Strikkebøker før og nå...

Boka vår, Eventyrvotter, er gitt ut på Aschehoug. Det var første gang de gir en strikkebok, fortalte de oss på oppstartsmøtet i fjor. Men det stemmer ikke helt, viser det seg. Det er første gang i dette årtusen de gir ut en strikkebok. For Aschehoug har gitt ut strikkebok før - ja, en vottebok til og med!

Ann i Vottelauget (også kjent som Pinneguri, Sinnasauens mor) var på strikkekafe nylig, da en medstrikker kom med denne boka - "Votter og vanter" fra 1955. Mange flotte votter - stor jubel. Og den er gitt ut på Aschehoug - for 60 år siden.

Da kom jeg plutselig på at jeg har jo den boka selv! Jeg har til og med blogget om den før. Så glemsk går det an å bli.

Jeg har forresten ikke boka, jeg har bare en kopi. Og det har seg sånn:

I min grønne ungdom hadde jeg håndarbeid som valgfag. Jeg elsket "håndarbeiden", det var et fristed. Læreren var grei og lot oss kjøre på som vi ville selv - forutsatt at det var noenlunde fornuftig. Og det var det jo. Variert måtte det også være. Jeg sydde meg en tunika i tykt lerretsstoff med vide ermer og lomme på magen. Jeg strikket meg en hvit genser i 200% akryl med et stort, rødt 1-tall brodert med maskesting foran. Jeg heklet lysegule babysokker med boblemønster i akryl babygarn. Jeg vevde et belte på brikkevev. Jeg broderte en gyselig pute i orange og rødt.

Og bakerst i håndarbeiden, der var selveste skattekammeret, der var skap fulle av inspirasjon - garn i alle farger, rare stoffer og massevis av oppskrifter. Og der fant jeg denne boka. Den var en skatt. Hittil i livet hadde jeg kun sett vanlige selbuvotter, aldri sånne flotte votter som disse her.

Læreren var grei og lånte meg boka så jeg fikk kopiert den. Og Lerka-vottene herfra ble de aller første mønsterstrikkede vottene jeg lagde. Og sannelig - jeg har blogget om dem også. Siden har jeg strikket mange Lerka-votter, og andre votter også, men det var i før-blogg-og-Ravelry-tider, den gang ingen engang tenkte på å ta bilder av det man strikket. For det var jo før-digital-foto-tider også, og hvert eneste bilde kostet mangfoldige kroner i film og fremkalling. Tok ikke bilder av strikking da, nei, uansett hvor fint det var.

Jeg har forresten strikket et par Lerka i moderne tidsalder også - de blogget jeg om her.

Både beltet og puta har jeg fortsatt, forresten. Beltet er i grunnen ganske fint. Og finner jeg igjen puta, skal jeg sannelig vise den frem her på bloggen. For selv om den er stygg, er det utrolig at jeg har sydd så mange forskjellige broderisting. Jeg blir nesten imponert bare jeg tenker på det.

Og bok-kopien, den har jeg slitt ut. Strikket sønder og sammen. Men boka, den fant jeg igjen på biblioteket. Og tenk, der kom jeg i prat med en håndarbeidsinteressert bibliotekar som fortalte at slike gamle bøker ble så sjelden lånt ut at de havnet gjerne på bibliotekets loppemarked for å få hylleplass til nyere og mer populære utgivelser. Jeg låner boka med ujevne mellomrom, for å holde den i gang.

 Det er snurrig å se forskjellen på bok-layouten før og nå.

Vantetips - - -

- - - og strikkepinnetips.

Boka finnes forresten på Ravelry også. Et av mønstrene derfra har til og med stått i det amerikanske bladet Interweave Knits. It's a small world.

Det er spennende med gamle strikkebøker!
Ha en finfin dag!

Red.: Du kan bla i boka her - den ligger på nasjonalbibliotekets sider.

Boka er her!

Ja, det er nesten ikke til å tro, men nå er den her, votteboka som vi har jobbet med i lengre tid! Og den ble så fin!

