Straks hælja...

Dette nu

er livets gry.

Det er nytt

hvis du er ny.

Dagens dikt er av Piet Hein. Kloke ord. Få kan si så mye, så fint, med så få ord - absolutt en av mine poetiske favoritter. Men Piet Hein hadde mange talenter, han er blant annet kjent for superellipsen. Du har sikkert sett superellipsebordet, som er en designklassiker - og som står høyt opp på ønskelista mi. Nå har jeg allerede et bord - helt firkantet - så det blir ikke noe superelliptisk bord på meg i første omgang. Men det er jo lov å ønske - gratis er det også (ja, ønskingen, altså, ikke bordet).

Ha en riktig fin helg!

RØDT prosjekt #9 - For et varmt hjerte...

Mitt dyrebare gavegarn måtte jo brukes til noe fint.
Jeg vet ikke så mye om dette garnet, det kom uten etikett. Dattera kjøpte det på markedet i fjellandsbyen Chinchero i Peru, som ligger 3762 moh. Der kunne de fortelle at det var håndspunnet  "adult alpakka", håndfarget med rødfarge fra sopp, eller var det lus?, fra kaktusene som vokste der. Det er to-tråders, løst spunnet. Til tross for at babyalpakka er kjent for å være den mykeste kvaliteten, er dette garnet både mykere og lettere enn alpakkaen vi får her hjemme. Det er virkelig fjærlett.

Ett nøste, 28 gram, holdt akkurat til ett par pulsvarmere. Det ble nøyaktig en meter til overs. Oppskriften fant jeg i denne boka - "Virka muddar!" av Maria Gullberg. Boka fant jeg i en Hemsjöjd-butikk i Göteborg for flere år siden, nå er den visst utsolgt fra forlaget. Synd - for det er en flott bok.

Modellen heter ZickZack. Jeg heklet med færre masker (55 masker) og tykkere nål (nr 2,5) enn i oppskriften. Vær oppmerksom på at svenske hekleoppskrifter av og til opererer med Boye heklenåler, som har andre nummer/størrelser enn det som er vanlig (eksempelvis er Boye nr 2 lik "vanlig" heklenål nr 2,5). Ganske fiffig siksakeffekt, syns jeg.

Det er viktig å holde seg varm om pulsen! I diktet "Pulsvotter" sier Hans Børli blant annet at "...årene ligger grunt under huden på innsiden av magre håndledd, blodet kjølnes og strømmer kaldt tilbake til hjertet...". Kalde hjerter vil vi ikke ha, så jeg slår et slag for pulsvarmere!

Dattera så ikke så mange alpakkaer på sin vandring i fjellene i Peru, hun så mest sauer og lamaer. Alpakkaene levde visst enda høyere opp. På Du Store Alpakka sine nettider kan du lese mer om alpakka - et fiber så eksklusivt at det kun var forbeholdt inkakongene i Peru. Alpakkaplagg var for de utvalgte. Og jeg føler meg unektelig litt utvalgt, i mine blodrøde, håndspunnede, håndfargede muddar, med garn importert spesielt til meg, handmade by me. Noen plagg blir man litt ekstra glad i. Sitter som støpt, varme, myke og deilige. Fornøyd!

Og dette var #9 i mitt røde prosjekt. Og NÅ drar jeg på strikketreff!
Måtte solen skinne på oss alle - enten vi er her eller der!

Ubrukt...

Nytt år – nye muligheter! Helt ubrukt. Blanke ark og fargestifter, det er bare å sette i gang!

Du trodde kanskje dette var meg – i ny og bedre utgave i det nye året, 30 år yngre, 20 kilo lettere og veldig mye blondere? Feil. Bildet har jeg tyvlånt fra knitty, og dette er Beatnik-genseren, som jeg driver og strikker til Dattera nå. Dattera ville ha en lengre, mindre ettersittende og rettere utgave, og det tror jeg blir fint. Originalen er strikket av et ikke-ullgarn, som jeg aldri har hørt om før, mens jeg strikker i deilig, myk, 100% merinoull fra Abuelita/Pickles. Tror det blir bra, jeg. Etter hvert.

