Joda, er her fortsatt...

Jeg har visst glemt at jeg har en blogg...

... men jeg er her fortsatt, jada. Strikker gjør jeg også. Det meste kommer nok her på bloggen, sånn litt etter litt.

Det blå bildet tok jeg på søndag. Vi var ute på tur i skogen om ettermiddagen, og det var lyst så lenge! Tror klokka var nærmere halv fem, jeg, og fortsatt fotolys. Det går mot lysere tider! Vinteren er vakker, men den er sannelig lang nok.

Øverst på Annepålandets ti-på-topp-liste troner disse vottene. Ingen over, ingen ved siden. Verdens beste og mest praktiske tur-/foto-/låse døra-/plukke-opp-etter-bikkja-votter! Fingerløyse-votter må være en av verdens beste oppfinnelser for oss som bor i kalde strøk. Disse er med meg på fjerde vinteren, og de er nesten like fine. De har vært med på bloggen mange ganger før. Da jeg skulle strikke dem, fant jeg ingen oppskrift som passet, så jeg strikket dem på gefühlen. Man skal ikke se helt bort fra at det kanskje kommer en oppskrift en gang...

Legg forresten merke til det fine nøkle-knippet mitt, det vil si den fine, dreide tre-dingsen som henger på nøkleringen. Jeg fant den på julemessa til det lokale husflidslaget. Som alltid gjorde jeg meg opp en mening om hva jeg kunne tenke meg å betale, før jeg spurte etter prisen. Tenkte med meg selv at max 150 kroner var en grei pris - den er jo håndlagd. "30 kroner," svarte mannen. "Altfor billig," mente jeg. Men det var alt han ville ha, så da ble det sånn. Fin er den!

Vottene passer utmerket til vafler også. Vaffelpause på Liastua - en passelig lang kort søndagstur unna.

Men over til noe helt annet:

Det svenske husflidsmagasinet Hemslöjd dumpet ned i postkassa i dag. Det er så fint - flotte bilder, spennende vinklinger, fine artikler, lekkert papir. Jeg fant det først på Narvesen, nå abonnerer jeg. Siste nummeret handler om varme. Det er blant annet en artikkel om fantstisk flotte strikkevanter fra Estland. Pluss mye annet. Anbefales på det varmeste.

Og ha en finfin onsdag!

Jeg skulle jo bare strikke meg en flettelue, del 2...

I går skrev jeg om den hvite flettelua mi, i dag skal jeg fortelle om den grå.

For fem år siden (i 2010- oj, som tiden flyr) gikk Dattera på skigymnas høyt oppe i den norske fjellheimen. Der hadde de en fin sportsbutikk, og der oppdaget Dattera en fin flettelue fra Barts - som er et kult, amerikansk luemerke (tror jeg). Fletteluer var akkurat blitt veldig populært, og lua fra Barts var dyr og deilig - rundt 1000 kroner kostet den, såvidt jeg husker, med fine fletter, pelsdusk og flerfoldige prosent med akryl.

Dattera var en fattig skoleelev, så Barts var langt utenfor rekkevidde. I stedet strikket hun seg en lue selv, og den ble jo mye finere enn kjøpelua såklart, det var vi skjønt enige om. Og i ren alpakka.

Datteras Copycathat kan du se på Ravelry her. Den er fortsatt med på flyttelasset og lever i beste velgående, myk og deilig i grå Viking Eco-Alpaca, med kanindusk på toppen. En sånn lue ville jeg også ha.

Så da strikket jeg meg en Kopi av Kopikatta. Den ble ikke helt lik, men nesten.

Viking Eco-Alpaca ser ut til å være et godt, supermykt og holdbart garn, men jeg tenkte jeg fikk bruke noe fra lageret - og da ble det en tråd Mitu (50/50 alpakka og ull) og en tråd Inca (alpakka), begge fra Rauma. Strikket på pinner nr 5. Det gikk med 90 gram garn til sammen.

Det ble fantastisk deilig og mykt! Her fikk jeg meg en ny garn-kombi-favoritt. Nå blir jeg rett og slett nødt til å strikke meg en god og varm jakke i denne garnblandingen, og med disse flettene, det er ingen vei utenom.

Og så jeg som bare skulle strikke meg en lue da....

Ull i bruk: Samme fingerløyse og skjerf som i forrige innlegg. Det var samme turen, faktisk, I vinterens mulm og mørke gjelder det å få tatt bilder av mest mulig mens dagslyset er der...