Den skulle egentlig ha kommet ut i neste uke, 25. august, men plutselig var den her - allerede 20. august. De første som fikk den i hende, var de som hadde forhåndsbestilt via Haugenbok. Vi i Vottelauget får den vel i postkassa i neste uke. Gemalen var så utålmodig etter å få tatt en titt, at han dro i bokhandelen og spurte etter boka. De hadde bare såvidt fått den inn på lager, så han så til at den kom frem i lyset og fikk en synlig plassering i strikkebokhylla. Og så tok han med et eks hjem til meg, så jeg fikk bladd i herligheten. Det var en merkelig følelse. Og den ble så fin!

Boka er nærmere presentert på Vottelaugets egen blogg, med massevis av fine bilder. Alle vottene er teststrikket av flere av oss i lauget, og presentert i boka med mange bilder og varianter av hver vott. Massevis av muligheter! I tillegg kan du ta en titt i Facebookgruppa vår - der du kan legge inn bilder av dine egne votter. Det artigste er jo å se alle de kreative variantene folk finner på - jeg tar av meg hatten strikkelua for alle flinke vottestrikkere!

Hvis noen hadde fortalt meg i fjor at jeg skulle bli med i et vottelaug og gi ut en vottebok på Aschehoug forlag i 2015, ville jeg nok ikke trodd at det var sant. Det er nesten eventyrlig, og fantastisk at åtte strikkedamer møtes via internett og samarbeider frem en bok - som på toppen av det hele blir så fin. Livet er fullt av overraskelser!

Sparken på forsiden tilhører Tori, en av damene i Vottelauget. Til hverdags lever den et aktivt vinterliv på Lillehammer, og nå har den plutselig blitt forside-spark også. Vi glemte visst å nevne den i Takk til-lista.

Da er det bare å strikke i vei. Jeg holder på med en av vottene i boka. En grønn en. Ha en riktig fin søndag!

En garnfargers bekjennelser...

Det går en fargebølge over landet. Det er ikke godt å si hva det skyldes - nostalgi kanskje? Uansett, i sommer har jeg skaffet meg to nye bøker:

Den til venstre, Plantefarging av Eva Lutnæs, har jeg kost meg med i sommer. Det er virkelig en fin bok - koselig og inspirerende på samme tid. Den andre har jeg ikke fordypet meg i enda, men jeg gleder meg til å studere den nærmere utover høsten. Jeg må nok skaffe meg mer erfaring på baken før jeg begir meg uti vaidens spennende verden.

Da denne bloggen var ganske ny, i 2009, farget jeg garn for aller første gang. Jeg hadde lest en artikkel i et amerikansk blad om farging av garn med ting og tang du hadde i kjøkkenskapet. Det var morsomt - men det sto ingen ting om lysekthet, beising og andre vesentlige ting. Men gøy var det. Jeg bestemte meg for å farge mer.

Her er forresten alt jeg skrev om farging den gangen - med diverse matvarer, KoolAid og konditorfarge.

Men tiden flyr jo så fort nutildags - det skulle gå seks år før jeg prøvde farging igjen. Og nå har jeg altså fått meg en ny hobby - nemlig garnfarging. Det er så spennende - det er botanikk, kjemi og magi i skjønneste forening. Og kanskje litt hekseri? Muligens, det gjenstår å utforske.

Jeg bestemte meg for å prøve kaldfarging først.

Og det foregår omtrent sånn:

Man tager et Norges-glass, plukker litt kvist og kvas, stapper det opp i glasset sammen med litt garn, fyller opp med vann, og setter det ut i sola en tre ukers tid. Så skal sola/varmen sette igang en gjæringsprosess oppi glasset, og garnet tar fargen til seg. Null kjemikalier, renslig og greit.

Merete / Monstermønster har blitt bitt av samme basillen som meg og har blogget om det her. Nå er jeg spent på om hun får samme resultater som meg. Litt erfaringsutveksling er ikke å forakte.

