Votter fra Island...

Jeg har visst helt glemt å vise frem de nye vottene mine, som jeg kjøpte på Island i høst. Det var mye håndstrikk å få kjøpt på Island - og omtrent alt var veldig fint. Jeg har vist helt glemt å blogge om Islands-turen også, sett sånt. Det får komme etter hvert. Her er vottene på tur til Liastua, som er en passelig kort søndagstur for en lat en. Gode vafler har de også :-) 

Enkle i fasongen, men gode og varme å ha på. Tipper disse er strikket i Lett-Lopi eller dobbel Plötulopi. Dobbel Plötulopi var det islendingene brukte mest av selv, når de strikket gensere og andre plagg, fordi det var det rimeligste garnet. Mykt og godt ble det også, og med fantastiske, melerte farger. Det holder ikke å se dem i en nettbutikk - for virkeligheten er så mye bedre. 

Åh, islandsk garn - jeg må skrive mer om det en annen dag. Men ikke midt oppi julestria. Denne uka kommer begge ungene hjem til jul. Godt vi har noe som heter forhåndsprogrammerte innlegg her i bloggeland, hehe. For dette innlegget er jo ikke skrevet i dag. I dag driver jeg sikkert med noe helt annet. Baker julekaker, kanskje?  Eller går tur med islandsvottene mine, hvis sola skinner. Ha en finfin førjulsdag!

Både votter og vinter...

Vi har hatt et fantastisk vær i november og desember, for det meste. Det er nesten så man glemmer at det er årets mørkeste og tristeste måneder vi er inne i. Men lite snø, bare et lite dryss i ny og ne, som har forsvunnet igjen etter noen dager. 

Snart er det jul. Jeg er ikke helt i julestemning enda, så jeg får blogge om noe annet i stedet. Votter, for eksempel.

Jeg har veldig sansen for souvenir-garn. I sommer var vi på Bornholm en tur. En vidunderlig vakker øy, men jeg fant ikke noe garn der. På veien hjem var vi innom Göteborg et par dager. Er man i Göteborg, må man gå innom garnbutikken Strikk, som ligger i Vallgatan midt i sentrum. Finfin butikk! Der fant jeg knallgrønt pelsull-garn. Det var så grønt at jeg bare måtte kjøpe det. Gotlandsk pelsull, fra danske Filcolana, kjøpt i Sverige fikk bli med hjem til Norge.

Vel hjemme igjen fikk jeg nydelig garn i gave fra min gode strikkevenn Ann / Pinneguri, som hadde vært på ferie på Gotland. Gotlandsk pelsull fra Maja garnet i vakkert sølvgrått og konjakkbrunt. To fine hesper som måtte få bli noe spesielt.

Votter fikk det bli. De tre feriefargene gikk så fint sammen, i et helt enkelt og greit stripemønster som var morsomt å strikke og der fargene fikk spille hovedrollen. Det ble utrolig myke og gode votter. Nye favoritter - disse tar jeg selv!

Oppskrift: Askeladden fra votteboka vår - "Eventyrvotter". Stripene fant jeg på i farten.
Garn: Filcolana Gotlandsk pelsuld (grønn), Maja garnet gotlandsk pelsull (grå og konjakkbrun)
Pinner: 3 mm

Både vottene og boka er forresten ypperlige gaveidéer, om du skulle være i knipa sånn oppunder jul. Du rekker fint å strikke et par votter i løpet av uka, skylle dem opp i helgen, pakke dem inn på mandag og levere gaven på tirsdag - i god tid før jul!

Som du sikkert ser, er bildene tatt tidligere i høst, mens det fortsatt var både blåbær og høstfarger i skogen. Vi møter aldri noen, Tinka og jeg, når vi går tur her inne mellom granene. Men tror du ikke - akkurat denne dagen, da jeg hang votter opp i trær og krabbet rundt i lyngen og tok bilder, da kom det både en og to syklister brasende gjennom buskene og tittet rart på meg. "Sprø dame", tenkte de sikkert, før de harvet videre på livets landevei. Jaja.

Det ble forresten plass til en latvisk flette også. Og forresten så er det visst kanskje mest furuer, og ikke gran, her.
Ha en finfin førjulsdag og en god, ny uke!

Det skinner en vintersol...

Det er vinter nå. Dagene er bleke. Sola titter bare såvidt frem over kanten, før hun går og legger seg igjen.

Det er bare såvidt frost.

Vi går til skogen. Når det er blå led-lys på einerbusken og lyslenker på den lille broa ved tjernet, ja da er det jul i nabolaget!

Det er allerede is på tjernet. Tinka husker ikke snøen som falt i fjor, og tripper forvirret utpå for å hente en pinne. Stor undring - hun kan GÅ på vannet! (Det kan ikke jeg).

Når isen fryser, dannes underlige formasjoner. 

Hvem trenger vel juledekorasjoner innomhus, når man har sånn pryd som dette i sin daglige skog, skulle bildeteksten ha vært her - med islagt tjern, mosegrodde stubber og lyng, ja til og med tyttebær! Så kom Tinka tråkkende inn i bildet og begynte å spise tørt gress. Og posere, det ville hun ikke. Hun er ganske bestemt, den jenta.