Ha en fin søndag!

Joda, Tinka var også med og testet skøyteisen  :-)

Jeg skulle jo bare strikke meg en flettelue jeg...

... og vips så hadde jeg fått meg en ny garnfavoritt.

Det begynte sånn: Jeg hadde lagt merke til at nordmenn flest er ganske konservative i fargevalget når det kommer til luer. Det går helst i hvitt, grått og svart. Bare se deg rundt neste gang du er ute blant folk - hvitt, grått og svart overalt. Nesten alle voksne damer har hvite luer, eller offwhite rettere sagt. Det kler de fleste sånn noenlunde, det passer til alt, og man skiller seg ikke ut - tre kriterier som tydeligvis er viktig for voksne damer hertillands. Og det er gjerne fletteluer. Og ettersom mennesket er et flokkdyr, strikket jeg meg er offwhite flettelue jeg også. Kjekt å ha, tenkte jeg.

Wood Hollow Hat heter den, og mønsteret er laget av amerikanske Kirsten Kapur. Jeg har strikket flere sånne før - i hvitt, grått og gråbrunt, like fargerikt som nordmenn flest. Her er den gråbrune som jeg strikket til Dattera i 2010. Dattera likte lua si godt, og har brukt den mye.

Lua ble grei, den, strikket i Mitu fra Rauma på pinner 4 mm, det gikk med 70 gram. Mitu er et deilig garn, jeg blir bare mer og mer glad i det.

Men enda finere er jo naturen rundt. Det var sånn en vakker dag i romjula, dette - med rimfrost og et dryss med snøkrystaller.

Det var nesten litt sånn Winter Wonderland-stemning ved det lille tjernet i skogen, med skøyteis og frosne tær og blått lys.

Fint! Det er et vakkert land vi bor i, ingen tvil om det - ikke bare langs fjord og fjell, men også inne i de dype skoger.

Ull i bruk: Grønt skjerf og røde votter. Skjerfet har jeg såvidt nevnt her. Jeg bruker det hele tiden, det er et bra skjerf - hverken spennende eller avansert, men bra. Det kommer nok en egen bloggpost om det ganske snart. De røde fingerløyse-vottene er en gammel schläger. For tre år siden (2012) byttet jeg til meg en pose med burgunderrødt garn fra Felisi - av det strikket jeg blant annet disse vottene. De har vært med på mange turer og mange bloggposter opp igjennom. Tror nesten det er favorittvottene mine, jeg.

MEN - da jeg hadde strikket den hvite flettelua, kom jeg på at det jeg egentlig ville ha, var en grå flettelue. Grått er min farge. Så da måtte jeg jo strikke en lue til, da. Men det er en annen historie - den får vi ta den en annen dag...

Og så kom månen opp og alle skøyteløperne gikk hjem og drakk kakao. Og det ble blåere og blåere, og skogen stod ensom igjen. Det var så vidunderlig vakkert, det er sikkert her alle trollene bor. Like bakom...

Som perler på en snor...

Eh, ja - jeg skulle jo bare strikke et par vanter innimellom gensere, votte-KAL, prøvestrikk og et sjal, jeg - litt pausestrikk nærmest. Og plutselig var snora full:

Ja, sånn kan det gå. Og sånn går det rett som det er, her hos meg. Det er fort gjort å la seg avlede - eller inspirere, alt ettersom man ser det.

Det har ikke blitt noen ferdige gensere enda, til gjengjeld sitter jeg igjen med en nyttig samling håndplagg - og det skal man ikke kimse av nå som nettene blir lange og kulda setter inn. Noen blir ratt julegaver også. Fra venstre mot høyre:

Kvarte - pulsvarmere - blogget her.
Halve - halvvanter, eller Annepålandets Mitts, som de også kalles - blogget her og oppskrift her.
Trekvarte - fingervanter - blogget her.
Hele - votter - blogget her.
En-og-en-halve - fingerløyse - blogget her.
Og om garnet - her.

Det er helt klart de svart-og-hvitstripete fingervantene jeg har brukt mest - det er favoritten på klessnora. Men man skal ikke se bort fra at jeg kommer til å bruke fingerløysene en del utover vinteren også, til tross for at de føles litt som boksehansker. De er i hvert fall varme, og jeg er veldig frossen på fingrene. Heller boksehansker enn neglesprett!

