Tenn lys...

Tiden flyr sannelig fort nå før jul. Andre søndag i advent allerede. Jo eldre man blir, jo mer nostalgisk blir man - og hva blir vel jula uten Eli og Terje fra Jul i Portveien?

Hva skjedde med Santa Lucia?

Etter å ha bladd igjennom årets bokkataloger for å finne noe vettugt å skrive på ønskelista, syns jeg nesten dagens heading minner om en krimboktittel. Hjælpe og trøste så mange krimbøker det er i de bokkatalogene. Helt uoversiktlig mange, faktisk. Trenger vi så mye krim???

Men altså - hva skjedde med Santa Lucia? Hvorfor feirer vi denne dagen?

Da jeg var liten, på 60-tallet, feiret vi ikke Luciadagen her. Først da jeg gikk på ungdomskolen, hørte jeg om Lucia. Det var ingen Luciatog i barnehagene da jeg var barn - det var faktisk ingen barnehager heller, så det var kanskje ikke så rart... Vi vokste jo opp hjemme hos mor - helt Luciafritt.

Her har vi et maleri av den hellige Lucia, eller Santa Lucia, malt av Francesco del Cossa i 1473. Lucia levde i 283-304, og ble altså bare 21 år.

Lucia ble født på Sicilia. Det er mange legender om henne, for det er jo ikke godt å vite hva som egentlig skjedde, den gang for lenge siden. Det som er sikkert, er at hun led martyrdøden. Legendene forteller at hun ba til Gud om at moren, som var dødssyk, skulle bli frisk. Og det ble hun. Da ga Lucia pengene som hun hadde fått av moren til å gifte seg for til byens fattige. Stattholderen likte kristendommen dårlig, og da Lucia fortalte historien om moren som var blitt frisk til alle som ville høre, beordret han henne drept. Det måtte flere forsøk til før hun døde - først ble hun forsøkt brent, men ilden rørte henne ikke.

Etter sin død ble hun erklært som helgen. Hun ble også skytshelgen for de blinde, siden hun fikk stukket ut øynene. Santa Lucias martyrdød ble i den katolske kirkes kalender markert på hennes dødsdag 13. desember.

Da kristendommen kom til Norden, ble dagen markert på primstaven, ofte kalt Lussimesse. Elementer fra katolsk tro blandet seg med urgamle tradisjoner, og Lucia ble også blandet sammen med Lucifer, den onde. I den julianske kalenderen var 13. desember den lengste natta i året, og dermed oppstod tradisjonen om Lussi langnatt, om åsgårdsreia av tusser og troll og underjordiske som for fra hus til hus og passet på at alt var klart til jul. Var det ikke det, kunne åsgårdsreia gjøre hærverk. Godt de ikke har vært innom her...

På Skansen i Stockholm tok man opp Luciafeiringen i 1893. Det første Luciatoget ble arrangert i 1927. Fra Sverige har skikken etter hvert spredd seg til resten av Skandinavia, men i mindre omfang.

Men hvorfor i all verden spiser vi lussekatter på denne dag? Lucia og lussekatter - har de noe med hverandre å gjøre???

Jada, jeg har bakt lussekatter. Mange. De ble litt rare i år, men smaker fortreffelig.

Navnet lussekatt har vi lånt fra svensk. Fra gammelt av har de vært kalt dyvelskatt, eller djevelkatt. Skikken med lussekatter skal visstnok ha oppstått i Tyskland på 1600-tallet. Djevelen, i en katts skikkelse, ga de slemme barna juling, mens en kristusskikkelse i form av et barn delte ut boller til alle de snille. For å holde den lyssky djevelen unna, ble bollene farget med lysende gult safrankrydder.

Så vet vi det. Håper du får en finfin Luciadag!

Kilde til all denne viten: Wikipedia

Det blir ikke jul uten...

Det er rart med det, det blir ikke jul -

- uten kalenderlys. Man har sine tradisjoner, jada. Og jadajada, jeg er ajour, bildet er noen dager gammelt. Og julestjerna er på plass i vinduet. Same procedure as every year. Tidligere syntes jeg det var gøy å kjøpe litt ny pynt hvert år, nå er jeg mest glad i den gamle. Det må være alderen.

Kalenderlyset må stå i kammerstaken jeg fikk av Kjære Mor på 70-tallet - den gang alt skulle være lilla, enten det var advent eller ei. Jeg tror hun kjøpte den på et keramikkverksted underveis på sommerferie i Norges land, og så hadde hun den med hjem til lille Anne i gave. Den har gått i tusen knas en gang, det må ha vært da bokhylla på pikerommet raste sammen, og såvidt jeg husker, lappet mor den sammen med Karlsons lim i hui og hast. Joda, det syns at den har levd et langt liv. Og akkurat som med god vin blir den bare bedre med årene. Det blir ikke ordentlig advent uten den lilla kammerstaken.