Vi traff et troll. Tinka er ganske skvetten av seg. Ikke redd, men skvetten. Jeg er mest redd. Jeg liker ikke å gå i skogen alene. Godt jeg har Tinka til å passe på meg!

Det skinner en vintersol i det fjerne. Sommeren forsvant så umerkelig i år, plutselig var det vinter.

Håper du får en fin vinterdag!

It was a bright cold day in November...

Det var en klar, kald dag i november. 

Det var første dagen med rimfrost på bakken til langt ut på ettermiddagen, - - - 

- - - blå himmel, skarp luft og rare skyer.

Tinka og jeg dro ut på tur som vi pleier.

Det er høsten nå, ingen tvil om det.

Men høsten kan også være fin - på dager som denne.

Naturen er full av underlige ting der oppe i det høye - - -

- - - og fantastiske trær.

Legg aldri ut på tur uten kniv og rikelig med plastposer i sekken.
Hvem vet - det kan dukke opp en kjuke!

En kjuke? Her må det nærmere forklaring til:
Helt siden jeg eksperimenterte med kaldfarging i sommer, har jeg vært bitt av fargebasillen. Det er det reneste eventyr. En skogstur blir aldri mer det samme - overalt fins det ting som kan farges med. Alt må prøves. Jeg har lest og lært og snakket med mange dyktige og fargerike plantefargere. Det gjelder å vite hva man skal se etter, og bruke det på rette måten. Blomster og strå, bar og blader, sopp og lav - det er nok å ta av. Jeg må blogge mer om dette etter hvert.

Nå har naturen gått til hvile, nå er det høst, det er ikke så mye å sanke mer.

Men kjuker, det kan man plukke året rundt. Jeg visste ingen ting om kjuker fra før - det var bare ekle sopper som vokste på stubber og trær. Trodde jeg. Men der tok jeg feil. Kjuker er en vitenskap i seg selv - og tro det eller ei: det er så spennende! Og noen av dem kan brukes til å farge med. Noen er store, noen er små, noen vokser høyt og noen vokser lavt, noen på stubber og andre på trær. Dette tror jeg er en knivkjuke. Den er det ikke noe fart i. I gamle dager ble den brukt som kniv- og nålepute, derav navnet. Store eksemplarer ble gjerne spikret fast på veggen i verksteder for å feste kniver, syler, hoggjern og annet smått verktøy i. Så smart! Men ingen fargekjuke, altså.  

På denne klare, kalde dagen i november fikk jeg øye på en rødrandkjuke på en råtten stubbe rett bortenfor stien. Den kan farges med - den måtte jeg ha! Frem med tollekniven og hopp og sprett over kvist og kvas for å komme frem til stubben der borte.

Men hvordan visste jeg at det var en rødrandkjuke? Jo, jeg har nemlig lært at rødrandkjuken "svetter" gjennom porelaget på undersiden, eller kanskje den gråter? Uansett, den  har ofte klare, tårelignende dråper på undersiden, som her.

Ja, så tråkket jeg over noen vindfall og kvister pluss et splitter nakent juletre som noen hadde kastet fra seg i skogkanten, på vei til stubben, som sto vaklevorent på kanten av en liten skrent. Og snublet - selvfølgelig.

I fallet klamret jeg meg fast til en tynn, gammel gran som stod der - med en kjuke på, rakk jeg såvidt å se i farten. Men grana var råtten, den også, og gran og Annepålandet og tollekniv raste ned skrenten, rett i ei myr - men stubben holdt. Opp igjen - heldigvis var kniven i sliret, det er en god huskeregel! Men kjuken satt bom fast i stubben, og måtte sparkes av. Her burde jeg hatt vernesko, kjente jeg etterpå, men kjuken løsnet og fikk bli med hjem, sammen med andre kjuker, som heldigvis var litt enklere å få tak i. Det skal mye kjuke til - 20 ganger garnets vekt, leste jeg nettopp.

Så kjukejakten fortsetter med livet som innsats. Men det får bli en annen dag.

For dagene er så korte nå om høsten, og plutselig var det helt skumt i skogen. Tinka merket at jeg gikk på ank, og tuslet litt urolig tre skritt bak. Vi listet oss hjem, uten å treffe et eneste rovdyr på veien. Men de sto nok der og lurte, i buskene.

En gylden avslutning på en spennende dag i skogen. Magisk, nesten.
Håper du får en fin, ny uke! 

Avansert blondestrikk...

Blondestrikk på sitt aller beste. Her er det knuter og kast og fine blondehull i alle slags varianter. 

Og diamanter.

Det ligger nok mye arbeid bak, men det spørs om håndverkeren bak vil dele oppskriften.

Ha en riktig fin dag!

Høsten III...

Det synger på siste verset nå.

Bare én eneste Fager fredløs igjen...

Av rosene, som var så frodige i år, er det bare noen bleke knopper tilbake.

Ingen farger igjen, ingen flere rognebær, bare brune blader.

Og her om dagen traff vi sannelig et troll mellom trærne, lyst i luggen.