Planen er å få genseren ferdig fortere enn svint – mens det enda er kaldt og behov for tykke ullgensere. Øvrige planer for det nye året er å gjøre ferdig UFO-er, som jeg har en anselig mengde av, og fortsette å strikke sokker til 52-par-plungen. Det blir en liten innkjøpsstopp her, i hvert fall for en stund, og jeg planlegger å strikke opp litt av garnlageret mitt i 2011. Ikke alt – det rekker jeg aldri i verden på ett år, men litt. Jeg har for eksempel en hel bærepose stappfull av årgangs-Pt2 i flotte farger, antakelig nok til hundre par tovede votter, som jeg har tenkt å gå til angrep på så snart UFO-haugen er ekspedert. Akk ja, det er mye å gripe fatt i, men jeg tar det etter hvert som året skrider frem. Januar er for Beatnik og UFO-er.

For øvrig har jeg ingen nyttårsforsetter – jeg er dårlig på sånt, annet enn at jeg skal bli et bedre menneske så klart, men det jobber jeg med hele tiden, så det er egentlig ikke noe nyttårsforsett. Jeg skal selvfølgelig bli sunnere, slankere og trene mer i 2011 – og der har jeg mye å gå på. Jeg skal begynne med yoga igjen. Yoga og strikking er en bra kombinasjon – strikking sliter på nakke, skuldre og armer, yoga bygger det opp igjen. Litt yoga er bra for kroppen – mye yoga er bra for sjelen også. Jeg begynner forsiktig med litt i første omgang. Ellers har jeg ikke så mange planer – jeg tar det som det kommer, lever etter innfallsmetoden, koser meg med strikkingen og lever i nuet – etter følgende fine bruksanvisning:

At leve i nuet er livets teknikk -
og alle folk gør deres bedste,
men halvdelen vælger det nu som gikk,
og halvdelen vælger det næste.

Og det forrige nu og det kommende nu
blir aldrig i livet presente,
og alle folks levetid går sågu
med bare at mindes og vente.

For det nu, som er gået, er altid forbi,
og det næste blir aldrig det rette.
Næ, sørg for, at nuet, du lever i,
éngang for altid er d e t t e.
                                                Piet Hein

Ønsker deg en fin Uke 1!

For lengsel, håp og glede...

Tenn lys!
Tre lys skal flamme for alle som må slåss.
For rettferd og for frihet. De trenger hjelp fra oss.
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

Dere lurer kanskje på hva det er for en adventsang jeg har her på bloggen. Det er jo ellers Inger Hagerups stemningsfulle ”Så tenner vi tre lys i kveld” vi har vokst opp med, de fleste på min alder i hvert fall. Men denne sangen lærte ungene på barneskolen, og den er så utrolig vakker. Den er skrevet av Eyvind Skeie (tekst) og Sigvald Tveit (melodi), og ble skrevet for NRK-serien Portveien 2, som gikk som julekalender på NRK i 1988, før mine egne barn så dagens lys. Den har siden blitt en av de mest populære adventssangene i Norge.
Ha en fin adventskveld!

Tenn lys igjen...

Tenn lys!

To lys skal skinne
for kjærlighet og tro,
for dem som viser omsorg
og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet
og flyktninger et hjem,
tenn lys for dem som gråter
og dem som trøster dem.


I dag er det varmere - bare minus åtte i dag mot minus atten i går. Det snør. Vi måker snø, drikker kakao, strikker julegaver og tenner to lys i dag - to lys for håp og glede. God adventsøndag!


Adventsangen er skrevet av Eyvind Skeie

Miller's Hat & Annepålandet's Mitts...