Og tenk så fint om jeg kunne ha sagt: "Og denne duken har jeg brodert selv!" Men nei. Duken har jeg også fått av Kjære Mor - hun reddet den fra undergangen i et arveoppgjør. For tenk, da alt av husgeråd og sølv og gull var fordelt, lå duken ensom og forlatt igjen på et bord - ingen ville ha den! De syns den var så stygg - for etter å ha vært veldig in på 70-tallet, ble lilla veldig UT etterpå. Så mor reddet den fra å ende sine dager i en søplesekk. Den er antakelig brodert av en av mine grandtanter i første halvdel av 1900-tallet en gang - nydelig arbeid med sirlige sting. Det var veldig moderne med denne stilen - men når? Kan det ha vært på 1920-tallet? 1940-tallet? Noen som vet? Uansett, jeg fikk duken, og den får komme frem og skinne litt hvert år i adventstiden. Fargene på bildet lyver litt - den er dyp lilla, grå og sort på ubleket lin. Litt rar, men veldig fin!

Og sist - men ikke minst - julekaktus. Tidligere falt jeg ofte for fristelsen og kjøpte en liten julekaktus sånn oppunder jul. Det har jeg måttet slutte med - for disse kaktusene bare vokser og vokser og fyller snart opp hele stua. Det blir nesten ikke plass til juletreet. De står ute og koser seg hele sommeren i sol og regn. Om høsten får de flytte inn igjen, og da blomstrer de så det spruter i hytt og pine utover hele vinteren. Når de ikke blomstrer, er de veldig stygge, men så - så bare velter det ut med blomster i fantastiske farger. Jeg har hele spekteret - hvite, rosa og røde, i forskjellige fasonger. Tidligere hadde jeg en aprikosfarget en også, men den tok kvelden da jeg glemte å vanne dem en høst. Den var nok litt fin på det, den aprikose, for de andre tok det pent og klagde ikke - de lever i beste velgående den dag i dag. Tilfeldigvis var det den rosa som bestemte seg for å blomstre til jul i år - selv om rosa ikke er noen typisk julefarge her hos meg. I fjor var det den hvite - det er greit med litt variasjon.

Det er rart med tradisjoner - det blir ofte det samme, år etter år. Det blir ikke jul uten. Eller hva mener du?

Ha en riktig fin dag! Senk skuldrene - det blir jul alikevel!

Levende lys...

For lenge siden, langt tilbake i forrige årtusen, fikk jeg en lyslykt av tante til jul. Jeg likte den så godt - den var blå, fra Hadeland Glassverk, og den skinte så fint i mørket. Jeg ville gjerne hatt fler, men jeg var fattig student, så det ble med denne ene.

Etter en tjue-tredve års tid fant jeg en maken lykt i en bruktbutikk. Denne var grønn, god som ny, og skinte så fint i mørket. Fem kroner ga jeg for den - de visste nok ikke hvor den kom fra, de i butikken. Noen år senere fant jeg en til, i en annen bruktbutikk. Ti kroner ga jeg for den. Og i høst fant jeg enda en, femten kroner. Nå står de der på rekke og rad, én blå og tre grønne, og har fått en ny vår. Eller vinter, er vel mer riktig å si. Her om dagen skrudde jeg av alt lys og tente de små lyktene - de skinte så fint i mørket, og sammen lagde de fantastiske mønstre rundt i rommet.

Det ble det reneste lys-show hos Annepålandet, det var nesten magisk. At fire små, fargede glasslykter kunne gjøre så mye av seg, hvem skulle trodd det?

Til strålende blå og grønne lykter må vi ha matchende julekurver, såklart. Ja, den skal forestille blå, den til venstre, ikke svart. Syns mønsteret her minner om stråler, mens andre kanskje ser noe annet, diamanter, for eksempel?

Håper du får en fin lørdag i vintermørket!

Hjertelig...

Og før man vet ordet av det, er det første søndag i advent. Da er det ikke bare nettene som blir lange - det blir skyggene også, når man prøver å ta bilde midt i vintermørket.

Jeg har alltid vært så fascinert av sånne julekurver. De er så fine, i all sin naive enkelhet. Det er lov å være litt barnslig når det snart er jul! Ellers også, forresten. Ha en fin 1. desember!

Gla'melding...

Da jeg våknet i dag morges, kunne jeg med glede konstatere at verden fortsatt består. Det var en god start på dagen.

Det gjelder å glede seg over de små ting når verdens undergang kanskje er nær. Som fine spirallys, for eksempel, som jeg kom over i en butikk forleden. Sånne har jeg ikke sett siden barndommens jul.

Ikke at jeg var så veldig bekymret. Maya-indianerne var fremsynte - de lagde en kalender som gikk hundrevis av år fremover, og ett sted måtte den jo stoppe. Og det ble tilfeldigvis 21. desember 2012. Ifølge Filofax-kalenderen min vil forøvrig verden bestå både i 2013 og 2014, og sannsynligvis enda lenger. Hvis ingen går i fella, men passer seg for den, kan moder sikkert tenne alle lys og engler dale ned i skjul både til neste år og neste der igjen. Den som lever, får se.