Jeg begynte med skogens kvist og kvas - bjørk, rogn og gran.
Fra matskapet prøvde jeg gurkemeie og te.
Og fra fryserens dyp blåbær og solbær - her skal intet være uprøvd.



Fargeforsøk 1 - BJØRKELØV

Bjørkeløv skulle gi beige til brunt garn. Det er mulig det er snakk om vårens første skudd her, det sto det ikke noe om i boka. Men jeg plukket i hvert fall de nyeste og friskeste bladene jeg fant tidlig i juli.

Grønt og fint - jeg hadde store forhåpninger til bjørka.

Så stappet jeg det i oppi glasset, sammen med ubleket ullgarn og vann. Og så stod det der i tre uker. Jeg fylte på med friskt vann og ristet litt på glasset i ny og ne.

Da jeg dro på sommerferie, ble glassene satt ut på legd for at de ikke skulle gå tørre. Det gikk bra. Det så fortsatt lovende ut.

Da vi kom hjem fra ferie, så det sånn ut. Bjørka hadde liksom mistet piffen, men garnet hadde tatt lite farge. Og det luktet fortsatt friskt av bjørkeløv i krukka.

Mulige feilkilder: (1) Det var ikke sol, og (2) det var ikke varmt heller, vannet var iskaldt og kan det bli noen gjæring da, mon tro?? Ikke vet jeg, jeg er bare en glad amatør. Men gjærer det, skal det vel lukte noe?

Uansett, det hadde gått tre uker og noen av de andre krukkene begynte å lukte faretruende råttent, så jeg tok opp og skylte garnet. Beige til brunt garn, sto det i boka, veeeldig lyst gulbeige ble resultatet hos meg. Nesten så det ikke var bryderiet verdt. Terningkast 2.

Og siden alle garn med respekt for seg selv må ha et navn, ble dette hetende LØVSPRETT. Løvsprett står i fare for å bli overfarget til noe mer spennende i neste runde.

Mer i neste innlegg. Nå er det natta her.
Ha en fin søndag!

Nytt i bokhylla...

Måtte bare bestille meg Annemor Sundbøs siste bok - den er et must i bokhylla for enhver ull-, garn- og strikkenerd. Og så fin! Bestilte den direkte fra forfatteren selv via Facebook - signert. Det er en svær, tykk bok med masse lesestoff og masse bilder. Gleder meg til å ta fatt på den!

Må snart kjøpe meg nye bokhylle... Ha en fin dag!

Wanted...

Er det noen som har denne boka og som kunne tenke seg å selge den til meg???
Den er gitt ut av Norges Husflidslag og Landbruksforlaget i 1987 og finnes ikke mer. Jeg fant den på biblioteket - jeg har lånt den sikkert hundre ganger - men skulle så inderlig gjerne hatt min egen. Det ville gjort meg til et lykkeligere menneske, det er jeg sikker på ;-)

 Noen som kan hjelpe meg med denne??

Ha en riktig fin dag!

Både harde og myke pakker...

Det ble noen strikkede og heklede gaver fra denne kanten i år også, men ikke så mange. De fleste er vist her på bloggen allerede, eller kommer innom i nærmeste fremtid, så nok om dem.

Her skal det handle om hva jeg fikk, nemlig. Jeg pleier ellers ikke å få så mange strikkerelaterte gaver, mest fordi jeg ikke har ønsket meg det, antakelig - men i år ble det annerledes.

Den mest overraskende av alle årets gaver kom allerede på lille julaften, i postkassa, og det var ikke noe jeg hadde bestilt. Ja, jeg må få benytte anledningen til å takke for alle milde gaver som snille og gavmilde strikkere har begavet meg med i løpet av året - restegarn som jeg har fått både herfra og derfra, oppskrifter, den gamle hakkeboken til Solvor Hofsli (som jeg skrev om i dette innlegget) som jeg har lett etter i årevis og som Wenche hadde stående i hylla, Votteboken som jeg fikk fra Liv. Og det er sikkert mer, som jeg glemmer i farten. TAKK alle sammen! Dere er så snille, det setter jeg umåtelig stor pris på!