Det er noe melankolsk over høsten. 

I skogen er det så stille at du kan høre at bladene faller, fuglene synger ikke mer.

Men høsten kan også bjuda på fargesprakende solnedganger over Oslo.

Ha en riktig fin høstdag!

Høsten II...

Det drar seg til. Fortsatt er himmelen blå - - -

- - - men resten av fargene er liksom brukt opp for i år. 

Det er greit nok det, vi har hatt en fantastisk høst, og kan ikke klage. 

Vi er heldige her oppe i det høye nord, 

for ingen andre steder er himmelen så intenst blå - helt uredigert. 

Ønsker deg en fin høstdag!

Høsten...

Nei, skal vi blogge litt igjen da...? 

Høsten er så vakker - den tar aldeles pusten fra meg. Snart er den på vei mot mørk og melankolsk, men fortsatt er det full fres noen steder. Som i denne svensk-inspirerte bjørka mot knallblå himmel. Det skal jeg ha i minnet når november-regnet etter hvert pisker mot rutene.

Ha en fin ettermiddag!

Blant mose i mørk granskog...

Hallo?
Er det noen her?

Det har vært stille her på bloggen lenge nå.
Men hvem har tid til å blogge - når livet galopperer avsted utenfor?
Det har skjedd så mye denne høsten.

Først og fremst har vi jo gitt ut en bok, vi i Vottelauget.
Jeg har vært en strikketur på Lillehammer, sammen med koselige strikkedamer.
Vi har vært på Aschehougs hagefest, som Merete har fortalt om her.
Det var strikkedager på Sjølingstad, som Tori har skrevet om her.
Jeg har strikket en hel del, mest votter, naturlig nok.
Og sist, men absolutt ikke minst, har jeg farget garn! Masse garn. Og lært masse nytt.

Og alt dette har jeg ikke blogget om, ikke et ord...
Sånn kan det gå, når man har det travelt.
Jeg skal prøve å blogge om noe av dette, etter hvert.

Men i går var vi på tur, Gemalen, Tinka og jeg.
På furumo, i blåbærlyng, og blant mose i mørk granskog.
Det har seg nemlig sånn, at når man farger garn, så lærer man masse nytt. Først farget jeg garn med kvist og kvas fra skog og mark. Men ganske snart lærte jeg at man også kan farge med sopp og lav og andre snurrigheter fra naturen. Men jeg kan jo ingen ting om sopp...

Eneste soppen jeg kan navnet på, er rød fluesopp. Men så var jeg så utrolig heldig å få være med en erfaren sopplukker / garnfarger / strikkedame på tur til hennes hemmelige soppsted. Det var spennende! I tillegg til flekkvis enorme mengder fluesopp, fant vi også rødskivet kanelslørsopp - Cortinarius semisanguineus. Så nå kan jeg TO sopp.

Sånn ser den ut. Må ikke spises - kun brukes til å farge med. Jeg har ikke prøvd det enda, men det skal bli ulike rødtoner. Og rødt er attraktivt i fargingens verden - de aller fleste planter i norsk natur gir nemlig gule og brune fargetoner, så rødt er stas. Rødskivet kanelslørsopp vokser på furumo. Det er furumoer her jeg bor også, men jeg har trålet dem på kryss og tvers i flere dager nå og ikke funnet snurten av rødskivet. Eklusive saker, med andre ord. På hemmelig sted.

I går var vi på tur i skogen her vi bor. Jeg hadde lest i en bok at en nær slektning av rødskivet kanelslørsopp - blodrød kanelslørsopp - vokser blant mose i mørk granskog. Cortinarius sanguines heter den på latin, og skal visstnok være enda mer bloddryppende rød. Og mose og mørk granskog er det også mye av heromkring. Sånn som på bildet her, for eksempel. Her rota vi oss bort, men vi fant oss frem igjen. Det er ganske lett å orientere seg i marka her.

Og der - blant mose og granstammer - der fant jeg en blodrød kanelslørsopp. Den var i hvert fall helt rød, og den lignet veldig på de jeg hadde sett på bilder. Én eneste en. Men er det én, så må det vel være fler???

Jeg fant gule slørsopper også, og brune, noen få stykker. Men det var de røde jeg lette etter.

Gemalen og Tinka syns at sopptur var ekstreeeemt kjedelig. De ville heller ha kaffepause. Jeg ble hengende etter. Og like etterpå var det at vi rota oss bort.

Men snart dukket vi opp igjen, på Gjelleråsens høyeste punkt. Gjelleråsen er nemlig mer enn en rundkjøring på RV4 - det er hele åsen rett nord for Oslo. Lauvåsen kalles det her -

- og her har Turistforeningen og Nittedal Turlag egen kasse med bok som vi må skrive oss inn i, hver gang vi er her. Og så ble det kaffepause. Og så gikk vi hjem.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur, på en aldeles strålende høstdag.

Men i dag må vi på sopptur igjen, Tinka og jeg. For er det én sopp, så må det jo være flere! Og de vil vi finne. Og så skal vi farge garn - rødt!
Ha en fin og fargerik dag!