Det er med kalenderlys som med pepperkaker - det som var så stas i begynnelsen av desember, blir liksom litt oppbrukt etter hvert. 

Da Tinka og jeg var ute på tur i går, på årets korteste dag, på en dag som ifølge pessimistene kunne ha blitt vår siste, var det et merkelig lys over landskapet. Jeg hadde ikke kamera med, og da jeg tok med kamera i dag for å fange det opp, var det bare en vanlig, gråhvit vinterdag igjen. Men i går - selv om det var i skumringstimen på årets mørkeste dag -  var det et underlig lys over by og land, nesten som sol, det var lysere enn på lenge. Man kunne jo nesten begynne å lure på om dommedag var nær. Utpå kvelden leste jeg på diverse blogger om vakkert lys både i nord og sør og vest. Det finnes sikkert en interessant meteorologisk forklaring på dette fenomenet - kanskje noen av dere vet?

Tinka og jeg gikk på tur til badevannet vårt i dag. Der var det stille - og hvitt.

Englebarna kommer hemmat til jul - Sønnen kom fra Wales i forrige uke og Dattera kommer fra Trondheim i kveld. Og mor strikker og pakker julegaver og tenker at det kunne kanskje vært greit å ha vasket litt til jul. Joda, jeg tror det blir en fin jul, jeg. Fin - og hvit.

Som dere kanskje har skjønt - jeg er veldig glad i trær med snø på. Spesielt nå oppunder jul. Og kanskje særlig nå som vi nettopp har overlevd verdens undergang. Jada.

Snart skal vi hente Dattera på stasjonen. Da passer det med litt vakker og matchende julemusikk:

http://www.youtube.com/watch?v=BpTouVICpE4

Ha en riktig god jul på dere, alle som er innom her på bloggen nå i en travel førjulstid!

Skal det være en julegran...?

Da jeg var liten, leste vi Donald. Rett som det var, kom gode, gamle historier i reprise. "En Disney-klassiker, til glede for nye lesere" stod det så fint å lese. Jeg skjønte ikke helt hva det betydde, så jeg må ha vært ganske liten, men det var alltid fine historier.

Ebba (uten blogg?) minte meg nylig på et innlegg her på bloggen, fra julen for tre år siden. "Så här vid dessa tider klickar jag mig fram til ditt fina inlägg i december 2009, det där om granförsäljningen... Fin historia och gott skrivit," skrev Ebba i kommentarfeltet. Jeg hadde nesten glemt det, men her kommer det i reprise - en Annepålandet-klassiker, til glede for nye lesere :-)

Det handler om den julen jeg var juletreselger. Jeg blir nostalgisk når jeg tenker på det - jeg kan enda huske duften av granbar og snø og kulde, kundene som kom innom, neglesprett og julestemning - selv om det er snart tretti år siden nå.

I min grønne ungdom hadde jeg mange snurrige småjobber ved siden av skoler og studier. Den beste var som juletreselger.

Og det skjedde i de dager, før Plantasjen begynte å selge juletrær i stor målestokk for 50 kr stykket, kneblet og bundet i grønn netting, og dermed frarøvet juletremarkedet all sin landlige sjarm. Det var ikke mange juletreplantasjer heller i de dager. Juletrærne var stort sett småbusk som vokste blant store graner, tynning i plantefelt og diverse småtteri som vokste vilt under kraftlinjene som går gjennom de dype skoger og bringer strøm ut til alt folket. Kort sagt – smågran og småfuru fra Oslo Nordmark. Disse ble gjerne solgt fra små, provisoriske utsalg langs landeveien og ved nærbutikken de siste par ukene før jul. I motsetning til nå, kom juletreet sjelden i hus før lille julaften, og fikk stå til trettende- eller tjuendedag jul.

Jeg kommer fra en gård på landet, til gård hører skog, og i skog vokser småtrær. Brødrene mine solgte juletrær i ungdommens vår – det var en fin ekstrajobb i juleferien. Ett år ble jeg ansatt som juletreselger. Det var gjerne kaldt oppunder jul, og snø, selvfølgelig. Det var alltid hvit jul i gamle dager. Dette året var det spesielt grisekaldt, husker jeg, og jeg sto polstret i mange lag ull, duffel, nesnalobber og to par skinnvotter utenpå hverandre og solgte juletrær ved den lokale bensinstasjonen, som tilfeldigvis lå i bygdas verste kuldehøl. Det var kaldt, men trivelig arbeid. Brødrene Brothers dro til skogs og hogg nye trær etter hvert som jeg solgte. Ferskere trær fikk du ikke.

Folk kom innom og kjøpte juletre på vei hjem fra jobb den siste uka før jul. Juletreet måtte være ferskt og friskt, det var nøye, men bortsett fra det var kundene hyggelige og greie og stilte få krav. Det var mange faste kunder. Og alle var i godt humør – folk var ikke så stresset før i tiden, og juletrehandelen var liksom siste hånd på verket før julefreden kunne senke seg over by og land.