Jeg nevnte visst at jeg kanskje skulle skrive ned en oppskrift på vantene, og flere har spurt etter den.
Men - jeg har visst ikke noe medfødt talent for oppskriftskriving. Det er så kjedelig - mye morsommere å strikke enn å skrive oppskrifter. Men Annepålandets veier er uransakelige, kanskje det plutselig kommer en oppskrift eller to, hvem vet? Best å følge med her på bloggen, for sikkerhets skyld  ;-)

En-og-en-halve...

Hallooo, er det noen her?
Det ble visst en liten kunstpause her.

Og a propos kunst - neste uke skal vi på kunstutstillingen Metamorfose på Galleri Neuf i Oslo. Det er Sønnen som stiller ut skulpturer, det blir spennende - både for den unge kunstneren selv og for opphavet!

Å lage skulpturer er en omstendelig prosess, det er vanskelig å forestille seg hvor mye arbeid som ligger bak hver enkelt figur. Jeg kunne skrive side opp og side ned om det, men nå skal jeg skrive om strikking.

Jeg driver jo egentlig å strikker gensere, men innimellom har det sneket seg inn en del håndplagg. Og den ene idéen tar den andre ogsåvidere, og vips - så har man lagd en hel serie.

De trekvarte ble straks en favoritt - jeg har brukt dem mye i høst. Men så ble det jo mer og mer høst og kaldere og kaldere, og da kom jeg på at det ultimate håndplagget - det er jo fingerløyse! Jeg har brukt fingerløyse-vottene mine fra i fjor utrolig mye. De er så praktiske! De ligger helt øverst på Annepålandets ti-på-topp-liste.

Og a propos det - akkurat nå går det en bølge med Ull-i-bruk-innlegg over bloggeland. Veldig interessant og morsom lesing for oss strikkenerder. Og hvis du klikker her, får du se mine fingerløyse i bruk også.

Men altså - jeg fortsatte strikkingen av håndplagg i vidunderlig myke og varme Cotinga (innskutt bisetning: Dalegarn burde absolutt sponset meg syns jeg, jeg som skryter så hemningsløst av dem!). Og nå ble det altså fingerløyse - en slags en-og-en-halve votter kan vi vel kalle dem. Fortsatt pinner 4 og samme mal som de andre vottene og vantene jeg har strikket i det siste. Det gikk med ca 110 gram garn.

En slags evaluering: Det er ganske snurrig, men noen ganger tror at det jeg strikker skal bli så utrooolig bra. Og så blir det ikke det allikevel. Og da blir jeg jo veldig overrasket. Sånn var det med disse vottene. Garnet er jo tykt, og her blir det to lag utenpå hverandre - det ble veldig tykt, rett og slett litt klumpete. Jeg fikk nærmest litt boksehanske-følelsen med disse vottene på.

Men - man skal aldri si aldri. Vi bor i et kaldt land. Disse må testes ut i vinterkulda - når den tid kommer, så får vi se åssen det funker i praksis. Kanskje dette blir verdens beste vintervotter for minus ti? I så fall har jeg kludret ned en oppskrift, som kanskje kan renskrives etter hvert. De skal få en sjanse. Og uansett så lyser de jo opp i høstmørket!

Ha en fin & fargerik onsdag!

Geografi-quiz...

Gjett hvor Annepålandet og hennes fingerløyse fotovotter befinner seg nå?

Fin kirke de har i denne byen!

Og fine kumlokk!

Og rådyr (eller er det hjort??) med hjemmestrikka skjerf og leggvarmere.

Midt på torget står en 18 meter høy statue av byens grunnlegger, vikingkongen Olav Tryggvason.

Med rødt skjerf! Statuen er lagd av Wilhelm Rasmussen. Men hvem har strikket skjerfet, tro?

Ønsker deg en fin, ny uke!

Hva skjer i 2013 ?

Først vil jeg takke for alle besøk og kommentarer her på bloggen - tusen takk!

Besøkstallene stiger jevnt og trutt - det har de gjort siden bloggens spede begynnelsen.
Men antall kommentarer har plutselig skutt i været - selv om jeg har lagt til kommentarmoderering.
Det ble jeg dessverre nødt til å gjøre fordi det periodevis raser inn med søppel i kommentarfeltene. Før var det mest på gamle innlegg, men nå er det på nye innlegg også. Mest uskyldig snikreklame, heldigvis, men av og til er det av den mer grisete sorten. Men jeg vil bare ha kommentarer fra dere jeg - hyggelige strikkedamer (og -menn, men dem er det sannelig få av) - ikke alt mulig annet tull!
Så takk igjen!