Og på lille julaften, altså, dumpet det en mystisk pakke ned i postkassa mi -

En hespe gammel & god Triplex pluss en koselig julehilsen fra Berit på Søstrenes Strikkeglede. Snakk om gave - det er jo en skatt! Tusen takk!

På julaften fikk jeg harde pakker - blant annet Bittamis sokkebok, som jeg gleder meg til å ta fatt på. Bare jeg får sokkeånden over meg igjen, blir det strikking hele året :-)

Garnvinde fikk jeg og - behørig testet på mitt julerotete kjøkken. Den funker som den skal. Tenk at jeg har strikket i 45 år uten en skikkelig garnvinde - det er utrolig, men sant. Men nå har jeg det :-)

Sist, men ikke minst, kjøpte jeg en julegave til meg selv. På 90-tallet fant jeg en fantastisk bok på biblioteket, full av informasjon og inspirasjon. Dessverre fantes den kun der - på biblioteket, den var forlengst utsolgt fra forlaget. Jeg lånte boken mange ganger, og lette forgjeves etter den på secondhand. Plutselig oppdaget jeg at den var gitt ut på nytt, i 2013, og dermed måtte jeg jo bestille den før den ble utsolgt igjen. På dansk, riktignok, men det gjør ingen ting, dansk og norsk er nesten likt å lese. Bibliotekboka var på norsk. "Kulturhistorisk strikkebibel" er det føyd til på forsiden siden sist, og det er stemmer. Denne kan jeg anbefale på det varmeste.

Det er morosamt med jula for dessa som er små, som det heter i Musevisa - men det er ganske morosamt for de store også. Ha en finfin dag!

Årets morsomste...

Er man glad i hønsestrikk og beslektede fargeglade krumspring, og det er man jo, er dette antakelig årets morsomste bok. Forfatteren, Sanna Vatanen, kommer med mange sprelske forslag til hva du kan bruke restegarnet ditt til - ispedd sprudlende fargeglede og mange ulike teknikker, og tenker litt utenfor den vanlige boksen. Gøy! Her er noen eksempler:

Kanskje litt dristig å kåre "årets morsomste" allerede i januar - året er jo langt, og dette året er jo enda lengre - men jeg tar sjansen. Om jeg ikke lager noe direkte fra boka, ble jeg i hvert fall veldig inspirert!

Mer farger til folket i 2012!

Nytt i bokhylla II...

Strikkelyst av Lilly Secilie Brandal og Bente Myhrer. Damene bak Bentes Boutiquene i Oslo har gitt ut en ny bok i høst. De har skrevet både hekle- og strikkebok før, og det er fine bøker. Og her får man mye for pengene - boka jeg skrev om i forrige innlegg inneholdt 22 design, mens denne visstnok inneholder 150. (Jeg har ikke telt, men det står bakpå). 

Det er stort sett enkle ting, det meste kan en nybegynner fint få til, men siden jeg syns det enkle oftest fungerer best i hverdagen, er det bare en fordel. Mange små idéer og tips å plukke med seg. Her er mye gammelt og kjent - tradisjonelle ting vi har sett før. Og akkurat det fikk meg til å stusse litt - kan hvem som helst bruke gamle design, samle litt herfra og derfra og lage bok av det? Antakelig kan de det, siden mønstrene er gamle. Her er selbuvotter, selbustrømpene fra den gamle håndarbeidsboka mi, havskumstrømper fra Raumas bunadstrømpehefte, tradisjonelle flettestrømper, gensere med rund sal, patentstrikkede skjerf m.m.m. I det hele tatt sånne ting som en gammel strikker har samlet seg i løsbladform fra alle årene - samlet i en bok. Greit nok det. Her er alt samlet på ett sted, med dagens garn og pinnestørrelser. Det er mange fine ting her jeg godt kan tenke meg å strikke - som det alltid er med norske strikkebøker. Jeg tror jeg begynner med selbuvottene...