Siden trærne kom litt herfra og derfra og hadde vokst opp under ulike forhold, kunne de være ganske forskjellige. Det var noe for enhver smak og enhver stue. Noen trær hadde vokst fort, og da var det langt mellom greinene, andre hadde vokst sakte, og da sto greinene tett. Noen trær var høye og slanke, andre små og tette – presis som oss mennesker omtrent. Noen hadde lange nåler, andre korte. Og alle som har gått i skogen og sett på trær, vet jo at de er frodigst på solsiden. 

Alt dette utnyttet vi til vår fordel i salget. En dame stusset over at treet hadde så lite nåler – de var korte og satt ikke spesielt tett, men var ellers jevne og pene. – Det er en fordel det, veit du, mente Lillebror, for da røsser det ikke så mye! Og dermed var det treet solgt. Noen trær hadde hatt en trang oppvekst og var typiske hjørne-trær – en stor fordel for folk med små stuer. Andre skulle ha treet inntil en vegg, og da var det helt i orden at det var litt flatt på nordsiden. Smale trær er en fordel for små familier – så går det fint å danne ring rundt treet. Var det få greiner nederst, var det plass til flere gaver under treet. Var det i det hele tatt få greiner, passet det godt for folk som ikke hadde så mye julepynt eller ville ha det mest mulig naturlig. Da fikk de gjerne med noen ekstra kvister granbar på kjøpet, som de kunne ha på trappa. Kort sagt, alle trær hadde sine fordeler - det gjaldt bare å tenke positivt. Det var mange faste kunder, og alle var blide. Ingen klagde på prisen, ingen prutet heller, men det hendte vi slo av litt for kjente. Det var trivelig arbeid.

Jeg fikk et nært og personlig forhold til juletrær etter dette. Jeg kan huske spesielle trær. Som det litt gulgrønne vi fikk et år. Jeg stusset litt over fargen da det kom i hus, men det var fint og friskt og duftet som graner skal. Vi pleier å vanne juletreet, men dette var ikke spesielt interessert i vann. Ikke røss det heller. Etter jul ble det ekspedert ut bakdøra. Der fikk det ligge i fred til neste vår. Da vi ryddet i hagen, lå treet der like gulgrønt og fint og friskt som i julen – med alle nålene på. Jeg har aldri sett maken til tre. Var det siste rest av julens magi?

Det var ingen som tenkte på å ta bilder av et juletreutsalg først på åtti-tallet, dessuten ville vi fått neglesprett, så kaldt var det, så dagens bilder er fra nutidens juletreutsalg her og der og rundt omkring. Det er liksom litt mer schwung over salgsstedene nutildags. Men trærne og julesnøen er av nøyaktig samme sort.

Ha en fin førjuldag!

O julestemning...

Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede.
De står og skinner for seg selv og oss som er til stede.

Ute er det snø og rosa desemberlys. Det er så vakkert at det gjør nesten vondt, men bare nesten.
Det er så stille i skogen nå.
I dag så Tinka og jeg tre rådyr som krysset veien rett foran nesa på oss.
De spratt så lett og grasiøst inn i skogen - og jeg rakk selvfølgelig ikke å ta bilde av dem.
Jeg kikket etter dem der de forsvant inn blant trærne, men de gikk i ett med skogen og var forsvunnet på et blunk.

De står nok bak en busk og kikker på oss, når vi ferdes i skogen.

Jeg har slitt litt med julestemningen de siste årene, men nå er den her.
Da gjelder det å holde den ved like med litt julemusikk:

http://www.youtube.com/watch?v=Zyc1PmvVuG8

Adventskalender...

Her hos oss ståker vi ikke så fælt til jul, helsa tillater ikke det. Men pakkekalender har vi - hvert eneste år! Pakkene henger på en snor over spisebordet - alltid pakket inn i ymse papir fra reklamebrosjyrene som detter ned i postkassa vår nå før jul - til tross for at vi har reservert oss mot postkassereklame. Nå får glanset papir og julekataloger seg en ekstra heisatur før det havner i returpapirinnsamlingen. Og så er det bare å finne seg en pakke med riktig navn og nummer og klippe den ned.

Sønnen flyttet nylig hjemmefra, og ønsket seg grytekluter som matchet leiligheten. Og første desember dukket de opp i pakkekalenderen. Ja, for man får pakkekalender selv om man er stor, nemlig. Gryteklutene skulle være lilla - men lilla bomullsgarn er jo omtrent umulig å oppdrive. Søtsuppelilla, som jeg ikke ville ha, og lys lilla var alt jeg fant, så da ble det sånn:

Hvis noen vet hvor jeg kan finne fint adventslilla og mørk lilla bomullsgarn, så gi meg et hint! Nå blir det nok ikke flere grytekluter her på bloggen på en stund. For nå strikker jeg hundegenser. Ikke til Tinka, hun har kjøpeparkas - med pelskrave, men til en vakker, brun labrador jeg ble kjent med. Kanskje får jeg tatt et bilde, eller kanskje ikke.