Så lurer jeg på noe:
HVA SKJER I 2013?
Er det noen spennende KAL-er på gang? Eller andre utfordringer man burde få med seg?
Hva skal dere være med på til neste år?

Jeg har lett litt rundt på Ravelry, uten å finne noe særlig.
Skjer det noe spennende på forumene?


Det er ikke noe gøy med blogginnlegg uten bilder, derfor tok jeg med noen bilder fra tidligere i høst - som viser ull i bruk. Eller outfit-bilder som det også heter på bloggspråket. For en frossenpinn som meg blir livet bedre med ull, ingen tvil om det. Genseren på bildet, som såvidt kan skimtes under jakka, har jeg slitt nesten sønder og sammen - det er snart på tide å strikke en ny. Halsen (og her)er en gammel favoritt som jeg har brukt utrolig mye - i myk og varm alpakka. Ørevarmeren strikket jeg for hundre år siden - rettstrikket alpakka som jeg trodde ville utvide seg i det uendelige, men den har merkelig nok holdt fasongen (Misti alpakka fra DSA - fin kvalitet!). Sist, men absolutt ikke minst, fingerløysevottene - som er nye av året. De er jeg SÅ godt fornøyd med - bruker dem nesten hver eneste dag. De er så praktiske!

Man kan drikke kaffe med dem, for eksempel.

Og spise vafler. Nam! Dette er Liastuas supergode, nystekte vafler - anbefales!

Og lufte bikkja. Og plukke opp etter bikkja. Og ta telefonen. Og taste SMS-er. Og låse opp døra. Etc etc.
Alt sammen uten å ta vottene av og fryse. Så glemmer man dem heller ikke igjen noe sted. En genial oppfinnelse!

Det er mange som kvier seg for å strikke vanter og votter, har jeg skjønt. Kanskje en vante-skole her på bloggen til neste år??

Ønsker deg en finfin dag! Ta det lugnt i julestria!

Fingerløyse igjen ...

Jeg tror jeg har blitt grepet av Den Store Høstslappheten. Ikke blogger jeg, og ikke strikker jeg stort heller. Gudene vet hva jeg egentlig gjør, men tiden flyr i hvert fall. Flere som har det sånn?

MEN - jeg har da strikket noe. Og det tok lang tid - hele sommeren. Jeg vet ikke helt hva som har skjedd, om jeg har blitt mer pirkete eller mer slurvete eller hva det nå kan være, men det føles som jeg strikker alt minst tre ganger før det blir som det skal. Og da tar det sin tid, da.

Det er sjelden jeg strikker på bestilling. Jeg er så elendig på å holde tidsfrister. Men da jeg fikk en forespørsel her på vårparten om å strikke lufte-hunden-votter, som bestilleren skulle gi i bursdagsgave til søsteren sin, kunne jeg jo ikke si nei! Vottene skulle ikke være ferdige før bjørka begynte å bli gul, så jeg hadde rikelig med tid. Selv Annepålandet burde greie å strikke et par votter på fire måneder...

Det var disse vottene bestilleren hadde i tankene - fotovotter / votter med fingerløyse / jegervotter - kjært barn har mange navn. Jeg strikket dem til meg selv sist vår, og ble veldig fornøyd. Siden jeg ikke fant noen oppskrift jeg likte 100 prosent, lagde jeg min egen. Jeg hadde til og med skrevet den ned. Så dette var jo en ypperlig anledning til å få prøvestrikket oppskriften og se om den faktisk funket.

Og det gjorde den jo på sett og vis. Jeg strikket med et annet garn, så det ble litt prøving og feiling underveis, men til sist var vottene ferdige, så nær som tuppen på den andre. Jeg hadde vært lur og strikket dem parallelt, så de skulle bli helt like. - Men disse er jo altfor trange! sa Dattera da hun prøvde dem på.

Jeg pleier å høre på Dattera, hun har som regel rett.
Så da var det plutselig ikke så veldig lurt å ha strikket begge på likt da, og festet alle trådene underveis, slik jeg alltid gjør...