Takk for alle hyggelige kommentarer – de gjør bloggerens dag til en dans på juleroser! Og det er ekstra hyggelig at dere tar dere tid nå i en travel førjulstid. Takk! Takk! Takk!

Noen kommenterer at jeg har vært effektiv og fått ferdig så mye i det siste. Men mesteparten var jo nesten ferdig fra før, så det gikk raskt å avslutte det. Men noe nytt har jeg lagd – Miller’s Hat og Annepålandet’s Mitts:

Dette er min favorittlue, designet av Kirsten Kapur på Through The Loops. Jeg har holdt meg til oppskriften, men mens originalen har en annen farge på kanten nederst, ville jeg ha alt likt. Jeg endret litt på denne kanten – i stedet for å strikke tre omg rillestrikk, snudde jeg arbeidet og strikket 4-5 runder rett-/glattstrikk fra vranga, som deretter rullet seg fint opp og ble som en fin og rund snor med tettere riller. Heldig med den. Lua sitter utrolig godt over ørene. Oppskriften er rask og morsom å strikke, og jeg har lyst på flere! En dyp rød en, kanskje.

Garnet har jeg bestilt hos Ruth Stewart på Impulse of Delight – en kanadisk garnfarger som leverer de nydeligste farger i mange garnkvaliteter. Garnet hennes er ettertraktet, spesielt de sorte fargetonene blir fort utsolgt, ser det ut til. Hun er en dyktig fotograf også, og på bloggen sin, Knitting on Impulse, viser hun hvordan hun lar seg inspirere av fargene i naturen rundt seg. Spennende. Jeg har blitt helt betatt av fargene hennes. Det blir nok flere Impulse-prosjekter etter hvert. Her har jeg brukt Bluefaced Bliss Worsted i fargen Guinevere, en vakker dyp grå som ligner på tinn nesten. Garnet er fast og fint og er suverent å strikke med. Jeg skulle gjerne strikket meg en hel flettegenser i dette garnet, hadde det ikke vært for at det kostet så mye å tolle inn garn.

Disse pulsvarmerne ble jeg fornøyd med. De er strikket etter samme oppskrift som de brune vottene jeg blogget om nylig – ”De gode gammeldagse vottene av ull”. På Ravelry snublet jeg over en gruppe som het ”For oss som aldri ville strikke en vott uten tommelkile” eller noe i den duren. (Jeg kunne ikke finne den igjen nå). Det vil helst ikke jeg heller – tommelkile gjør susen. Nå strikket jeg riktignok ”Fetching”, som jeg også blogget om nylig, uten tommelkile, men det var fordi jeg fulgte en oppskrift, og fordi det var ribbestrikk, og det hjelper jo litt på passformen. Men tommelkile, altså, er en sikker vinner. Med denne oppskriften blir den nesten usynlig, men den er der – og bidrar til at votten sitter som den skal. Jeg lagde vrangborden ekstra lang, så kan man ha den dobbel over pulsen. For dette har jeg lært av Hans Børli:
Pulsvotter -et godt gammeldags vinterplagg
årene ligger grunt under huden
på innsiden av magre håndledd; blodet
kjølnes og strømmer kaldt
tilbake til hjertet. Derfor
strikket hun pulsvotter til meg

Fra diktet ”Pulsvotter” – et klokt og vakkert dikt, som det meste fra den fronten. Det er viktig å være varm om hjertet!

Jeg får mer og mer sansen for pulsvarmere fremfor votter – så slipper jeg å ta vottene av når jeg skal låse opp døra, ta bilder, bruke mobiltelefonen etc. Men det er et kaldt land vi lever i, og det holder ikke å holde hjertet varmt hvis fingrene er kalde som is. Så jeg strikket ekstra lang vrangbord i andre enden også. Brettes opp til vanlig, men kan brettes ned og blir nesten som en vott når kulda river. Jeg vurderte å sy i en trykknapp eller to for å lukke votten, men foreløpig prøvekjører jeg den uten. Hvis noen har noen lure innspill her, tar jeg imot med takk!