Ha en finfin uke, alle sammen! Ta det med ro i desember-rushet!

When you wish upon a star...

Det sies at hvis du befinner deg i verdensrommet og skuer mot jorden nattestid, kan du se lyset fra storbyene.

Det får jeg nok aldri se. Men hvis jeg går utenfor min egen stue, kan jeg se lyset fra storbyen like ved, og på stjerneklare kvelder, som i går, kan jeg se stjernehimmelen over oss. Da jeg var barn, lærte mor og far meg om stjernebildene der oppe - om orions belte, karlsvogna, melkeveien og alle de andre. Jeg var nærsynt og så ikke så godt, så jeg drev det aldri lenger enn til disse tre - orions belte, karlsvogna og melkeveien.

Da vi hadde hytte på fjellet, pleide vi å gå ut på trappa nattestid og se på stjernehimmelen. Der var det ikke et gatelys i mils omkrets, og det var mørkt som i en kølkjeller. Jo mørkere det er, jo flere stjerner kan man se. Og det var så mange stjerner! Tett i tett, strødd over hele himmelen, mange flere enn hjemme. Men det var samme himmel.

Da Dattera var liten, lærte de om stjernehimmelen i barnehagen - om orions belte, karlsvogna og melkeveien. Da det gikk mot jul, lærte de om Betlehemsstjernen. En kald og klar kveld tett oppunder jul var vi ute og kjørte bil. Dattera satt i baksetet og filosoferte, som hun pleide. Plutselig fikk hun øye på stjernehimmelen der oppe i det høye, og utbrøt henrykt: - Å, mamma, jeg kan se Betlehemsbarnevogna!

Akk ja, det var i hvert fall samme himmel. Ønsker alle som er innom en strålende, stjerneklar adventstid!

(De tre øverste bildene har jeg tyvlånt fra nettet et sted, det nederste er fra Annepålandets egen stue, før lyspæra gikk).

Lurer på hvordan...

...det er å være barn i dag? Finner de frem i forvirringen av rødnisser, blånisser, kjøpesenternisser og gammeldagse fjøsnisser? Og hva med nissen som kommer hjem til oss med gaver – han er jo enda en snurrig variant av arten, med litt flattrykt pappansikt, pappas nikkers og rar stemme…? Da jeg var liten, kjente vi ikke til nissen i det hele tatt – pakkene lå under juletreet og siden vi ikke visste bedre, var vi strålende fornøyd med den ordningen. Og vi slapp å føle oss lurt når hemmeligheten ble avslørt i fire-femårsalderen. Men vi gikk muligens glipp av noe?

Og som om ikke det var nok å kle seg ut med blånisseluer og rødnissevotter eller hva det nå er alt sammen, skal man jo også kle seg ut som Lucia midt oppi det hele. Og hvem var Josef? Blir man litt overstimulert hvis man skal forholde seg til Jesusbarnet også, midt oppi dette rike persongalleri? Jeg hørte om noen barn som lagde julekrybbe med Jesusbarnet, Josef og Maria, noen Duplomenner og dorullnisser. En salig blanding av julens ymse budskap – og når noen i tillegg hevder at julen egentlig er til for at vi skal slappe av og kose oss, ja da behøver man ikke være barn for å bli forvirret…

Her er i hvert fall en helt nissefri sang:

For lengsel, håp og glede...

Tenn lys!
Tre lys skal flamme for alle som må slåss.
For rettferd og for frihet. De trenger hjelp fra oss.
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

Dere lurer kanskje på hva det er for en adventsang jeg har her på bloggen. Det er jo ellers Inger Hagerups stemningsfulle ”Så tenner vi tre lys i kveld” vi har vokst opp med, de fleste på min alder i hvert fall. Men denne sangen lærte ungene på barneskolen, og den er så utrolig vakker. Den er skrevet av Eyvind Skeie (tekst) og Sigvald Tveit (melodi), og ble skrevet for NRK-serien Portveien 2, som gikk som julekalender på NRK i 1988, før mine egne barn så dagens lys. Den har siden blitt en av de mest populære adventssangene i Norge.
Ha en fin adventskveld!

Tenn lys igjen...

Tenn lys!

To lys skal skinne
for kjærlighet og tro,
for dem som viser omsorg
og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet
og flyktninger et hjem,
tenn lys for dem som gråter
og dem som trøster dem.


I dag er det varmere - bare minus åtte i dag mot minus atten i går. Det snør. Vi måker snø, drikker kakao, strikker julegaver og tenner to lys i dag - to lys for håp og glede. God adventsøndag!


Adventsangen er skrevet av Eyvind Skeie

Tenn lys...

Tenn lys!

Et lys skal brenne for denne lille jord,
den blanke himmelstjerne der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes.
Et lys er tent for det.