Da var det bare å starte på nytt igjen, for jeg liker ikke å lage noe som ikke er bra nok. Jeg gir meg ikke før jeg er fornøyd. Og da lagde jeg like godt en ny - og bedre - oppskrift i samme slengen. Den ble jeg mye mer fornøyd med - ikke fullt så trange og mye bedre passform. Det er nok ikke de peneste vottene jeg har strikket, men tur-med-bikkja-votter skal ikke være pene, de skal være funksjonelle, og det syns jeg at jeg fikk til bra her. Så da må jeg vel ratt strikke et par nye til meg selv også da? Det er en neverending story, denne vottestrikkingen.

Skjev felling på tuppen = lurt. Da passer votten bedre. Hånda er jo ikke symmetrisk.
NB: Alle bildene her er av de nye vottene. De altfor-trange finnes ikke mer.

Og sist, men ikke minst: Jeg rakk tidsfristen - såvidt!
Så får vi bare håpe at søsteren med bikkja ble fornøyd og at vottene får være mye med ut på tur.

Facts:
Oppskrift: Min egen.
Garn: Ca 110 gram Peer Gynt i rød, mørkeblå og olivengrønn.
Pinner: 3.

Jeg har forresten strikket flere votter. Men det er en annen historie, den kommer senere.
Ha en finfin torsdag!

Lynkurs i fingerløyse...

Merete (Nøstesjel) lurte på hvordan fotovottene mine var konstruert.
Først fant jeg noen oppskrifter på votter med fingerløyse, blant annet
disse her,
disse fra Drops/Garnstudio,
disse fra Knitty,
eller disse,
og disse fjonge selbuvottene.

Men ingen av dem var helt slik jeg hadde tenkt meg/passet til garnet mitt, så jeg lagde min egen variant i farten.
Fordelen med det er jo åpenbar - du får en vott som sitter som støpt. Ulempen - det blir litt prøving og feiling underveis. Prøv ofte! Stopp med en gang noe skurrer, rekk opp og strikk på nytt. Det tar litt ekstra tid, men siden dette er en "arbeidsvott" som jeg kommer til å bruke mye, var det verdt den ekstra innsatsen.

HanneM lurte på om oppskriften var til salgs. Det er den ikke - for det er ingen oppskrift, kun et Annepålandetprøveogfeileprosjekt. (Men det er jo mange fine oppskrifter å velge i i lista over her). Jeg gjorde omtrent som følger:

Først strikket jeg en helt vanlig vott med vrangbord og økning til tommelkile.

Jeg strikket nesten opp til fingrene. Jeg ville strikke selve vanten først, og votten over etterpå. Derfor satte jeg av maskene på oversiden av hånda på en pinne. Eller rettere sagt to pinner, ellers ble strikketøyet litt for stivt og ubevegelig. Så strikket jeg opp nye masker bak maskene på pinnen, slik at jeg hadde en "innervante" å strikke videre på.
(Jeg kunne sikkert satt maskene til votten på en tråd også, og lagt opp nye masker til vanten, men jeg ville at alt skulle strikkes i ett stykke så det ikke ble noe som helst som skulle sys sammen til slutt).

Deretter strikket jeg vanten ferdig, inkl tommelen. Vanter medfører jo et virvar av løse tråder - fest dem etter hvert!

Til slutt tok jeg maskene på de to pinnene oppå hånda + la opp nye masker, og så strikket jeg "overvotten" som en helt vanlig vottetupp, men med vrangbord inni hånda så den skulle sitte ekstra godt.
Og dett var dett!
God mandag!

RØDT prosjekt #3...

Vottene lengst til venstre på snora er Annepålandets votter med fingerløyse:

Et par skikkelige fotovotter har stått på ønskelista mi lenge, og da jeg så disse, ble jeg inspirert på nytt.

Jeg fant ingen oppskrift som passet for meg, så jeg lagde min egen. Den er veldig smart, om jeg får si det selv - blant annet er alt strikket i ett - og ingenting skal sys sammen til slutt. Og det er faktisk en stor fordel - fingervanter gir nok av tråder å feste som det er. Tips: Fest trådene etter hvert!

Følte meg litt som Edward Saksehånd underveis...

Disse er spesialkonstruert til meg og min langfingrede hånd, og de sitter som støpt. Det gikk med 100 gram Safir (fra Felisi) på pinner 3,5. Jeg ble faktisk veldig fornøyd med disse.
Da mangler jeg bare gepard-frakken!

Alle innlegg om mitt Røde prosjekt har en egen tag - se Etiketter i høyremargen.