Fortsatt god søndag!

Nytt i bokhylla I...

Jeg måtte jo nesten kjøpe meg en strikkebok da jeg var i Junaiten. Purl Soho hadde mange fine bøker å velge blant, og etter mye blaing og titting falt valget på denne:

My Grandmother's Knitting - der flere kjente, amerikanske strikkedesignere forteller sine familiestrikkehistorier og bidrar med ett prosjekt hver. En samlet oversikt over alle oppskriftene her. Amerikanerne elsker historier, og her forteller de om tanter og bestemødre og -fedre som på ulike måter var med og tente den kreative gnisten. Absolutt underholdende lesing - og det fikk meg til å tenke på mine egne historier, min egen barndom og hvem som var med på å få meg i gang med strikking og andre kreative sysler. Moren min først og fremst - som lærte meg alt jeg kan, og tanter som strikket og sydde dukketøy til meg, og farmor som strikket strømper med perfekt passform til farfar på tynne, tynne stålpinner. Hyggelig lesing, og hyggelige minner.

Det er flere fine oppskrifter i boken også, men det er ikke så mange av dem som havnet på strikkelista mi. Genseren på forsiden kunne jeg godt tenke meg å strikke, den er designet av Kristin Spurkland. Og se på dette skjerfet da -

(Har tyvlånt bildet fra Ravelry).
- det ligner på en prikk på skjerfet jeg strikket for et par år siden jo:

Jeg er faktisk veldig fornøyd med det skjerfet - og har brukt det masse. Litt komisk å se helt maken i en fin strikkebok der de kaller det for et "design" - for det er jo bare en lang tube med en million rettmasker. Det tok sin tid, husker jeg, med Tynn Alpakka og pinner nummer 3. (Kjekt med Ravelry, når man har glemt detaljene). Jeg blogget om det en gang for lenge siden. Og nå ble jeg nesten nostalgisk igjen - rart å bla bakover i egen blogg og se hva jeg skrev dengang for lenge siden, og morsomt å lese kommentarene også. Noen av de som leste bloggen min da, henger fortsatt med (hei, hei!).

Ellers blir det ikke så mye strikking for tiden. Jeg er så trøtt hele tiden, bare sover og sover, og innimellom prøver jeg å få tatt litt bilder. Må jo øve meg, jeg som går på fotokurs. En ting er sikkert: Det er mye å øve på! Ha en finfin helg!!!

Det er altfor lite HURRA...

… her på bloggen. Jeg er for det meste i jevnt godt humør, men skikkelig HURRA blir det lite av.
Det er derfor med glede jeg kan presentere et realt HURRA-innlegg med lutter glede.Jeg ble nemlig en av de heldige utvalgte i Pinneguris gavedryss i forbindelse med at bloggen hennes rundet 200 000 besøkende. Snakk om heldig! Jeg syns forresten hun burde hett Pinneguru i stedet, for hun kan jo alt mulig (og umulig) om strikking som vi andre ikke kan. Så det er en meget nyttig og lærerik blogg, i tillegg til gavmild.

Og på en kald, grå dag i november kom Posten, som jeg altså kom i skade for å slenge litt dritt om i forrige innlegg, med pakke til meg. Og snakk om gavedryss! To hesper Shelter, som jeg har hatt så lyst til å prøve, i Hayloft-gul og Thistle-lilla. Jeg tviler på at bildet viser hvor fine fargene faktisk er. Den lilla er mer lilla, og den høygule er mer gul. Disse to må bli noe sammen, de lyser virkelig opp i høstmørket, vidunderlige farger, tusen takk!!!

For de som ikke har fått det med seg, må Shelter være høstens mest omtalte nyhet på garnfronten, skapt av Jared Flood, aka Brooklyntweed. Garnet har fått en veldig god mottakelse, og flere av fargene ble raskt utsolgt. Derfor er det jo ekstra stas at jeg nå sitter her med et par hesper i hånda og kan få prøve det selv.