Ute er er det minus ti grader. Det snør vannrett, og vinden biter i nesa. Om det ikke skulle bli hvit jul i år, har det i hvert fall vært både hvitt og kaldt - lenge. Tinka skjønner ikke hvorfor vi må være ute, når det er så godt og varmt inne. Hun går kun ut for å gjøre det hun må, før hun tar båndet sitt målbevisst i munnen og pigger inn igjen det forteste hun kan, men hjelper allernådigst til med snømåkingen. Helst foretrekker hun å ligge på fanget i en god stol og varme labbene og nyte livet. 

Inne er det første søndag i advent, tente lys og klementiner. Jeg har tatt den lilla lysestaken frem. Det samme som i fjor. Repriser, repetisjoner og tradisjoner - for det er det julen handler om. Det gjenkjennelige. Det trygge og gode, år etter år. Julesnøen er i hvert fall på plass, og julekaktusen blomstrer så det spruter - litt for tidlig, i år som i fjor. Selve planten er ikke mye for øyet, men når knoppene kommer er det glemt - de er blendende vakre, hvite og rødmende. Og rare. Og nesten umulige å ta bilder av.

Og vi tenner det første adventslyset i kveld, vi tenner det for glede. God søndagskveld!
Adventssangen er skrevet av Eyvind Skeie

Dan føre dan føre...

Svart senker natten seg. Ute er det isroser og kaldt. Rett under utelampen har noen strødd en håndfull diamanter i hvit puddersnø. Innenfor har amaryllisen nettopp fått fire digre hvite blomster til jul. De matcher julesangene så godt. Det lyser i stille grender, Stille natt og Deilig er jorden - har du lagt merke til hvor godt de går sammen med hvit, vakker amaryllis? De peker i hver sin himmelretning - som amaryllis alltid gjør. Er det kanskje for å forskjønne og glede uansett hvor i rommet du er - eller er det for å erte fotografen?? Det gjør ingenting at vi ikke rakk å vaske vinduer til jul, bare amaryllisen blomstrer. Vi har ikke bakt sju slag heller, men vi har vaska golvet, og vi har børi ved, og alle fire adventslysene brenner - for lengsel, glede, håp og fred. Alle har kommet hemmat til jul, og alle hjerter gleder seg.

Midt i all denne julekos sitter jeg og hekler febrilsk på den siste julegaven. Det ble ikke så mange hjemmelagde julegaver som planlagt i år, bare tre stykker, men pytt pytt. Bedre lykke neste gang - kanskje.

I år er det nevøene mine som har overtatt juletresalget. Jeg har bestilt et vakkert, slankt og akkurat passe høyt juletre som skal hentes lille julaften. Jeg har også bestilt julesnø, og det har jeg fått - akkurat passe mye. Jeg har snille barn, det trenger jeg ikke ønske meg. Jeg ønsker meg også fred på jorden og en løsning på klimaproblemene. Det er jo lov å ønske...

Tenn lys!
Nå stråler alle
de fire lys for ham
som elsker alt som lever,
hver løve og hvert lam.
Tenn lys for himmelkongen
som gjeterflokken så!
Nå møtes jord og himmel
i barnet, lagt på strå!

Adventssangen er skrevet av Eyvind Skeie

Skal det være en julegran?

I min grønne ungdom hadde jeg mange snurrige småjobber ved siden av skoler og studier. Den beste var som juletreselger.

Og det skjedde i de dager før Plantasjen begynte å selge juletrær i stor målestokk for 50 kr stykket, kneblet og bundet i grønn netting, og dermed frarøvet juletremarkedet all sin landlige sjarm. Det var ikke mange juletreplantasjer heller i de dager. Juletrærne var stort sett småbusk som vokste blant store graner, tynning i plantefelt og diverse småtteri som vokste vilt under kraftlinjene som går gjennom de dype skoger og bringer strøm ut til alt folket. Kort sagt – smågran og småfuru fra Marka. Disse ble gjerne solgt fra små, provisoriske utsalg langs landeveien og ved nærbutikken de siste par ukene før jul. I motsetning til nå, kom juletreet sjelden i hus før lille julaften, og fikk stå til trettende- eller tjuendedagen.

Jeg kommer jo fra en gård på landet, til gård hører skog, og i skog vokser småtrær. Brødrene mine solgte juletrær i ungdommens vår – det var en fin ekstrajobb for gutta i juleferien. Et år ble jeg ansatt som juletreselger. Det var gjerne kaldt oppunder jul, akkurat som nå, og snø selvfølgelig. Det var alltid hvit jul i gamle dager. Dette året var det spesielt grisekaldt, husker jeg, og jeg sto polstret i mange lag ull, duffel, nesnalobber og to par skinnvotter utenpå hverandre og solgte juletrær ved den lokale bensinstasjonen. Det var trivelig arbeid. Brødrene Brothers dro til skogs og hogg nye trær etter hvert som jeg solgte. Det var blodferskt fra rot.