Takk til Dattera som stilte som modell, det hadde ikke blitt bilder uten henne.
Og det var det prosjektet. Nå har jeg to par grønne vanter som venter på tur.

Annepålandets små adventsgleder...

Fullmåne

Og adventslys.

Sønnen og jeg dro i gang en liten allsang før søndagsmiddagen, etter hukommelsen:

Tenn lys!
Et lys skal brenne for denne lille jord,

den blanke himmelstjerne der vi og alle bor.

Må alle dele håpet så gode ting kan skje.

Må jord og himmel møtes.

Et lys er tent for det.

Lett som en fjær...

Gjett om jeg er glad for at jeg kom meg ut på tur i forrige uke og ukene før i det strålende høstværet - for nå stråler det ikke mer, det er regn og tåke og surt og kaldt så langt meteorologene kan se. Nå sitter jeg her med sår hals og lavtrykket nedover skuldrene, med ullsokker og glohet te og stearinlys - og burde egentlig sture. Men jeg orker ikke å sture - jeg liker best å være i godt humør jeg!

Da jeg var liten, sto det ofte dikt i lesebøkene på skolen. Tunge, dystre dikt fra nasjonallitteraturen - som jeg ikke forsto. Jeg likte ikke dikt. Men så oppdaget jeg mors Gruk-bøker i bokhylla, og det forandret alt. Det fins et gruk for enhver anledning, og de bringer alltid smilet frem. Dette har alltid vært én av mine favoritter - og perfekt på en dag som denne:

Forkølet

Jeg er så forkølet, forpint og besværet,
og det er så synd og så trist,
og jeg er så syg, som ingen har været -
siden jeg var det sidst.

Og jeg ligger i sengen og tænker kun på
at jeg har det så vederstyggeligt,
og er så elendig og mishandlet, åh!
Og det er i grunden så hyggeligt.
Piet Hein

Jada. Sånn er det i dag. For en stund siden ble Ishbel-sjalet mitt ferdig, men jeg har jo ikke vist noen ordentlige bilder av det enda. Du kan se det på Ravelry her.

Myke fakta:

Oppskrift: Ishbel av Ysolda Teague, den største størrelsen
Garn: Chili Gredelin Titania, i fargen Simply Red, 60 g. 80% merino og 20% silke, 725 m/100 g.

Pinner: Addi lace #4

Det er ikke noen særlig original modell å strikke - over 3600 andre har gjort det samme, i følge Ravelry. Ikke så rart - det ser bra ut og er superenkelt å strikke - hva mer kan man ønske seg av et sjal? Det svinger litt opp på sidene, og er derfor lett å drapere rundt halsen, både som skjerf og sjal.

Til tross for at mønsteret er så enkelt, eller kanskje nettopp derfor, greide jeg likevel å strikke feil opptil flere ganger. Konsentrasjon er nok et nøkkelord her... Det er effektivt, men ikke alltid så lurt, å lese og strikke og blogge osv. samtidig. Jeg rekket opp og rettet opp flere ganger - likevel oppdaget jeg en forskyvning i mønsteret da jeg blokket sjalet. Men pytt pytt - ingen jeg kjenner legger merke til sånt. Det syns ikke heller, når man bruker det som skjerf. (Og det er i den uskarpe delen av bildet, så du kan forhåpentligvis ikke se det du heller ;-) )

Garnet er et tynt merino/silkegarn fra Chili Gredelin. Det er jo ingen hemmelighet at jeg er svak for garnet derfra. Kia farger garnet selv, i små volum, så det er som regel bare én sjanse til å kjøpe garn du liker fra nettbutikken. Jeg hadde bare 100 g og var redd det ikke var nok til den største størrelsen. Men garnet var superdrøyt - sjalet veier bare 60 g og er lett som en fjær.

