen er et minnesmerke over Diana og Dodi Al-Fayed, og en statue av dem står et annet sted i lokalene. I trappen er en minnetavle over falne Herrodere under siste krig - og det var mange. Pluss mye annet. Selv om det er tett med folk, er Harrods et besøk verdt. Fortrinnsvis på en hverdag, da er det litt mindre folk.

Og man bodde standsmessig bak hvitmalte fasader og fine dører i Bayswater, i et kvartal med privat park bak låste porter. Der kom ikke vi inn, vi måtte nøye oss med å titte inn gjennom smijernsporten.

London en fin by. Jeg har vært der mange ganger før, vi er jo nesten naboer, men det er lenge siden sist. I mellomtiden har det skjedd det samme der som her hjemme: Det har blitt så mange flere mennesker. Best på ukedager, overfylt i helgene. Vi hadde flott vær og opp mot 20 grader. Men strikketøyet hadde jeg glemt hjemme, og jeg fant ikke en eneste garnbutikk.

Men den egentlige grunnen til at vi var i London, kan du gjette hva det var? Jo, Annepålandet & familien skulle på amerikansk fotballkamp. Jeg har i grunnen aldri hatt noe personlig forhold til amerikansk fotball. Da jeg var 16 år, var jeg utvekslingssstudent i Florida et år. Skolelaget vårt ble State Champions det året, og det var fantastic, forstod jeg, men jeg greide aldri å bli helt revet med. Men så begynte Sønnen med denne i Norge nokså sjeldne idretten for noen år siden. Og da ble det noe ganske annet. Det er utrolig hvor interessert man kan bli i barnas aktiviteter. Og amerikansk fotball blir stadig mer populært her hjemme. Hvert å spilles en kamp i den amerikanske NFL-serien i London, for å skape publisitet rundt idretten i Europa. Og der var vi, på Wembley, sammen med 76 900 andre ivrige fotballentusiaster.

Amerikanske fotballhelter, halvnakne duskedamer og show. Ser du nøye etter, ser du det amerikanske flagget i formasjon ute på banen. Bildene er tatt før kampen, med masse folk i aksjon for å skape liv og løye under åpningsshowet.

Og her er det engelske flagget. Kampen varte i over tre timer, inkludert utallige reklamepauser, før Chicago Bears vant over Tampa Bay Buccaneers. Spennende og underholdende kamp.

Ettersom Annepålandet lett får fnatt av køer og folkemengder, var jeg litt spent på hvordan det skulle gå når 80 000 folk skulle bevege seg til og fra Wembley og inn og ut av fotballstadion. Her i Norge blir det jo lett kaos på en helt vanlig hverdag når folk skal hjem fra jobben og toget ikke er i rute, for eksempel. For ikke å snakke om køen som oppstår når det er forballkamp på Ullevål, eller når vi skal arrangere ski-VM i Holmenkollen. Men i London er tog og baner i rute, bilettautmatene virker, folk oppfører seg som folk selv om de må stå i kø, og alt gikk helt knirkefritt. Jeg tar av meg hatten for engelskmennenes evne til å ordne og organisere kollektivtrafikk, køer og menneskemengder. Noen herfra burde ta seg en studietur og se og lære!

Men det aller rareste, det var det knøttlille, grå ekornet som hadde forvillet seg inn på stadion og pilte vettskremt over den enorme gressmatta midt under kampen - frem og tilbake - til ellevill jubel fra tribunene. Akkurat da foregikk spillet på motsatt banehalvdel, og hverken dommerne eller spillerne merket noen ting, før ekornet søkte tilflukt under tribunene og vi kunne puste lettet ut.

Ha en finfin og køfri uke!