Folk kom innom og kjøpte juletre på vei hjem fra jobb den siste uka før jul. Juletreet måtte være ferskt og friskt, det var nøye, men bortsett fra det var kundene hyggelige og greie og stilte få krav. Det var mange faste kunder. Og alle var i godt humør – folk var ikke så stresset før i tiden, og juletrehandelen var liksom siste hånd på verket før julefreden kunne senke seg.

Siden trærne kom litt herfra og derfra og hadde vokst opp under ulike forhold, kunne de være ganske forskjellige. Det var noe for enhver smak og stue. Noen trær hadde vokst fort, og da var det langt mellom greinene, andre hadde vokst sakte, og da sto greinene tett. Noen trær var høye og slanke, andre små og tette – akkurat som oss mennesker omtrent. Noen hadde lange nåler, andre korte. Og alle som har gått i skogen og sett på trær, vet jo at de er frodigst på solsiden. Alt dette utnyttet vi til vår fordel i salget. En dame stusset over at treet hadde så lite nåler – de var korte og satt ikke spesielt tett, men var ellers jevne og pene. – Det er en fordel det , vettu, mente Lillebror, for da røsser det ikke så mye! Og dermed var det treet solgt. Noen trær hadde hatt en trang oppvekst og var typiske hjørne-trær – en stor fordel for folk med små stuer. Andre skulle ha treet inntil en vegg, og da var det helt i orden at det var litt flatt på nordsiden. Smale trær er en fordel for små familier – så går det fint å danne ring rundt treet. Var det få greiner nederst, var det plass til flere gaver. Var det i det hele tatt få greiner, passet det godt for folk som ikke hadde så mye julepynt eller ville ha det mest mulig naturlig. Da fikk de gjerne med noen ekstra kvister granbar på kjøpet, som de kunne ha på trappa. Kort sagt, alle trær hadde sine fordeler og ulemper - vi solgte på fordelene. Det var mange faste kunder, og alle var blide. Ingen klagde på prisen, ingen prutet heller, men det hendte vi slo av litt for kjente. Det var trivelig arbeid.

Jeg fikk et nært og personlig forhold til juletrær etter dette. Jeg kan huske spesielle trær. Som det litt gulgrønne vi fikk et år. Jeg stusset litt over fargen da det kom i hus, men det var fint og friskt og duftet som graner skal. Vi pleier å vanne juletreet, men dette var ikke spesielt tørst. Ikke røss det heller. Etter jul ble det ekspedert ut i bakhagen. Der fikk det ligge i fred, og da vi ryddet opp i hagen neste vår, lå treet der like gulgrønt og fint og friskt som i julen – med alle nålene på. Jeg har aldri sett maken, har du? Var det siste rest av julens magi?

Dagens bilder er fra nutidens juletresalg histen og pisten langs landeveien. Det er liksom litt mer schwung over salgsstedene nutildags. Men trærne og julesnøen er av akkurat samme sort.

Du grønne glitrende...

Da jeg var liten, var jula stor.

Et år fikk broren min og jeg hvert vårt juletre på rommet - på høyde med oss selv. De sto nyhugde og friske i hver sin hjemmelagde juletrefot og ventet bare på pynten - hjemmelagd den også, selvfølgelig. Vi var en morgenfrisk søskenflokk, og i jula var vi nok enda mer morgenkvikke enn ellers i året. Foreldrene mine var som småbarnsforeldre flest, de tok i bruk skitne knep for å lure til seg noen sårt tiltrengte ekstra minutter med skjønnhetssøvn - pedagogisk innpakket. På julaften skulle vi få lov til å stå opp og pynte juletrærne våre helt alene - og SÅ kunne vi komme inn og vekke mor og far.

Det var spennende, jeg husker den sitrende følelsen av magisk barnejul, og at vi snek oss opp tidlig og koste oss med pyntingen sammen. Ute var det mørkt. Inne på soverommet lå mor og far og drømte sikkert søte drømmer om å få hvile ut tidlig en julaftens morgen. Juletrærne ble veldig fine, såklart. SÅ listet vi oss inn og vekket mor og far. Da var klokka halv seks...

Jeg gleder meg fortsatt til jul, men den sitrende forventningen blir aldri hva den engang var. Og jeg lover, garantert, at jeg ikke skal vekke noen før klokka halv seks i år.

Bildet av Annepålandet og Storebror som blåser ut lysene på treet er eldre enn denne historien, det er tatt i 1962. Jeg var ikke gamle jenta. Bildet må være fra romjula, for vi har ikke finstasen på, som for mitt vedkommende var lyseblått seleskjørt strikket av tante. Tante leser også bloggen min av og til, og det syns jeg er stas! Det var levende lys på treet i 1962 - med småbarn i stua må det ha vært et risikabelt prosjekt, og på bildene fra 1963 er de byttet ut med elektriske. Da kunne lysene skinne dagen lang - men mon ikke litt av magien forsvant med stearinen?

Hyasinter for sjelen...