Titania er veldig godt å strikke med, og gir et tynt og delikat sjal. Det blokker fint også, og holder fasongen. Ikke krøller det heller. Nå gjenstår det bare å se om det nupper i bruk.

Fargen, Simply Red, er vakkert blekrød og passer perfekt til Dattera, som er blond og gråøyd (bak solbrillene). Planen var å fotografere sjalet - med modellen inni - i dagslys da hun var hjemme i helgen. Men - det ble ikke tid til det. I stedet ble det noen snapshots i full fres på vei til t-banen. Når man til hverdags bor på et lite sted med bare én klesbutikk, er det ikke til å unngå at storbyen kaller når man er hjemom og har muligheten og er 17 år. Pulsvantene mine i varm og myk alpakka fikk også være med på jentebyturen.

Nå er Ishbel med på treningstur i de østeriske alper. Det blir spennende å se om det tåler påkjenningen - et spinkelt blondesjal i selskap med røffe klær i fleece og mikrofiber med borrelåser og glidelåser og det som verre er...? Det har i hvert fall fått sin egen reisepose så det ikke skal bli dratt ut altfor mange tråder underveis. Med ikke-matchende, norsk sløyfe. Det var Dattera som valgte båndet - fra skuffen med mye rart i. Posen er heklet i halvstaver av Gjestal Baby Bomull fra resteposen.

Jeg vil også ha en Ishbel - jeg har en bunt Titania til, i vakkert gråblå.

Pensjonsreformen...

Ida hadde så vakkert innlegg fra minneboka i dag.

Da kom jeg til å tenke på min egen minnebok, delvis spist opp av hunden for mange år tilbake, der sto det helt andre ting. Vi holdt nok ikke samme stilen der jeg kom fra. "Jeg ønsker deg et hus - og en mann som bruker snus - og sju små gutter - som alltid roper mutter," sto det for eksempel der.

Og i forbindelse med den nye pensjonsreformen - og denne har jeg faktisk tenkt på mang en gang, når jeg lurer på hvordan det skal gå med oss som pensjonister:

"Når du blir gammel og ingen vil ha deg - så sett deg på taket og la kråka ta deg!"

Ja, det er jo én mulig løsning...

Jeg velger meg april...

Jeg velger meg april!
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder, -
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter, -
i den blir somren til!
Bjørnstjerne Bjørnson

Vårkjærminne. Dette er min absolutte favoritt!
Finnes det noe vakrere? Forsiktig, forsiktig først, men det kommer mer. Ikke mye, men litt mer.

Det er nesten litt arktisk her jeg bor om våren, på toppen av en ås, forblåst og uggent. I 20 år snart har jeg forsøkt å anlegge en hage, men det er bare det tøffeste og trausteste som vil vokse her hos meg, nesten ingenting spennende, og det blir sjelden mer enn halvparten så høyt som det skal.

Kaprifol i april.
Dette er en av de få plantene som trives her. Denne tok jeg med fra hytta i Sandefjord rett før Sønnen ble født. Den lurte litt på om den likte seg her, men etter fire-fem år bestemte den seg for å bli. Nå er de store, både Sønnen og kaprifolen. Den ser pjuskete ut nå, men bare vent.

Ingenting - absolutt ingenting - dufter som vill kaprifol i sommernatten!

Scilla har jeg vokst opp med. Jeg har løk både herfra og derfra, alle er litt forskjellige. Disse kommer kanskje fra min barndoms hage. Blått er den fargen jeg liker aller best, særlig om våren.

Har du gått i fjellet og studert fjellfloraen noen gang? Bitte bittesmå planter som stikker frem tross kulde og kort sommer. Når andre viser frem bugnende bilder fra hagene sine, føler jeg meg litt fjellfloraisk her - det er liksom litt smått og lavt, litt lite - men når man legger seg ned på kne og studerer det lille som er, er det vakkert! Det er håp!