På toppen av det hele var en bok av Mandy Powers, ”The Red Collection”, signert av the author herself, med luer og håndplagg. Det snedige er at alle modellene er i hvitt, svart og gråtoner, med en dæsj rødt – farger som jeg er så glad i. Jeg kan faktisk tenke meg å strikke alle designene her, kanskje med unntak av baskeren på forsiden, og det er ganske uvanlig.

Votter med fine detaljer, og matchende lue. Med dusk. Som er et must i år.

Pulsvarmere med knotter. Jeg liker knotter. Og pulsvarmere.

Kanskje Shelter-garnet kan bli til denne lua her? Til min lilla kåpe.

Disse vottene likte jeg også godt. De er strikket i Cascade 220, som stadig flere får øynene opp for. Det er et tykt og godt garn, og med to farger blir de ekstra tykke og gode – fint nå som vi går den kaldeste vinteren på 1000 år i møte.
Tusen takk, Ann! Det passet så godt at jeg kunne ikke valgt det bedre selv. Nå gjelder det bare å finne ut hva jeg skal lage først og gjenopprette orden i strikkekøen. Til pinnene!

Red.: Alle oppskriftene fås kjøpt enkeltvis på Ravelry. Søk på Mandy Powers.

På en kald, grå dag i november...

Postverket overrasker stadig. Da jeg var barn, tok et brev én dag fra avsender til mottaker, og posten ble levert hver dag før   
kl 11. Var det pakker, stakk gjerne postmannen, eller postdama i vårt tilfelle, innom med den, så man slapp å dra på posthuset og hente den selv. I dag kan et brev fort ta en ukes tid eller mer. Jeg vet, for jeg sender post i ny og ne. Her jeg bor, hadde vi en rød postkasse på deling, en sånn til å poste brev i. En vakker dag fikk vi brev fra Posten om at de hadde fjernet postkassa, som et ledd i å øke servicen overfor sine brukere. I samme håndvending la de ned alle postkontorene i kommunen, unntatt ett, også det som et ledd i å øke servicen. Heldigvis for meg, og uheldigvis for mange andre, er det ene gjenværende postkontoret ”mitt” postkontor.

Nylig fikk vi nytt brev fra Posten, der det sto at for å øke servicen overfor sine brukere, ville postombæringen nå bli lagt om, slik at posten ville bli utlevert innen kl 17. Av liten betydning for folk som jobber 8-16, men det er jo en og annen pensjonist hertillands også, og andre som ikke har standard arbeidstid. I tillegg får vi aldri post på mandager eller lørdager mer, og sjelden på fredager. Og alt sammen for å øke servicen til meg! Er det nå jeg skal føle meg smigret? Forstå det den som kan.

Jeg skjønner godt at det er slitsomt for postbudene å bære rundt på all reklamen (som folk flest ikke vil ha), og derfor ikke orker å levere selve posten. Greit nok det. Men Posten, hvorfor ikke si det som det er, at dessverre har det blitt så dyrt å yte service her i landet, så for at hjula skal gå rundt i Postverket, må dere tjene penger på å levere reklame i stedet, og at selve kjernevirksomheten – postombæringen og servicen, derfor må komme i andre rekke. Derfor har vi ingen rød postkasse, nesten ingen postkontor, og postlevering kun et par-tre dager i uka. Som faktisk er et KUTT i servicen, og ikke en økning. Man behøver ikke være hjernekirurg for å skjønne det. Jeg er bare en høne jeg, og jeg skjønner det. Kjære Posten, ærlighet varer lengst – og da vil dessuten folk forstå hva dere sier. Det vil kanskje øke troverdigheten, i det minste.