If you have but two pennies, spend one on bread for your body, and the other on hyacinths for your soul.
Kinesisk ordtak

Forunderlig... i går ble det satt ny besøksrekord her på bloggen, midt i  julestria. Hvem er dere, alle dere mystiske førjulegjester som kommer innom? Hva med å legge igjen en ørliten julehilsen i kommentarfeltet så jeg slipper å være så nysgjerrig? Og samtidig - stor takk til dere som gjør det! Det er så koselig å lese kommentarene - bloggeland må, i tillegg til Norge, være verdens beste land å bo i, befolket som det er med vennlige og hyggelige og oppmuntrende mennesker. Det gjør bloggerens liv til en dans på juleroser!

Og apropos juleroser - over til juleblomster:
Juleblomster skal vel helst være røde, men jeg er svak for hvite også.

Hvit julekaktus. Julekaktusene mine tilbrakte sommeren utendørs, og i motsetning til alle de som klagde over sommerværet, var julekaktusene strålende fornøyde. De blomstret som besatt utover høsten - og bommet med det litt på tidspunktet, men på grunn av strålende skjønnhet ble de tilgitt. Og sannelig - den hvite tok et lite ekstranummer nå tett oppunder jul - med små stjerner lysende midt i. Tusen takk!

Hyasinter må det være - helst hvite eller blå. Helst skal man jo drive dem frem selv, men jeg jukser litt og kjøper dem i butikken. Det tok noen år før jeg forsto at fargen på potta = fargen på blomsten. Det var en nyttig aha-opplevelse. Nå står de i svibelglass og venter på tur.

Det er visst julestjerna som er den mest populære juleblomsten, leste jeg i avisen, men her hos meg er asaleaen en sikker vinner. Alle farger er like vakre - i år er det hvitt. Tidligere syntes jeg det var en kjerringblomst, men når blomsterknoppene vrenger seg ut i fullt flor nå midt på mørkeste vinteren, er den jo vakker som en brud. Det er bare å nyte.

Og så tulipaner da! Og amaryllis. Og i år har jeg veldig lyst på juleroser - de seiler opp som en ny favoritt. Alle har de sine historier, alle frembringer de minner. Blomstende er nesten det beste med hele julen, syns jeg.

Lucia og tredje søndag i advent...

Tenn lys!

Tre lys skal flamme

for alle som må sloss

for rettferd og for frihet.

De trenger hjelp fra oss.

Må ingen miste motet

før alle folk er ett.

Tenn lys for dem som kjemper

for frihet og for rett.

I dag er det både tredje søndag i advent OG Luciadagen på én gang.
I tillegg var det sol og frost og ørlite snø som gjorde dagen spektakulær og vakker og vel verdt en tur ut på holka.

Da jeg var liten, feiret vi ikke Luciadagen i Norge, det er en skikk vi har tatt til oss etter hvert. Her til lands er det mest i barnehager og på småskolen det blir gjort krus på Lucia, og vi voksne får som regel bare ta del i Luciatog og lussekatter gjennom våre små barn. Sånn er det i hvert fall her jeg bor. Ingen småbarn - ingen Lucia. Og det er jo litt trist.

Tidligere jobbet jeg i en stor bedrift med mange ansatte. Bedriften hadde egen barnehage, og hvert år på Luciadagen var det stor stas med Luciatog i lunsjpausen. Mørklagt kantine og levende lys, syngende barn med stjerner i øynene - og blanke øyne og klump i halsen hos alle oss lettrørte.

Men så flyttet barnehagen - og dermed ble det intet Luciatog mere. Dette var for trist, syntes de på en av avdelingene, og tok saken i egne hender. Og på den 13. desember ble kantinen atter mørklagt, og inn skred Luciatoget med levende lys og vakker sang - i et betydelig dypere stemmeleie enn vi var vant til. Lucia selv var hvitkledd med lys i hår - grått hår, og skjegg, tett fulgt av terner og stjernegutter med briller og barter og levende lys.  Vakkert var det jo - og alle ble glade, men klump i halsen fikk vi ikke dette året...

Pakkekalender...

Her i huset har vi pakkekalender. Den skal gjerne strutte litt, da blir alle glade. I slutten av november, i nattens mulm og mørke, blir pakkene hengt opp på en snor tvers over spisestua.

De er alltid pakket inn i returpapir – i reklamebrosjyrer fra postkassa med allslags hysteriske juletilbud, så kommer i hvert fall de til nytte. Storebror var bekymret for søsters pakker – for hva med henne som bor 32 mil hjemmefra på hybel? Jo, hun fikk pakkene med i en pose sist hun var hjemom, sammen med en snor og to øyeskruer. For det må være pakkekalender i desember. Så får vi håpe alt går riktig for seg der i hybelland. En av gavene passer fint inn på en strikkeblogg:

Flipflopsokker – gaven du ikke kan leve uten.... Strikket i fargeglad Regia sokkegarn på pinner 2,5. Oppskriften fant jeg i sokkeboken ”Fab feet & cosy toes” av Anna Tillman. Nå har den visst kommet på norsk også, har jeg sett, og den er slett ikke så dum.

Ha en fin adventsøndag!