Dette, pluss noen krokus i ymse farger og en god del løvetann, er hva hagen min har å by på nå i april. Perleblomstene har jeg ikke sett noe til enda - de med den berusende duften. Anemonene som vi arvet etter oldemor, de som i gode år danner et hvitt teppe som vaier i vinden, lar visst vente på seg. De bittesmå, botaniske tulipanene som blomstrer i to etasjer - hvor er de? I fjor spredde oregano seg som ugress overalt, duftet deilig og tiltrakk set store mengder bier og sommerfugler - vil de dukke opp igjen? Dette kan bli spennende!


(Er det bare jeg som sliter med Blogger i dag??? Har brukt over en time på å få til dette innlegget - bilder og tekst kommer og går helt utenfor min kontroll. Nå ser det endelig ok ut på skjermen her, men hvordan ser det ut hos deg? Bare rot? Hulter til bulter?).

Vennlig poesi…

Jeg fikk innkalling til tannlegen, og da kom jeg til å tenke på dette diktet, av Jan Erik Vold. Tannlegen min har lyse og moderne lokaler, og når du kommer inn døra, møter dette diktet deg - malt rett på veggen.

TA VARE

på vennene, ta VARE
på vennligheten, vis gjerne
litt selv om du kan, dagen er blå
og dagen er grønn, dagen
er hvit – det er ikke annet
enn livet det her, vi er alle borte – nå
eller om litt, take it easy menneske
but take it, det er ikke
annet enn virkelighet
vet du, snart er 101 inne snart
er 101 ute – jeg sier:
vennlighet varer lenger, ta VARE
på vennligheten, ta VARE
på vennene – HEI HEI! ta nå
vare på hverandre.


Ha en fin dag!

Fødselsdagspoesi

Takk for alle koselige hilsener på bloggen min!!!

Det har vært litt av en dag. Jeg har fått frokost på senga, masse oppmerksomhet, de næreste og kjæreste rundt meg, elektroniske meldinger i fleng fra slekt og venner. Jeg har fått blomster og garn og gavekort i byens beste garnbutikk. Hva mer kan en Dame i sin beste alder ønske seg?!!

Jo, en liten heklestund for seg selv i kveldingen – det kan hun ønske seg. Med et visst sekskantteppe, du vet. Så runder vi det hele av med noen velvalgte ord til slutt:

Kvinder kan man ligne

ved roser og ved vine.

Om roser minder somme,

hvis tid er hastig omme.

Med vin har andre fælles

at ædles ved at ældes.

”Roser og vin” av Piet Hein. Jeg håper jeg sorterer under sistnevnte kategori…

Forkjøla-poesi

Det har gått litt trått de siste dagene. Ikke bare med blog-problemer, men med kjerringa også.

Jeg er så forkjølet, forpint og besværet,
og det er så synd og så trist,
og jeg er så syg, som ingen har været -
siden jeg var det sidst.

Og jeg ligger i sengen og tænker kun på,
at jeg har det så vederstyggeligt,
og er så elendig og mishandlet, åh!
Og det er i grunden så hyggeligt.

Piet Hein. Jeg oppdaget bøkene hans i hylla hjemme da jeg var liten, og de har vært til trøst både titt og ofte siden. Han får liksom sagt det, Piet Hein. Nå har jeg sittet her med nesa i en klut i flere dager og snorket meg gjennom flere netter, men nå begynner det å lette litt på trykket. Jeg kjører på med c-vitaminer, sink, te med honning og neseskylling. Ja, jeg er svak for kjerringråd - det hjelper ofte godt på skrale kjerringer. Det gjelder å bli frisk i en fei.