Men så - på en kald, grå dag i november, i 17-tida - leverte Posten, som jeg altså kom i skade for å slenge litt dritt om innledningsvis, en pakke i postkassa mi – HURRA! Jeg fikk ikke tatt noe bilde av den, for i 17-tida var dagslyset for lengst forsvunnet. Faktisk kom gatelysene på halv tre i går, la jeg merke til. Jeg får av og til pakker i posten, men det er pakker jeg har bestilt selv, og betalt – gjerne to ganger til og med, både via PayPal, og toll og avgifter i rikelig monn på nevnte postkontor (uten at vi skal ta tolldebatten her og nå, og derved ødelegge det gode humør). Men DETTE, det var en pakke som verken var bestilt eller betalt, altså en GAVE! Til meg! Men – (1) for ikke å blande edder&galle med det glade budskap, og - (2) fordi jeg ikke har noe bilde å vise frem, kommer resten av historien i morgen. Vent og se.

Men intet innlegg uten bilde (jo forresten, i går var det jo det, men ikke to dager på rad!) – så her ser dere hunden, Tinka, som øver seg på å pusse tenner. Tannpuss er viktig, men man skal ikke føle seg som en dårlig hundeeier om man ikke får det til, nevnte veterinæren sånn i forbifarten. Nå skjønner jeg hva han mente.
.

Og sist, men ikke minst – stålgrå, silkemyk fluff, som skal bli et stort/varmt/mykt/luftig/superlett/silkemykt og stålgrått skjerf til meg selv etter hvert. Jeg oppdaget nemlig et nytt garn, Sandnes Silk Mohair, i den lokale garnbutikken her forleden. En deilig blanding av silke, mohair og ull i et lite, men lekkert fargeutvalg, og siden jeg lar intet være uprøvet osv. Og jeg angrer ikke.
Ha en fortsatt god fredag!

Mesa-votten...

Kathryn Ivy var en av de første amerikanske bloggene jeg begynte å lese. Jeg trodde først det var Kathryn Ivy herself som sto bak bloggen, men det viste seg å være to søstre, Alice og Grace, som skriver bloggen sammen. De strikker stort sett det samme som alle andre, men begge strikker usedvanlig pent, er flinke med farger, og tar usedvanlig fine bilder av det de strikker – og derfor har de en stor leserskare. Nå har en av dem dessuten startet nettbutikk med Malabrigo-garn – mange typer garn og stoooort fargeutvalg. Verd en titt for Malabrigo-fansen. Nå har visstnok Malabrigo hatt en designkonkurranse for sokkegarnet sitt, der Grace deltar med Heart of the Mesa Mittens. Oppskriften til votten vil bli lagt ut snart. Først har den vært ute til teststrikking, og jeg har vært en av teststrikkerne – with a little help fra min hund. Den første votten er ferdig, den andre er underveis.

Garn: Malabrigo Sock i Alcaucil (sort) og Natural (hvitt), kjøpt hos Projo.

Pinner: 2,5

Ravelry: Her er mine og her er Grace sine.

Min vurdering: Fin oppskrift. Morsomt mønster å strikke. Ikke vanskelig, men ingen nybegynnervott.
Til sammenligning er det lettere å strikke selbuvotter, fordi mønsteret der er mer symmetrisk. Her måtte jeg sitte med diagrammet hele tiden, det var ingen hvileskjær, så jeg brukte mer tid enn jeg vanligvis gjør på en vott. (Det kan også ha noe med den strikkepinnespisende valpen å gjøre…).

På norske votter, som selbuvotter, strikkes tommelkilen inne i håndflaten. Amerikanerne liker visst best å ha tommelen på siden av hånda, og strikker tommelkilen mellom for- og bakstykket på votten. Det har sine fordeler – diagrammet for hånden blir ikke ”forstyrret” av tommelkilen, og på votter med likt mønster på begge sider, er det ikke forskjell på høyre og venstre vott. Det er lurt – så slipper man å plutselig sitte der med f eks to venstrevotter, om man er litt uoppmerksom. Etter litt testing, fant Dattera og jeg ut at tommelen i virkeligheten sitter et sted midt i mellom - så det blir en smaksak hva man foretrekker å strikke.

Mønsteret på votten er inspirert av – jeg siterer fra oppskriften ”my love for the Southwest, and numerous roadtrips my family took there when I was a child. The culture of the region, both past and present, has always fascinated me. I drew inspiration from the beautiful woven designs of the Navajo and the amazing petroglyphs of the Anasazi in Monument Valley and Canyon de Chelly National Monument”. Fargene hun har brukt passer så fint til dette – mens mine farger rett og slett var hva jeg hadde i garnlageret. Men hvis jeg sier at de er inspirert av grafiske mønstre og/eller tradisjonelle selbufarger, høres det jo unektelig litt finere ut ;-)

Sjekk også denne norske votteboka, som jeg kjøpte tidligere i høst. Finfin bok! Jeg vet ikke om jeg kommer til å strikke noen av modellene i boka, men jeg fikk massevis av inspirasjon av å bla igjennom den, og den inneholder mange nyttige tips og teknikker. Anbefales!

Kule kuler / Grisen...

Arne og Carlos har gitt ut bok: 55 julekuler. Boka kom 1. oktober, og skal allerede nå trykkes opp i nytt opplag. Jeg leste først om boka hos Pinneguri, og skjønte at dette var noe jeg ikke kunne leve foruten. På nettsiden til Arne og Carlos kan du lese mer og se den lille videosnutten med disse to snurrige skruene – med julekuler, dukkehus, høns og hage i skjønn forening.  Det vil nok bli strikket mange av disse kulene rundt omkring i de tusen julehjem, tenker jeg. Og julekuler designet Arne og Carlos er solgt for 800 kr stk (!!!) i Tokyo, Paris, New York, London og Hong Kong – imponerandes! Så du blir ikke alene, om du faller for disse. Personlig syns jeg strikka julekuler er sånn passelig kitsch – men jeg liker kitsch, jeg. Kitsch er gøy, og gøy må det være!

Det er kanskje litt krampaktig tidlig å begynne med julepynten allerede nå, men jeg snublet over boka i bokhandelen her forleden og måtte bare prøve. Dette er kule nr 43 – ”Julegris”, strikket i det nærmeste røde og hvite garnet jeg fant, nemlig Abuelita 3-tråds merino fra Pickles, på pinner 2,75. Garnet egner seg utmerket til julekuler.

Jeg var ikke helt fornøyd med hempene til Arne og Carlos, en enkel luftmaskerekke, så jeg lagde min egen versjon - et julete bånd fra Husfliden, tredd gjennom hele kula og forankret i bunnen av kula med en julete knapp. Syns det ble fint, jeg.

Dette blir en julegave til en spesiell person. Vedkommende leser nok ikke her på bloggen, men kanskje noen i vedkommendes familie gjør det – så Hysj, hemmelig! Og dermed er jeg vel kanskje ferdig med oktobers bidrag i Julegavealongen allerede da… Greit med alt som er unnagjort! Og det var så gøy å strikke julekuler at det blir nok flere. Slekt og venner er herved advart.

Og hvem vet – kanskje dette blir kultobjekter om noen år? Kanskje dette blir julepynten våre barn og barnebarn sloss om på loppemarkedene om en generasjon eller to? For sikkerhets skyld – løp og kjøp!

Grisen står i sin grisebing
og tenker dypsindig på viktige ting.
Undres om fleskeprisen
går opp eller ned? - tenker grisen
                                                      Inger Hagerup

(Jeg har ikke noe juletre tilgjengelig for øyeblikket, så for å få tatt actionbilder, måtte vi ut i skogen i pøsregnet. Det gikk greit, selv om det ble dogg på linsa og litt uskarpt hist og pist. Men den lille Ixus-en tåler vann. Det gjorde julekula også, selv om det ikke er et must for julekuler. Men det var ikke mye som minte om jul i skogen på en dag som denne - bare vått, vått, vått, gule blader og tåke. Og heldigvis - noen grønne graner også!)