Det er lite nytt fra strikkefronten. For en stund siden strikket jeg Bella-vottene fra filmen Twilight til Dattera. De må ha falt i smak, for plutselig ville fire av venninnene hennes ha makne. Jeg strikker vanligvis ikke på bestilling, men Dattera har meg i sin hule hånd, og vottene var enkle og raske å strikke. Nå er jeg ferdig med tredje paret, og kan forlengst oppskriften utenat. Men jeg er nok ikke skapt for rutinearbeid, for først ble en av vottene litt stutt, sånn. Så hadde jeg vridd en flette feil vei. Og så greide jeg å strikke tre venstrevotter på rad - ja, jeg oppdaget heldigvis fadesen etter noen få runder, rekket opp og startet tommeløkningen på nytt - for så å oppdage at jeg hadde begynt på venstrevotten igjen, og igjen... Sånn går det når man setter på autopiloten. Har ikke følt meg helt frisk i det siste, nei.

Jo, det er kjedelig å strikke på bestilling. Men nå har jeg fått lyst på et par til meg selv også. I ren ha-lyst skal jeg jobbe meg gjennom oppskriften enda en gang, og denne gangen skal jeg strikke dem i tykk, myk alpakka. Mmmm, jeg gleder meg til de vottene!

Ingen bilder i dag, men jentene har lovet meg live-bilder av vottene - det er mye morsommere å se strikketøyet med folk inni!

Pulsvottpoesi

I tillegg til å lese norske blogger, leser jeg også en hel del danske og svenske. I Sør-Sverige og Danmark roper de på vår – med snøklokker i knopp og frokost på verandaen.

Vår??
Vinteren har jo nettopp begynt! Her ligger snøklokkene – om de har overlevd – under én meter snø, og verandaen forsvant bak en diger fonn som veltet ned fra taket. Verandadøren får vi ikke opp, og det er tolv kuldegrader. I dag gikk jeg tur i skogen med snø til midt på låret. Snø som knirker under vinterstøvler har en helt spesiell lyd, som ikke kan forklares. Snø som glitrer som tusen diamanter mot lav vintersol, med hvite, snøtunge graner omkring, kan ikke foreviges med et amatørkamera. Kulda som biter i nesa - det må oppleves – og nytes!

Hva passer vel bedre på en ualminnelig vakker og kald vinterdag som denne, enn pulsvottpoesi av Hans Børli?


Pulsvotter

Hun strikket pulsvotter til meg
av grått, tretråders ullgarn.
Pulsvotter -
et godt gammeldags vinterplagg
årene ligger grunt under huden
på innsiden av magre håndledd; blodet
kjølnes og strømmer kaldt
tilbake til hjertet. Derfor
strikket hun pulsvotter til meg

tjuge år etter at
hun skrev det siste kjærlighetsbrevet.


Mine pulsvarmere er ikke av grått tretråders, men av håndmalt, Tynn Alpakka fra Du Store Alpakka. Jeg synes fargen er så fin, fargeskiftene så sobre og forsiktige. De er ikke strikket, men hakket (på svensk: krokning), med hakkenål 3,25. Jeg lærte hakking som barn, glemte det, og lærte det på nytt igjen i høst – på kurs hos Du Store Alpakka. Såååå morsomt!

Strukturen på disse er annerledes enn ved vanlig hakking – ved å maske opp på en litt annen måte enn vanlig, får man en strikkeeffekt – som altså ligner på strikking, men gir en mye tykkere og stødigere tekstil. Jeg hakket på gefühlen uten oppskrift. Kanten rundt er heklet med samme garn, perlemorsknapper fra knappesalg, og til slutt brodert med Røros Tweed Spælsau Broderigarn. Et veldig morsomt prosjekt - som tok masse tid… Men noen ganger er det fint å pusle og pirke litt også. Disse er myyyyke og gode og varme, og lindrer slitne håndledd som har hakket for mye.

Og skulle noen sitte på denne boka, ”Hakking, nytt liv for gammelt håndarbeid” av Solvor Hofsli, (Aschehoug 1995 – utsolgt fra forlaget), og vet med seg selv at de aldri kommer til å hakke en maske, er jeg VELDIG INTERESSERT!!!